Frøken Nina mot Frøken Anoreksi

Det er full krig i hodet. Meg mot jeg, og nå er anoreksien forbanna.

Av Nina Knagenhjelm

Nå er det full krig her altså. Oppi et lite hode. Det er trangt nok der fra før. En ekstra krigføring av intens art var i grunnen det siste jeg trengte akkurat nå. Og så er det søren meg min egen skyld også. Kan ikke være sint på noen andre enn meg selv. Og det er vel akkurat det jeg er. Selv om jeg ikke helt vet hvem som er sint på hvem. Eller om det egentlig er mange. Jeg skrev på fredag etter ernæringsfysiodama, at jeg hadde konstatert at jeg var skrudd i huet. Det er definitivt blitt bekreftet nå…

Fredag dro jeg fra Tønsberg. Letta. En del av meg var svært fornøyd. Den delen som innehar identiteten «Anoreksi». Jeg slapp jo, som skrevet, så himla billig unna i timen hos ernæringsfysiodama. Ble jo ganske satt ut egentlig. Det var liksom for godt til å være sant at ikke mer skulle kreves de neste 6 ukene. Så satt jeg på lørdag da, med økt liste for første gang. Og var i grunnen likevel ganske irritert på dama. For det var ikke akkurat enkelt. Jeg hadde så mye igjen at jeg til slutt måtte ty til is. Av en tyngre variant. For å komme i mål. Det var jo lørdagskveld, så egentlig er jo ikke det så unormalt. Men herremalla, for en kamp. Og akkurat den kvelden satt jeg etterpå i en samtale som skulle få store konsekvenser. I følge en del av meg nå kanskje fatale, i alle fall katastrofale konsekvenser. Og det verste er at jeg satte i gang det hele selv. Det bare slo tilbake. På nettopp meg selv. Uten at den tanken min var i hodet ved starten på samtalen.

Jeg satt rett og slett og sendte meldinger med ei venninne. Det som kom etter hvert var ment som en pep fra meg, med en liten realitetsorientering. Det var bare det at det ble en realitetsorientering for meg selv også. Hva gjelder meg selv. Fader ass. Du er så dum Nina! Så utrolig dum! Saken var sammenlikning noe tilbake i tid. For å se endringer. Få litt fakta inn i hodene våre. Jeg innså at det sannsynligvis har skjedd en endring som ikke er ønskelig at fortsetter. Og dermed innså jeg samtidig at det IKKE var positivt at jeg hadde sluppet så billig unna på fredag. Det var starten på en intens diskusjon med meg selv. Delvis med hu i andre enden av SMS-samtalen. Jeg ble rett og slett redd. Redd for å komme tilbake til et nivå jeg aldri mer vil til. Dit er det anoreksien som vil. Og det kan ødelegge altfor mye for meg. Jeg innså at om det ikke skal skje så må det økes mer. Ikke om 5 uker. Men nå. Altså denne uka som begynte på mandag. Det er ingen festlig aha-opplevelse å få som klin spiseforstyrra, med et samtidig intenst ønske om å komme i jobb og fungere i samfunnet. Det å forstå at noe må endres. At det må mer mat inn. Og den avgjørelsen må du ta selv. Det er som et gigasvik mot seg selv. Og samtidig er det et gigasvik mot meg selv å ikke velge å øke. Blæ…

Jeg forsto at neste morgen ville motet ha sviktet. Anoreksien og den ekstreme frykten for endringer i kroppen og økning i vekt ville ha vunnet tilbake kontrollen og nedlagt veto mot den tenkte endringen. Jeg måtte forplikte meg. Fort som f… For med forpliktelse har jeg store problemer med å gå tilbake på en avtale eller plan. Det betyr ikke at jeg alltid klarer det 100%. Men jeg vil i alle fall forsøke, og lykkes en god del av gangene. Kanskje alle. Gode råd var dyre. Eller egentlig helt gratis. Jeg fant dem i mitt eget hode, og tiltaket som måtte gjøres før jeg sovnet innebar noen minutter ved tastaturet og å trykke på send.

10 minutter senere var det gjort. Da hadde en e-post flakset over verdensveven til Tønsberg og ville vente på ernæringsfysiodama når hun kom på jobb neste gang, og uke 2 begynte. Det var ingen vei tilbake. I alle fall ikke sånn hodet mitt fungerer.

Planen jeg hadde sendt av gårde, og skrevet at ble ansett som forpliktende, innebar økning ikke bare én dag i uka. Men fire… Grrrrrrrrrrrrrr!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Samt at mengden av egg skulle dobles den aktuelle dagen og det skulle litt fett attåt der. IIIIIIIIIIK! Kan jeg dø bitte litt nå liksom?! Så gjorde jeg om på skjemaene mine. Så ikke ute av syne skulle være ute av sinn. Bra jobba, Nina. Eller ikke? Oppi hodet ble de ordene uttalt med ganske kraftig ironi fra den ene parten.

