Stillest vann har dypest grunn

Stillest vann har dypest grunn. Små krusninger på overflaten betyr ikke at det ikke foregår mye i dypet. Akkurat som et rolig vesen utad, tilsynelatende, ikke behøver å bety ro på innsiden.

Av Nina Knagenhjelm

Det er nok vanskelig å forstå for dem som ikke kjenner meg veldig godt at jeg faktisk er et sånt stille vann. For jeg brumler og sier fra og slår i bordet når det gjelder både det ene og det andre. Som regel er det på vegne av andre eller i formelle sammenhenger som jobb og verv. Men ellers…terskelen er skyhøy. Når jeg til slutt gjør det for meg selv, da har det imidlertid gått laaaaangt. Og skinnet og maska bedrar både titt og ofte. Kanskje er det derfor jeg aldri ble «avslørt» i så mange år på hvor skakkjørt jeg faktisk var, hvor livredd jeg var og hvor usikker jeg var. Kompensering på høyt nivå. Pokkers hjerne.
 
Jeg har nok gjort, og gjør til dels fortsatt, det ekstra «vanskelig» for meg selv fordi jeg er så forbanna sta, og jeg er velsigna(?) med den hjernen jeg har, og dermed har klart veldig mye som jeg visstnok strengt tatt ikke «burde» klart. Jeg er en taktiker av rang, organiserer nesten på høyde med min mor, noe som sier en del, og er god på å planlegge. Da er det lett å maskere mye for omverdenen fordi man møter sine utfordringer til dels ganske godt forberedt. Derfor synes ting sjelden på utsiden hos meg. Ikke før trykket er så høyt på innsida at det smeller. Det skjer jo heldigvis ikke så ofte. Men når det skjer da skjer det ofte til gangs, og gud som jeg hater det. I tillegg blir det nok ekstra vanskelig for andre å forstå fordi jeg har vært så tilsynelatende fattet og «normal» inntil rett før det smeller.
 
Det er ikke bare det psykiske dette gjelder. Men også det fysiske. Det ble jo veldig tydelig forrige uke da jeg hadde så vondt. Jeg ringte legevakta. Da har det gått langt, for det sitter så langt inne, helt seriøst, at da er jeg faktisk desperat. Men så kommer «problemet» da. For jeg hyler ikke. Jeg lager ikke lyd. Jeg viser ikke med hele meg at jeg har vondt. Jeg biter meg i håndbaken, prøver å lindre smerten så langt som mulig med stillinger og muskler og pust, og gjør alt for å ikke høres, ikke bli oppfatta som dramatisk, ikke bli oppfatta som at jeg klager. Og jeg har en skyhøy smerteterskel. Men komboen av psykiatrisk diagnose i journal, det å ikke «lage bråk» og å si at man har skyhøy smerteterskel, den faller ofte ikke ut til fordel for meg. Tvert imot. Konklusjonen blir fort derimot at da har jeg jo egentlig ikke veldig vondt. Det resulterte i 4 timer på legevakta, når jeg strengt tatt burde vært sendt videre etter maks 1-2 timer med det smertenivået og de symptomene jeg hadde.
 
Det er derfor viktig å huske at stille vann ikke alltid betyr stillhet under overflaten også. Før gastroskopien min var jeg livredd og superstressa. Siste kommentaren jeg fikk med meg før jeg gikk bort på sykehuset, fra en meget hyggelig person som absolutt ikke har «psykiatrisk-pasient-forutinntatthets-syndrom», var at jeg så jo veldig rolig ut. «På utsida ja», svarte jeg tørt…
 
Det er så viktig å huske på for oss alle. Både privat og i jobb. Det at alle mennesker er ulike og reagerer ulikt. Selv om «det vanligste er vanligst» betyr jo ikke det at den som ikke viser innsiden med utsiden har mindre vondt, er mindre redd eller har færre problemer. Det betyr heller ikke at «alle andre» overdramatiserer. Det handler om hva slags personlighet vi har, det handler om gener, og ikke minst handler det om oppvekst og tidligere erfaringer i livet og i helsevesenet. Når man har lært tidlig at følelser ikke skal vises, da driller man seg selv i det. Man trener seg opp til å takle det på innsida, om det er smerter eller redsel eller opphopning av utfordringer og problemer, på mest mulig usynlig måte og mest mulig på egenhånd. Det å vise innsiden utad blir etter hvert nærmest umulig, og det å be om hjelp blir farlig. Selv om man ikke mener at andre ikke skal vise hvordan de har det eller be om hjelp.
 
Det å være synlig og å være til byr blir rett og slett så farlig at det er bedre å ha veldig vondt eller være veldig redd og holde kjeft og ikke få hjelp, enn å uttrykke det og be om hjelp. Paradoksalt nok. Det handler selvfølgelig om flere faktorer. Men dette er en svært sentral en. Det å være stille, ikke synes og ikke oppfattes som dramatisk og overdrivende, det blir viktigere enn det meste annet. Selv når man faktisk er redd for at noe alvorlig er galt. Der har jeg kommet en god del videre fordi jeg nå kan bruke legelogikken på meg selv og identifisere når det potensielt faktisk kan være farlig og at tid kan være avgjørende… Det var ikke tilfelle før. Fastlegen nordpå kan fortelle en god del om det…om en hypokalemi som faktisk kunne tatt reper’n på meg, to ganger, fordi jeg ikke sa fra om symptomer som etter hvert var så uttalte at jeg hadde problemer med å gå…

Jeg er ingen helt fordi jeg holder kjeft og holder ut. Tvert imot. Det er viktig å kunne vise følelser, viktig å kunne si fra om smerter og angst, viktig å snakke, viktig å tørre å be om hjelp. Jeg prøver å lære. Enn så rart det kan høres ut for mange. Langt ifra for alle. Men nok for mange. Det er ikke alltid at den som hyler har vondere enn den som ikke gjør det. Eller at den som unngår situasjonen er reddere enn den som tvinger seg selv av gårde. Ei heller motsatt. Mange faktorer spiller inn. For vi er alle ulike og har ulike mestringsstrategier og ulike sperrer i hodet.
 
Så vær så snill ta meg og alle andre stille vann på alvor, og særlig om vi faktisk tar det skrittet å si fra eller vise fram det som er på innsiden. For da kan det allerede ha gått ganske langt…
 
Avslutter innlegget med et dikt fra 2012, publisert på bloggen.
 
Stille vann
På overflaten rolig,
knapt en krusning å se.
Bølger de kan oppstå,
med da legger de seg fort ned.
 
I dypet raser stormen,
med orkan i kastene.
Krefter så vonde og sterke
som vanskelig kan hanskes med.
 
Fra bredden et plettfritt skue;
det er kun et synsbedrag.
Det som ser fredfullt utad
er åsted for krig og jag.
 
To sprikende virkeligheter
rommes i samme sjø;
den ene er preget av glede,
den andre av frykt og død.

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.