VI BØR SENKE VÅRE FORVENTNINGER

I dagens samfunn tror jeg det er alt for store forventninger til «total friskhet» og bare «lykke» i livet. Dette gjør oss ikke friskere. Det gjorde ikke meg friskere.

Av Trude Røren

Det skal sies vi må gå i oss selv og jobbe mye med oss selv. Ikke for at det er noe galt med den vi er, men fordi vi får det bedre med å lære å kjenne oss selv og finne vår plass med senkede skuldre. Våge være den vi er. Våge å akseptere hva vi har opplevd. Våge å tilgi/sette oss selv fri og bli glad i den vi er. Ha troen på oss selv. Våge ta frem det gode i oss og rundt oss. For det finnes. Vi må være villige til å ta imot hjelp når vi trenger det, men ha respekt for å gå stegene selv. Ingen kan gjøre det for oss. Dermed vil vi også finne vårt fokus til middelvei og mestring. Bedre livskvalitet. 

Ved et punkt trenger vi å ta pause. Hvis vi virkelig har jobbet mye og løsnet noen tugger over tid, kan det føles destruktivt å stange hodet i veggen ved å forvente total friskhet. Dette tror jeg er ødeleggende for individet. Selvfølgelig må vi være villige til å ta imot hjelp. Lytte, lære, prøve og feile. Stå på. Mye kan vi faktisk lykkes med. Men å forvente at traumer, smerter, opprivende minner og alvorlige erfaringer, kroniske diagnoser- ARR, blir borte, er en umenneskelig forventning og en håpløs situasjon å være i. Maktesløsheten blir større, selvbildet og egenverdi synker og livsgnisten i oss blir svak eller helt borte. Det er her jeg mener vi bør stoppe opp og heller leve best mulig før vi kan gjøre noe mer med alt sammen. Noe kan vi faktisk ikke få gjort noe med. Vi må snu fokus og akseptere livet. Finne det gode i det og fortsette fremover. Da jeg selv kom til dette punktet følte jeg stor lettelse og klarte leve med mer glede. Senere ble jeg klar til å ta imot mer hjelp. Jeg klarte å åpne meg helt. Først ovenfor meg selv og deretter til en «en god hjelper» i systemet. Herfra startet videre healing, og det tror jeg fortsetter livet ut. Både fordi livet skjer så lenge vi lever og fordi vi har vårt å leve med. Livet er faktisk både vondt og godt. Noe annet kan vi nok ikke forvente. Hvordan skulle vi ha definert frisk? Hvordan skal vi definere syk? Hva er det viktigste å fokusere på her? Skal vi ikke «bare» fortsette å strekke oss mot det gode, det positive og viktige? Jeg håper behandlere der ute tenker over dette, hvis de ikke allerede gjør. Målene under behandling bør være små skritt, og revurderes underveis. Større mål? Mindre mål? Stoppe opp pr. nå? Bli med og prøv å få klienten til å føle seg «vanlig», med sine unike, gode og friske sider. Å finne seg selv med bedre og bra, opp til veldig god livskvalitet, midt oppe i noe som sjelden eller aldri vil bli helt borte. 

Tiden kan føles som å stå i stampe. Men det skjer noe i oss hele tiden, alt henger sammen og det løsner plutselig. Vi er videre på veien. Vi lever MED. Vi får aha opplevelser på hva som gjør oss friskere, hva som gjør oss dårligere, hva vi bør ta tak i og gjøre noen grep om. Herfra kan vi være mottakelige for mer hjelp. Eller vi finner ut at vi klarer oss fint her vi står. Uansett er arrene med oss, men de trenger ikke forbli åpne sår.  

Livet ER, og det er NÅ. Det kan være skikkelig vondt, men også skikkelig godt. Den vi er må være bra nok, og vi må aldri tro noe annet. Men så har vi ansvar for å gjøre det beste ut av det selv. Vi må holde fast, og hente frem det gode. La oss også fokusere på takknemlighet. Og på veien videre. Dette gjelder oss alle.

Jeg er en helt vanlig jente. En helt vanlig dame. Et helt vanlig menneske. Livet har lært meg å være åpen. Fortrengning, taushet og «flink pike syndromet» gjorde meg ikke friskere. Det var først når jeg kjente på traumene, begynte å kalle en spade for hva den er, jobbe meg mot friskhet midt oppe i alt (og gang på gang aksepterte det vonde for så å legge det vekk – ting tar tid) jeg kunne leve bedre og puste friere. Jeg begynte å få mer troen på meg selv, og andre. Jeg ble stoltere og modigere. Dette er ikke lett. Jeg sier ikke at traumene blir borte. Jeg sier ikke at det ikke er lov til å ha dårlige dager og perioder. Men jeg sier at vi kan og må leve MED – «danse MED i livet» og finne vår egen mestring underveis. Vi må finne vårt fokus som gjør at vi kommer oss raskest mulig unna de negative tankene som tar oss med i den kjente ringen av så mye som baller på seg av smerter og maktesløshet. Vi kan velge å svinge ut av denne rundkjøringen. Mot lys og varme. Med glede og god energi. 

Jeg ser ikke på meg selv som noe offer. Og ikke aksepterer jeg at andre behandler meg som det. Jeg er fortsatt en helt vanlig dame som jeg tross alt er stolt av. Den jeg er, AT jeg ER MED, hva jeg har fått til og jobbet meg mot har kostet blod, svette og tårer. Men så er mye glede og store verdier med underveis. Tro, håp og kjærlighet er store ord og ingenting å kimse av. 

