13 Reasons Why

Forrige uke så jeg ferdig serien som alle snakker om, og jeg er så utrolig glad for at folk gjør nettopp det, snakker om den! Dette er nemlig en av de beste ungdomsseriene jeg har sett, spesielt i forhold til psykisk helse, utenforskap og andre vonde følelser ungdom faktisk lever med.

Av Jessica Ryen

Min første tanke når jeg så kritikken som rettes mot serien var ren forbannelse, her var det endelig en bra ungdomsserie som tar opp masse tunge tema som ungdom trenger å lære seg å snakke om, og så skulle selvfølgelig folk finne ting å henge seg opp i. Men etter å ha fått tenkt meg litt om, så er jeg egentlig glad for at det er masse diskusjoner rundt serien, for den er et utrolig godt bilde på hvordan er å være ungdom i dag, enten man bor i USA, Kina eller Norge.

Serien er fokusert rundt noen kassetter som en jente som heter Hanna har latt være igjen til de som var med å bidra til at hun tok livet av seg. Veldig mange har poengtert at dette her er et rent hevnmotiv, og at det er et uheldig utgangspunkt for serien og at det kan føre til en copycat-effekt. Men jeg ser ikke dette hevnmotivet som disse ser. Jeg ser en ung jente som har det vondt, og som vil at de rundt henne som bidro til at hun hadde det vondt, skal få vite det slik at de ikke gjør det igjen. Slik at de skal få se at deres handlinger har konsekvenser, kanskje ikke for dem selv, men de menneskene som til slutt bukker under som resultat av deres oppførsel.

Ingen lett løsning

Slik jeg ser det, ser Hanna heller ikke på selvmord som en lett løsning. Hun prøver hardt å gjøre det hun klarer for å holde seg flytende. Hun oppsøker nye miljøer og jakter på et eller annet som hun kan bruke til å bygge sin identitet, en identitet som blir destruert i skolemiljøet. Det er ikke slik at hun opplever en vond hendelse og så valgte hun å ta livet av seg selv. Det var mange hendelser over nesten ett skoleår som gjorde at hun til sist så dette som siste utvei når det rett og slett ble for vondt å leve, og jeg forstår henne så godt! Det kan være jævlig vondt å leve noen ganger, og spesielt når man er i tenårene. Alt føles så veldig sterkt og ikke minst så endelig. Det er ikke alle som klarer å se en fremtid forbi skolen og mobbingen, man lever så sterkt akkurat der, i nuet. Så til slutt tar hun det eneste valget hun klarer å se ut i fra den situasjonen hun er i. Selve scenen der hun tar livet av seg er det fokus på selve smerten rundt det og ikke noen form for romantisering av selvmord. Det er også verdt å nevne at det på begynnelsen av de episodene som kan trigge negative ting, så er det advarsel om hvilke hendelse som kan trigge ved start av episoden.

Jeg trodde vi var kommet forbi dette med at selvmord er en lettvint løsning? Dette er dog en av fordommene som kommenteres i skolens kommunikasjonsgruppe, hvor det er en elev som stadig kommer med typiske fordomsfulle utsagn. Så bra tenkte jeg, en sånn kommunikasjonsgruppe eller time burde vi hatt på norske skoler i dag og! En time der man rett og slett lærer å forholde seg til andre mennesker på en konstruktiv og oppbyggende måte. Et godt tiltak! Foruten dette så er skolen hvor Hanna gikk, veldig opptatt av å spare penger, bruke tiltak som ikke koster penger, utsette tiltak som koster penger til de har penger osv. Kjenner vi oss ikke litt igjen i dette? De offentlige skolene i Norge har heller ikke flust av penger, og det går gjerne utover for eksempel programmer som MOT når de da må kutte ned på kostnader.

Hva med de som blir igjen?

