Sekkeposten «spiseforstyrrelser»

De fleste er nok kjent med begreper som spiseforstyrrelse, anoreksi, sykelig overspising og bulimi. Men allikevel kan det se ut som det er en del usikkerhet og uklarheter rundt disse begrepene. Jeg ønsker å bidra til at flere får en forståelse av hva som er hva, og hva det innebærer. Og håper dette innlegget kan bidra til det. 

Av Nina Knagenhjelm

Gjennom flere år nå har det med jevne mellomrom vært fokus på spiseforstyrrelser i ulike medier. Det har definitivt ikke blitt mindre fokus ettersom sosiale medier har eksplodert som kommunikasjonsplattform. Her hjemme skjedde det noe i romjula 2015 som gjorde at fokuset økte kraftig etter som dager og uker i det nye året 2016 kom og gikk. Valdres-saken er det vel ganske mange som har fått med seg. Saken der en 13-åring med anoreksi døde av alvorlig underernæring.
 
Det kan se ut som om det er en del usikkerhet og uklarheter rundt hva spiseforstyrrelser faktisk er. Spiseforstyrrelser, anoreksi og bulimi brukes i skjønn forening. Men hva er egentlig hva? Og er dette alt? Svaret på det siste er i alle fall helt klart nei. 
  

Tradisjonelt sett deles de i tre hovedgrupper: anoreksi, bulimi og sykelig overspising. Det må også nevnes at det finnes undergrupper og gråsoner og mange kompliserende faktorer. Men det skal jeg ikke gå inn på her. Det er også viktig å være klar over at det finnes en diagnose som heter «uspesifisert spiseforstyrrelser». Personene med denne diagnosen har også et sykelig forhold til mat på en eller annen måte, men passer ikke inn i en av de spesifikke diagnosene. De er like fullt syke og har behov for hjelp.
 
Anoreksi er nok den spiseforstyrrelsen de fleste har hørt om. Det er også den det skrives og snakkes mest om i media. Og helt ærlig også ofte blant oss som sliter med spiseforstyrrelser. Det «folkelige» navnet på sykdommer er spisevegring. Den betegnelsen sier mye om hva anoreksi er. Helt konkret handler det om ikke å ville spise, være redd for mat, styre unna ulike typer mat, fett og raske karbohydrater er ofte svært vanskelig, ønske seg ned i vekt, og ikke minst det å ha kroppsfobi og et forvrengt kroppsbilde. Selv om man veier like mye som man gjorde som 11-åring i en alder av 30, så ser man en feit flodhest av en hval i speilet. Eller når man ser på kroppen sin. Kroppssjekking er en hyppig utført aktivitet…
 
Bulimi er det nok også mange som har hørt om, men det skrives og snakkes nok ikke like mye om denne sykdommen. Denne typen spiseforstyrrelse går i praksis ut på å spise større mengder mat enn det som er normalt, og mengdene kan være svært store, for så å kaste opp maten. Det kan være alt fra en overspising til overspising som pågår i flere timer med oppkast underveis. Mange renser seg også på andre måter med intensiv trening, avføringspiller og liknende. Renselsen kan skje med kombinasjon av de ulike handlingene. Overspising og oppkast ligger i bunnen hos mange. Også med bulimi har vi som er syke ofte et ønske om å bli tynnere, sammen med kroppsfobi og et forvrengt kroppsbilde.
 
Anoreksi har en forekomst på 0,2-0,4%, mens for bulimi er forekomsten 1-3%. Bulimi er altså helt klart vanligere enn anoreksi. Det antas at det kan være store mørketall i bulimigruppen da mange ikke oppsøker hjelp og kanskje heller ikke er synlig syke. Bulimi er en sykdom som fører med seg mye skam vil jeg tørre å påstå, ut ifra egne erfaringer og samtaler med mennesker som har vært eller er fanget i bulimien. Anoreksi skaper ofte bekymring, frustrasjon og redsel for dem som står rundt. Mange kan være synlig syke med klar undervekt. Bulimi skaper ofte avstand, irritasjon, avsky og fordømmelse fra de samme menneskene. Tro du meg. Mange er heller ikke synlig syke. Som bulimiker må man ofte selv be om hjelp fra fastlege eller andre, noe som kan være så skamfullt og vanskelig at man ikke tør eller orker. Når man utvikler anoreksi er det ofte noen som griper inn etter hvert fordi man blir undervektig, og ikke sjelden med sterk motstand fra den som er syk. Jeg kjenner også flere som har hatt bulimi, noe helsevesenet ikke var vært klar over i lang tid, fordi de også har hatt anoreksi og har vært undervektige. Anoreksien får man dermed hjelp for, ikke bulimien. Poenget er at mange bulimipasienter tilsynelatende i stor grad kan gå under radaren og bli gående i årevis uten å få hjelp. Mange lever et dobbeltliv, det er ikke alltid de nærmeste vet om sykdommen en gang, og sliter seg helt ut på det.
 