Denne vanlige damen har noe å gi. Hun har noe å si. Som har sin plass som alle andre. Og dere kan gjøre som jeg når jeg leser andres tekster; les som «du». Da kan vi kanskje forstå den som sier noe. Da kan vi ta til oss læring selv. 

Jeg; altså et helt vanlig barn som opplevde alvorlige traumer som 10 åring. Jeg ble vitne til overgrep og trusler. Det kan være viktig å kjenne på barnet i seg noen ganger. Et barn som faktisk klarte seg bra til tross. Videre ble jeg en helt vanlig hestejente og bonde. En helt vanlig fostersøster. En helt vanlig kjæreste, som ble voldtatt 22 år gammel, av kjæresten min. Så ble det en helt vanlig innleggelse og terapi med helt vanlige psykologer. Helt vanlig ut og inn av jobb/tiltak. Helt vanlig måtte jeg «leve på lite». Helt vanlig ble konsekvensen av traumene stresslidelse, tvang (en type overlevelsesstrategi i stedet for selvskading, rus, spiseforstyrrelser etc.) og tilbakevendende depresjon. Helt vanlig samfunnets dom/stigmatisering/mobbing. Helt vanlig periodevis suicidal. Helt vanlig er jeg også en pårørende selv. Og helt vanlig har jeg vært i det kjente mønsteret etter relasjonstraumer; å finne nye kjærester jeg skulle holdt meg unna. Det skal sies at jeg helt vanlig også har hatt gode forhold og har gode minner. Helt vanlig finnes det så mange gode mennesker rundt meg som forstår og respekterer. Men så kommer det en ny traume som kanskje ikke er like vanlig, men som er vanlig i en eller annen form underveis i livet; å hilse på døden. Kort sagt var jeg både heldig og sterk og overlevde hjernehinneblødning med operasjon og koma m/komplikasjoner. For litt over 5 år siden. 

Mange mennesker opplever mye, og det er vanlig. Skal vi forvente noe bør det være å gi hverandre rom, innenfor visse grenser, til å være oss selv i dette livet som vi er en del av. 

Men så skal det sies at det som er så veldig viktig; Vær takknemlig for alt hva du er og har. Stå på videre og hold fast i alt det gode som er. Ha respekt for deg selv i første omgang, ta styringen på ditt eget liv og lev det. For når det er sagt, vi har stoppet opp og kjent på det, snakket om det og sortert/reflektert, akseptert og gitt slipp. Runde på runde over tid. Flashbacks og nye input. Nye ting skjer så lenge vi er så heldige og leve. Men når DET er sagt, så kan vi bare gjøre noe med det som vi KAN få gjort noe med. Og da har vi bare oss selv igjen som skal ta stegene fremover. Vi må ikke dyrke sorg og elendighet selv om vi har dette i oss. Vi kan velge livet. Vi kan velge å tenke selv. Vi kan finne vår egen middelvei i aktivitet og hvile. Dette er vårt ansvar, men også vår egen glede! 

Jeg tror på meg selv og livet, men har senket mine forventninger. Ved det er livskvaliteten bedre, selv om jeg stadig vil pushe meg videre. Heldigvis egentlig. Jeg forventer da noe av meg selv. Sorger og utfordringer finnes, men jeg har mine verdier og små-store gleder som betyr så uendelig mye. Interesser, drømmer, mål og engasjement. Flere typer kjærligheter som holder meg i gang, som for eksempel hester/dyr, musikk/dans, turgåing, det å skrive/lese. Veien er videre, og det kommer til å bli flere sorger. Helt «frisk» kommer jeg aldri til å bli, men det er helt greit. Det som former oss er fargerikt og styrke. Vi har en viktig plass og våre roller som betyr mye. Jeg ser ikke på noen som helt friske, men ikke som bare syke heller. Dessuten bør vi ta frem det friske i oss og i andre. Hvorfor sammenligne? Hvorfor poengtere det syke? Hvorfor prøve å presse oss inn i samme firkantede boks? Vi er mennesker av kjøtt og blod! Hold fast i livet ditt og lev det selv. Vær med på denne dansen. Hver og en av oss kan få det til. DU kan få det til. Du og jeg hører til her, med vår likeverdige plass. Og vi betyr mye! 

Alle er vi en del av livet. Og vi vil ha hverandre med sant?!? Jeg holder på troen. Jeg tror vi kan klare å få det bedre i hverandres nærvær både fysisk og psykisk. Kan vi klare å se helheten og sammenhengene bedre? Kan vi klare å se mennesket bedre? Kan vi klare å se oss selv bedre? Kan vi klare å gi hverandre rom? Innrømmer jeg visse forventninger? 

Mitt navn er  Trude Røren. Gjennom mine 44 år har jeg truffet mange mennesker/skjebner. Både nær meg, i jobbsammenheng, i livet generelt og under psykisk helse. Nå for tiden er jeg en del av en bondegård med travhester og drift av sau. Ellers jobber jeg med min drøm om bokutgivelse.

Siste blogginnlegg

20. november 2017

07. november 2017

02. november 2017

31. oktober 2017

24. oktober 2017

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.