Så har det ligget litt der. Mandag var første dagen. Men siden trening utgikk som følge av glatta var ikke akkurat den store motivasjonen der. Fy skamme seg. I går var andre dagen. Det lot seg lettere pusle sammen, jeg var på farta store deler av dagen og hadde ansvar for en unge, så jeg kom i mål. Og gikk i koma. I dag ringte telefonen. Nummer fra Vestfold. Jeg kobla ikke. Før stemmen i andre enden presenterte seg og jeg sto der som en fisk på land og gispa etter luft. Skriftlig er forpliktende. Men muntlig, direkte med henne, og hun tar seg bryet med å ringe meg… HJELP! Det skal sies at det første som begynte å kjøre oppi hodet mitt var at hun bare ringte for å kjefte på meg og sette meg på plass for å ha sendt mail. Reflekser ass. Cerebral hyperrefleksi. Makan. Så slo realiteten hva gjaldt forpliktelse til økning i formidabelt omfang, oppi hodet mitt, de neste 5 ukene.

Dama klappa meg på ryggen over telefonen. Og tok det hele som en tillitserklæring. Og skrøyt av meg. For hun var overhodet ikke uenig med meg. Hadde nok bare gått i fella å ikke ville presse meg for hardt når egga skulle inn på toppen og jula hadde vært full av utfordringer jeg faktisk hadde tatt. Det virker imidlertid som om hun hadde fått blod på tann. For da samtalen var over, og råd i forhold til inntak før og etter trening var gitt som jeg hadde etterspurt, så satt jeg igjen med enda en utfordring. En ny-gammel matvare som skal inn igjen. Samt at fettkilden fra fredagen også skal inn da. Takk skal du f…meg ha liksom! Ble jo ikke mer mat totalt sett enn jeg hadde tenkt. Men noe nytt på toppen her? Hjelpes… Skyt meg eller no… Eller la være, jeg vil jo ikke det. Blæ…

Så nå sitter jeg her da. Med en spikra avtale både skriftlig og muntlig. Jeg har skylda sjøl. Oppi hodet er det krig. Angsten har eksplodert. Anoreksien er lyn forbanna. Jeg vet ikke om jeg selv som voksent, fornuftig og oppegående menneske er sint eller fornøyd. Eller hva jeg skal kalle det. Og om jeg er sint, er det på meg selv eller er det på den fordømte anoreksien som blir sint fordi jeg prøver å gjøre noe som er rett i den normale verden, og ikke minst det eneste rette med tanke på framtida mi både som menneske med evnen til å fungere og det å komme i jobb og bli værende der. Jeg satte i gang dette fordi jeg var redd for at jeg var inne i en nedadgående spiral som kunne få konsekvenser JEG ikke ønsker.

Jeg visste at anoreksien kom til å bli forbanna. Men jeg skulle stå imot. Men nå er anoreksien forbanna og jeg er livredd. Redd for anoreksien og dens vrede og om jeg har gjort noe som egentlig er dumt. Men paradoksalt nok også redd for det motsatte av årsaken til at jeg sendte den mailen natt til søndag. Jeg er livredd for at økninga nå er «for stor» og vil føre til at jeg raser opp i vekt. Særlig siden jeg nå ikke har noe utgangspunkt å sammenligne med, sånn at jeg vet ikke når jeg faktisk skal veies om denne økninga i matmengde har ført til nedgang, stabilisering eller økning. Kan jeg få en ny hjerne nå?! Eller er det mulig å kjøre ctrl-alt-del på hjernen min?!

På toppen av alt er veiinga nå flytta fram for å ha et utgangspunkt for neste time i Tønsberg. Vi snakker bare 1-2 uker tidligere. Men akkurat nå var det mer enn nok gitt. Så jeg sitter her og er redd for å gå opp i vekt som følge av noe jeg har tatt initiativ til selv når jeg kunne sluppet unna, i diskusjon med anoreksien og med meg selv hva gjelder konsekvensene av denne økningen og ikke minst usikkerheten ved ikke å ha noe utgangspunkt tallmessig, og fordi det plutselig gikk opp for meg at om fire uker så har jeg et tall på meg selv, og jeg er livredd for hva det kommer til å vise…

 

For hva hvis jeg har tatt feil?

 

Hva hvis bilder og annet objektivt materiale lyver?

 

Hva hvis den økningen som nå er bestemt aldri var nødvendig i utgangspunktet?!

 

Hva hvis jeg nå spiser mer enn jeg egentlig behøvde i fire uker og det egentlig ikke var nødvendig?!

 

Jeg forstår i alle fall selv at det var veldig smart av meg å sende den mailen umiddelbart natt til søndag. For fy søren som jeg angrer på det nå…. 

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.