En bipolars bekjennelser

Jessica Ryan: Jeg er bipolar. Jeg har angst og spiseforstyrrelser. Men jeg lider ikke. Mitt liv handler ikke om diagnosene mine.

Av Jessica Ryan

Hei, jeg heter Jessica og jeg er bipolar. Ja, så enkelt kan det sies, selv om det er veldig vanskelige ord å ytre. Ikke på grunn av ordene selv, men på grunn av meningen bak ordene og stigmaene som er knyttet til dem. Det er nå en gang sånn at psykiske lidelser blir uglesett i dagens samfunn. Man er defekt, man er svak, man er for følsom og man kan oppfattes som ustabil, noe mange kanskje kan oppleve som truende. Vi mennesker er opptatt av å kunne plassere mennesker rundt oss, og de vi ikke forstår plasserer vi i en bås vi egentlig ikke vil åpne igjen. De blir usynlige, de finnes ikke.

Det vil si at for deg, er jeg kanskje usynlig. Kanskje jeg ikke finnes i ditt bilde av verden, selv om du møter meg på gata hver eneste dag, eller kanskje vi snakker på Facebook med jevne mellomrom. Hvis det er noen trøst er jeg noen ganger usynlig i mitt eget verdensbilde også. Selvfølgelig kunne jeg her lagt ut en masse fakta om hva bipolar er for noe, men jeg skal spare deg for det. Det eneste som er viktig å få med seg er at man skiller mellom bipolar 1 og bipolar 2. I bipolar 1 så opplever man mest maniske episoder og hos bipolar 2 er det mest depressive episoder med innslag av det som kalles hypomani/mani.

Jeg har bipolar 2 og har vært det så lenge jeg kan huske. Det er mange år siden jeg fikk diagnosen etter noen samtaler og tester hos en psykiatrisk sykepleier. Jeg har aldri vært innlagt på psykiatrisk, men hvem vet, kanskje hadde jeg hatt godt av det? Det tok meg jo lang nok tid å akseptere at jeg var bipolar 2 og at jeg har angst og spiseforstyrrelser. Jepp, jeg skårer stort på kindereggfaktoren!

Mange som lever med bipolar og andre psykiske lidelser opplever at de står ganske alene, at venner etter hvert forsvinner og nettverket blir ødelagt. Det er jo kanskje ikke så rart når man tenker på en del av symptomene mange opplever og hvordan disse påvirker omgivelsene. Andre opplever at de har et sterkt nettverk med støttende familie og venner som virkelig stiller opp og setter seg inn i situasjonen.

Enten man vil eller ikke kan man bli slitsom å forholde seg til, spesielt om de rundt en ikke forstår sykdommen. Nettopp derfor er det viktig å være åpen om sykdommen og hvordan den påvirker en i dagliglivet. Du må gi de som er glad i deg en sjanse til å vise det, selv om du garantert tenker at du ikke er verdt å bli elsket av noen, spesielt når du er nede.

For mitt vedkommende har det ofte vært lange perioder med nedetid, der jeg har vært relativt destruktiv i forhold til spising, økonomi og i disse periodene blir jeg enormt passiv. Heldigvis har disse periodene blitt færre og færre, og kortere og kortere. Jeg kan i disse bipolare fasene gå opp og ned i humør, flere ganger til dagen eller flere ganger i uka.

Det som også er ganske interessant er at jeg kan være både hypoman og depressiv på samme tid. Se for deg de øyeblikkene der du har plaget deg selv med følelser av å ikke duge, av å være utilstrekkelig og ikke minst et dårlig menneske. Tenk deg så at du sitter og sier disse tingene til deg selv i timevis hver eneste dag. Igjen og igjen. Vi vet jo alle at vi lærer med repetisjon, så dette er jo ikke verdens beste utgangspunkt for å få tro på seg selv.

For meg er disse periodene vel verdt hver eneste depressive episode. Dette er dagene der jeg har en ukuelig tro på meg selv, mine prosjekter og ikke minst at jeg skal klare alt jeg setter for meg. Jeg blir så optimistisk og naiv til tider at Pollyanna ville misunt meg. Alle hindringer er jo til for å overvinnes, selv om det i mitt hode betyr å ignorere dem til de går bort av seg selv, i enkelte av disse periodene.