En annen ting som også er utrolig viktig med serien er at man får et innblikk i hvordan de etterlatte faktisk har det. For det vises godt gjennom spesielt foreldrene til Hanna som er i fra seg av sorg. Foreldre som Hanna elsket mer enn noe annet, og som også elsket henne mer enn noe annet. Dette innblikket mener jeg kan virke preventivt, og vise ungdom som ser på serien at det faktisk er folk som sitter igjen og som vil lide om du velger å avslutte livet ditt.

Clay Jensen som er gutten som går gjennom kassettene en for en, har på et punkt en samtale med en gråtkvalt mor som spør han om han vet hvorfor Hanna gjorde som hun gjorde og hun spør han om hun ble mobbet. Akkurat den samtalen har jeg hatt med moren til en kamerat som valgte å avslutte sitt liv lenge før tiden. Jeg ble tvunget til å være ærlig, om både hans og min situasjon når vi vokste opp. Du kan si resten av dagen etter den episoden gikk til å tenke over situasjonen med min venn og hvordan ting ble som de ble med han.

Noe av kritikken som har blitt reist mot serien er at serien skal bekjempe psykiske lidelser blant unge, men at den allikevel ikke nevner depresjoner med ett ord. Nei vel, og så? Er depresjoner eneste psykiske lidelsen som finnes? Nei. Psykiske lidelser er komplekst og handler om så utrolig mye mer enn diagnoser. Personlig er jeg glad for at serien ikke går inn på diagnoser, men heller presenterer symptomer, følelser og utfordringer som ungdommene sitter med. Dette gjør at serien favner et bredere publikum enn om man bare skulle gå direkte på de forskjellige diagnosene. Her er fokus på ungdommenes opplevelser, relasjoner, utfordringer og ikke minst hvordan de håndterer disse, enten de gjør det rett eller galt.

Er serien en trigger i seg selv?

Det snakkes om at serien kan være en trigger for mange. Ja, mange vil nok kjenne seg igjen i og i noen tilfeller kanskje oppleve å bli retraumatisert gjennom å se serien. Men gi ungdommen litt kredd! Jeg tror dette er en serie de fleste ungdommer vil kunne se og få mye bra ut av. Jeg tror også at ungdom i dag er sterkere og tåler mer enn vi voksne tror de tåler. De som har opplevd traumer, og vonde ting i oppveksten, har mest sannsynlig også lært mestringsstrategier for å jobbe seg gjennom det de opplever. Eller de er såpass smarte at de faktisk ber voksne eller andre venner om å være med dem å se serien, slik at de har noen å snakke med om de får reaksjoner. Men når det er sagt, så håper jeg at organisasjoner og myndighetene her i Norge kan se serien som et verktøy i holdningsskapende arbeid som kan forhindre blant annet mobbing, seksuelle overgrep blant jevnaldrende og kjøring i beruset tilstand.

Noen av de som har stilt seg kritiske til serien er også opphengt i at det skjer et selvmord til på slutten av sesongen. Her vil jeg gjerne påpeke at dette med all sannsynlighet ikke er et selvmord. Ser man på dramaturgien som er brukt mot slutten av siste episode ser man det legges opp til en mulig sesong to, med en student som har en hitlist og et lite våpenarsenal. Denne studenten har faktisk et hevnmotiv i motsetning til Hanna. Studenten tar med seg et våpen, og bilde av den studenten man senere får høre har tatt selvmord ved å skyte seg selv.

Det er masse vanskelige og tunge temaer, det er scener som er tøffe å se på og som kan trigge vonde følelser. Mange er redd for at det skal trigge slik at ungdom velger å ta livet sitt. Men hva om det trigger de vonde følelsene slik at ungdommen faktisk tørr å ta grep og sette ord på dem i møte med andre og faktisk få hjelp? Å leve med mobbing og utenforskap er himla vondt, det vet alle som har levd med det. Det å bli sett på som mindreverdig, i noen tilfeller, rett og slett bli sett på som ingenting er direkte skadelig.

LES OGSÅ VOKSNE FOR BARN SIN SAK OM SERIEN

Siste blogginnlegg

09. august 2018

07. august 2018

06. august 2018

25. juli 2018

11. juli 2018

04. juli 2018

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.