Du har det bedre

Om det å få høre at man oppfattes å ha blitt bedre. Om det er «negativt» eller «positivt».

Av Nina Knagenhjelm

På flere ansvarsgruppemøter har en tidligere poliklinisk behandler alltid havnet tilbake på samme spørsmål. Særlig i vinter. Når vi fokuserer på hva som har gått framover siden sist. Hva som har endret seg. Hva som blir bedre. Og særlig når de da har sagt at de ser framgang. Synes det går bedre. At det går i riktig retning. Spørsmålet er som følger: «Blir du redd når vi sier at det går bedre med deg?»
 
Første gang det kom forsto jeg faktisk ikke spørsmålet. Så vel bare dumt og måpende på henne. Hva i huleste heita mente hun med det?! Hvorfor skulle det skremme meg?! Når jeg faktisk vil bli bedre?! Øh... Hva slags test var dette? Hva slags svar var hun egentlig ute etter? Hvor ville hun? Og ikke minst; hva skjedde om jeg svarte noe annet enn hun forventet?
 
Utrolig hvordan denne hjernen spinner altså. Jeg mener...det var jo egentlig bare et enkelt og simpelt spørsmål. Først på møtet i vår gikk det opp for meg hva som var «baktanken». Det er ofte en slike tanke med sånne spørsmål. Men ikke av den typen jeg automatisk antok. Det var jo ingen test. Hun spurte meg rett og slett fordi det kan være sånn for mange andre med spiseforstyrrelser, som hun jo møter i sin arbeidshverdag. Når man får høre at apparatet mener det går bedre, så kan man fort bli redd. Redd for faktisk å bli frisk. Redd for ikke å få mer hjelp. Og så har du jo kortslutninga i den vanlige automatsikringa da...som jeg heldigvis har fått innstallert sperre på. «Nå er jeg blitt feit. Nå ser jeg frisk ut. Dette går ikke. Jeg må ned i vekt igjen!»
 
Når man har vært, eller fortsatt er alvorlig syk, og noen over lang tid, så kan faktisk det å bli friskere, og kanskje også helt frisk, skremme mange. Enn så utrolig og sikkert idiotisk det høres ut for andre. Man burde jo bare være hoppende glad, burde man ikke?! Saken er bare den at med spiseforstyrrelser så blir sykdommen etterhvert en del av identiteten din for veldig mange. Hvem du er. Hvordan andre ser på deg. Behandler deg. Sykdommen blir en trygghet. En venn. Selv om man med jevne mellomrom også hater den.
 
Så når noen da sier at nå går det bedre, hva gjør man da? Når man fortsatt føler seg totalt skrudd i hodet? Når det fortsatt er kroppssjekking og kaloritelling eller overspising og oppkast hyppigere enn det som er greit og til å leve med? Men kanskje viktigst; når man ikke aner hvem man er hvis man tar avskjed med spiseforstyrrelsen. Når det å bli frisk faktisk føles som å drepe en del av seg selv. Egenhendig ta livet av sin egen eneggede onde tvilling... Det er jo en umulig oppgave. Hvordan klare det? Hvordan ta livet av noe man også elsker? Selv om man hater det på samme tid?
 
Vel, jeg skal ikke påberope meg å vite fasiten på akkurat det spørsmålet. Jeg aner faktisk ikke. I alle fall ikke ennå. Jeg har klart å drepe bulimien. Men det var lettere i så måte at det å gi dødsstøtet ikke var skummelt. Bare godt. For der hadde hatet oversteget kjærligheten for lenge, lenge siden. Var så godt som bare hat igjen. Men hva gjelder anoreksien aner jeg ikke. Jeg jobber med saken. Tenker og skriver og drøfter med meg selv. Og litt med enkelte andre... Ikke kommet så mye lenger ennå. Får bare fortsette og se hva som skjer. Dessverre er anoreksien fortsatt mer min venn enn min fiende…
 
Men tilbake til spørsmålet. Grunnen til at jeg satt som en dust som så ut som om jeg hadde falt ned fra månen da spørsmålet kom, det er at jeg aldri har tenkt på den måten. Ikke vært innom en gang. For meg er det å bli friskere utelukkende bra. Alt med unntak av vekt da selvfølgelig. Det må jeg jo være helt ærlig å innrømme. At å øke vekta er kjempeskummelt. Men at de sier at det virker som om det går bedre. At de ser framskritt. Er optimistiske. Det er bare herlig! For da vet jeg at de ser at jeg jobber og sliter. Ikke gir blaffen. Da forstår jeg at de fortsatt har tro på at prosjektet kan gå i boks. Selv om jeg er i tvil annenhver time selv. Da vet jeg at NAV-dama har noe å slå i bordet med. Og jeg får bevis på for meg selv at det fortsatt er håp for meg. Tross alt.
 
Utsagnene om at det går bedre gjør meg altså ikke redd. Tvert imot. Men jeg skal helt ærlig innrømme at det er litt rart å høre dem si det også. Fordi det så lenge var stillstand. Bare kaos. Veldig lav vekt. Veldig mye bulimi. Veldig mye angst. Bare variasjoner innenfor helvetesspekteret med noen hederlige unntak gjennom venninnetid. Så er det også det at det er uvant at det er fokus på det igjen. Etter en annen behandlingshistorie et annet sted i landet. Der kun det negative hadde fokus. Alt jeg ikke fikk til og alle tegn på at jeg ikke ble bedre. I sum er det at noen sier at de sier det går bedre med meg altså bare positivt. Jeg håper jeg kan gi dem grunn til å gjenta uttalelsene også framover. Framover, framover, framover. Helt til jeg går over den målstreken jeg selv har definert som god nok per nå. Med god livskvalitet som hovedpremie.

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.