For når man har det så bra, og føler på alle de gode tingene i livet, da føles det som om livet er verdt å leve. Som om man fortjener det oksygenet man tar opp hver eneste dag. Det er fort gjort å tenke at jeg vil ikke fokusere på de vonde eller vanskelige tingene i disse dagene, det er da jeg henter energien til de nedturene jeg vet kommer. Det jeg kaller for dvalen, når jeg går i hi, lukker dørene og bare eksisterer mens jeg rir av nedturen.

Akkurat nå er jeg på vei ut av (håper jeg!!) en to år lang fase hvor bipolar og angsten har vært veldig trigget på grunn av stress. Etter to år i dvalen, doblet jeg medisindosen, og plutselig begynte jeg å kjenne at jeg var i live igjen i januar, den måneden hvor jeg absolutt er mest i dvale hvert eneste år. Og det gjorde så godt! Endelig hadde jeg kapasitet til å jobbe med de prosjektene jeg har villet jobbe med de siste to årene. Endelig orket jeg å bruke tid på de som betyr mye for meg her i livet igjen. For ja, jeg er en av de heldige. Jeg har venner som ser meg for den jeg er, og elsker meg enten jeg er høyt eller lavt.

De holder ut med min vanvittige optimisme og kreativitet i de gode periodene, de periodene jeg føler at jeg alene omtrent kan redde verden. Og de tåler å sitte her med meg selv om jeg ikke orker å gjøre eller si så veldig mye, eller bare prater om meg selv. For man blir veldig opptatt i sitt eget hode, uheldigvis. Mine næreste venner har satt seg inn i hva mine diagnoser innebærer og hvordan de best kan være mine venner gjennom opp og nedturer. Periodene imellom er jo ikke noe problem!

Du lurer kanskje på hvorfor jeg velger å dele min historie med dere gjennom Psykobloggen og det er det mange årsaker til. Selv om jeg lever med det som så fint kalles en «lidelse» så anser jeg meg selv som et verdifullt menneske som har mye å bidra med. De siste årene har jeg vært veldig opptatt av å gjøre verden til et bedre sted, og jeg innså at en måte å gjøre det på var å vise at psykiske lidelser har mange ansikter, og de er alle like verdifulle.

Egentlig er jeg veldig imot bruken av ordet lidelse i denne sammenheng, det er for negativt ladet og gir et veldig negativt fokus på sykdommen. Jeg er bipolar, men jeg lider ikke. Jeg har angst, men jeg lider ikke. Jeg har spiseforstyrrelser, men jeg lider ikke. Slik jeg ser det, lever jeg bare veldig intenst. Veldig intenst når jeg er sint, redd, glad, lykkelig, begeistret og ja, hele følelsesregisteret egentlig. Det er de samme følelser og reaksjoner som du har, bare veldig forsterket.

Mitt liv handler ikke om diagnosene mine, men om å snu negative symptomer og tanker til positive ting. Jeg er så vanvittig lei av mennesker som sier at du ikke kan gjøre ting, mennesker som vil begrense den du er, fordi din atferd er en del av det de så fint kaller en lidelse. Fordi du ikke passer inn i A4 formatet så må du få en diagnose, du må behandles, og alt ved deg skal sykeliggjøres.

Tusen takk for at du har lest igjennom hele dette innlegget, for at du har vist at jeg ikke er usynlig for deg. Jeg håper at du vil følge min reise i åpenheten videre, mens jeg deler alt fra humoristiske bipolare episoder til vondere ting som man jo også må kjenne på i blant enten man er bipolar eller ikke.

Og er du en som også har bipolar, håper jeg du fortsetter å følge min reise og ikke minst la deg inspirere til åpenhet. Det er kun gjennom åpenhet vi kan få en slutt på det stigmaet som eksisterer rundt mental helse i dag.

Jessica Ryan er redaktør og eier av Revolt Media. Frilanser innen content marketing, copywriting og journalistikk.

Siste blogginnlegg

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.