Nedturen

Jessica Ryan: Og så var den her igjen, nedturen, etter en ukes virkelighetsflukt på Island.

Av Jessica Ryan

Sånn generelt sett har det jo vært mye opp og ned de siste 2,5 årene, og det er mange tanker som stadig kommer tilbake. Det er mareritt flere ganger i uka om ting som er uoppgjort og som jeg ikke får gjort noe med. Det er mareritt om å bli dømt og utnyttet på grunn av bipolaren, og en maktesløshet til å gjøre noe med det. Det er dagesvis med angst før man skal på en flytur over åpent hav med sobrilen i kofferten, og det eneste man vil er å avlyse hele greia selv om man vet det blir fantastisk når man kommer frem.

Joda, jeg kjenner på mestringen over å ha overlevd to flyturer med sobrilen værende i kofferten, der den bør høre hjemme. Jeg kjenner mestring over å ha vært sosial i 7 dager i strekk med to mennesker som betyr veldig mye for meg. Selv om jeg måtte si den ene dagen at nå trengte jeg litt tid for meg selv. Heldigvis visste disse to om formen min så det la ingen demper på deres tur. Jeg kjenner mestring for at jeg til tross for å tro selv at jeg har null kontroll på noen ting, faktisk har mer kontroll på ting enn jeg tror.

Har du opplevd flyskrekk noen gang? Det føles som om du har en elefant som sitter på brystkassen og stopper deg fra å puste, dødsangsten øker og du tenker, vent i hvert fall med å kræsje flyet til etter vi er over land! Den største skrekken er jo selvfølgelig at man skal styrte over vann, da er sjansen for å overleve og bli funnet, minimale. Det er det jeg rasjonaliserer med i dette irrasjonelle øyeblikket i hvert fall.

Så rister flyet og turbulensen tar av. Det samme gjør hjertebanken og jeg nærmest kjenner kortisol nivået i kroppen stige. Følger med på lydene fra skroget, er det noen nye lyder, lyder jeg ikke kjenner eller forstår hvor kommer fra? Hva gjør flyvertinnene? Har de stoppet med servering og satt seg med setebeltet på, er det ikke noe godt tegn. Fortsetter de med alt som vanlig, så tenker jeg at dette er normalt for dem. De ville reagert om unormale ting skjedde. Prøver å puste meg gjennom hvert eneste turbulente øyeblikk, men etter 10-15 minutter må jeg som regel innse at slaget er tapt og ta frem sobrilen.

Ja men elsker ikke du å reise, tenker vel du nå. Jo, jeg elsker det meste ved å reise. Jeg elsker å oppdage nye kulturer uansett hvor skremmende det skulle være. For når jeg reiser er jeg en forsterket og bedre utgave av meg selv. Jeg kommer meg opp om morgenen, jeg er på føttene hele dagen og sørger for å suge til meg så mye jeg bare kan av den kulturen jeg besøker. Alle de varme smilene jeg møter på reisene gir meg energi lenge etter turene. De vet ikke hvem jeg er, de vet ikke om mine utfordringer i hverdagen og de vet ikke hvilken kamper jeg måtte ta med meg selv for å komme meg til deres land. Og så kommer jeg hjem.

Selvfølgelig har jeg veldig mange gode minner med meg hjem, og ting blir som regel litt bedre når jeg klarer å trekke dem frem. Samtidig er det som om virkeligheten henter meg inn, og alle tunge ting eksploderer i hode på en eneste gang. Borte er alle tanker om å sørge for å ta en spasertur hver eneste dag for helsas skyld eller andre tiltak for å ta bedre vare på seg selv. Her er det pysj og blendingsgardiner som gjelder.

Virkeligheten? Nei, den orker jeg ikke ta fatt på i dag.

Jessica Ryan redaktør og eier av Revolt Media. Frilanser innen content marketing, copywriting og journalistikk.

Siste blogginnlegg

17. oktober 2018

27. september 2018

20. september 2018

20. september 2018

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.