Utfordringen i Norge er også at diagnosesystemet vi bruker her ikke har en diagnosekode som omfatter både anoreksi og bulimi hos én og samme pasient. I det amerikanske diagnosesystemet har de dette. Der finnes diagnosen «anorexia nervosa – bing purge type». Oversatt til norsk: «anorexia nervosa – overspising oppkast type. Hvorfor er dette en utfordring? Jo…jeg har gjennom de siste 10 årene møtt ganske mange andre som sliter med spiseforstyrrelser, både under innleggelser og i andre sammenhenger. Min erfaring at mange sliter med begge deler parallelt, hånd i hånd. Mange av dem jeg har snakket med har sagt de deler den oppfatningen. Et helt klart mindretall av dem jeg har møtt har utelukkende restriktiv anoreksi. Jeg levde i den tilstanden i 18 år. Anoreksi og bulimi i et salig kaos. Ikke akkurat i skjønn forening….
 
Det er også viktig å få med sykelig overspising her. Dette er også en spiseforstyrrelse, noe mange ikke er klar over eller fort glemmer. I følge Norsk helseinformatikk sin nettside er denne sykdommen karakterisert ved hyppige episoder med raskt inntak av store mengder mat, overspising, liten kontroll over matinntaket og uten at man kaster opp (som ved bulimi). Disse menneskene har er også syke og har behov for hjelp. Forekomsten er angitt til 1-2% på samme nettside, samt at forskning viser at 5-10% av dem som er overvektige lider av sykelig overspising.
 
Man mener at cirka 50% av dem med overspisingslidelse er overvektige eller har fedme. Det betyr jo også at 50% er normalvektige. Dette understreker et viktig poeng, som gjelder for alle typer spiseforstyrrelser: Langt fra alle med spiseforstyrrelser er undervektige! En pasient med anoreksi som har oppnådd normalvekt kan fortsatt oppleve symptomer og plager og slite i hverdagen, og da få diagnosen atypisk anoreksi. Pasienten er altså fortsatt syk selv om det ikke synes utenpå lenger. Normalvekt er ikke det samme som frisk, man kan like fullt ha en spiseforstyrrelse.
 
Spiseforstyrrelser handler i bunn og grunn ikke om mat og kropp. De handler om følelser. Vanskelige og vonde følelser som man ikke vet hvordan man skal håndtere. De følelsene er jo ikke nødvendigvis borte eller mindre problematiske selv om vekta er normal. For meg har de korte periodene med normalvekt vært svært tøffe psykisk. Det er imidlertid ingen «unnskyldning» for oss som er syke for ikke å gå opp i vekt. Men både de som er rundt personen, behandlingsapparat og samfunn bør være klar over dette. Behovet for hjelp er der fortsatt. Og ikke minst hjelp til å ta tak i det som ligger bak, som gjorde at jeg en gang fikk bruk for spiseforstyrrelsen for å mestre livet mitt.
 
Det var ikke maten og kroppen min som var problemet i utgangspunktet. Det var ting inni meg som jeg ikke forsto, som jeg ikke klarte å håndtere, som var vonde og vanskelige, og som skapte så stort kaos inni meg at jeg måtte ta kontroll for å overleve. Jeg tok kontroll på maten. Og brukte maten for å dempe smerten i form av bulimi. Paradoksalt nok har den taktikken holdt på å ta livet av meg en rekke ganger. Min overlevelsesstrategi kunne altså like godt blitt min dødsdom.
 
Jeg har fagkunnskap, jeg er fornuftig, og også livredd for å dø. Likevel er det så vanskelig å bli frisk. Det er ikke bare å spise, bare å slutte og kaste opp, bare å ta seg sammen. Veien mot å bli friskere er knallhard jobbing over lang tid. Det hadde imidlertid vært fint om det «bare var å…». Sånn er det dessverre ikke…
 
Kilde: Norsk helseinformatikk

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.