Unyttiggjøring og psykiatri

Jeg har ofte tenkt på hva det egentlig vil si at man ikke nyttegjøre seg behandling. Er det å bare bli gitt opp?

Av Sommerfugl

Gjør jeg noe galt at det er min skyld? Hvis en medisin ikke fungerer så sier man at pasienten ikke nyttiggjør seg medisinen. Man prøver ut nye medisiner. Hvorfor er det annerledes når man går i behandling. Er det frustrasjon til helsevesen? De klarer ikke å hjelpe en pasient så blir det lett å skylde på pasienten. Hvorfor er det så vanskelig for behandlere å innrømme at vi klarer ikke å hjelpe denne pasienten.

Som pasient er man veldig sårbar når man trenger hjelp. Man tar til seg fort ting. Man blir fort fornærmet. Man kan henge seg intenst opp i det. En behandler tenker ikke over det der som ble sagt mens en pasient kan tenke på det i flere år og bli bitter! Når en først får det stempelet så leser en annen lege det, og en annen etter det så blir det mye negativitet. Jeg syns det er trist at man på toppen av lidelsene sine skal gå og tenke på det også og bli plaget av det. Jeg hørte en gang en som sa til meg: – Hjelp meg til å hjelpe deg. Skal jeg gjøre jobben hans?

Det er på mange måter behandleren som skal ha hovedansvaret og ikke legge for mye på pasienten som har mer enn nok med sine demoner. Når man vokser opp med psykiatri så ser man det verste og det beste i folk. Man ser behandlere som er kjempe flinke og som virkelig bryr seg men man ser også mennesker som man tenker hvordan i all verden fikk du denne jobben. Det som er trist man husker ofte de negative. Jeg har hengt meg intenst oppi dette selv om det ikke gjelder idag. Jeg merker hvor mye det har påvirket meg. Hva gjør jeg galt i forhold til andre pasienter. Jeg har vært i mange år i psykiatri og møtt mange forskjellige ting.

Miljøpersonalet er nok alltid de som har vært rare for meg. Det er mange forskjellige mennesker med forskjellige meninger. Jeg føler at jeg på en måte er mer verdiløs når man har pasienter som går i perioder i behandling også blir de bedre og trenger ikke mer hjelp. De greier seg bedre. Jeg er dessverre ikke en av de. Så mange år har gått og jeg fortsatt hengt meg oppi det. Jeg blir trist.

Folk i helsevesen har ett stort ansvar og det ansvaret og makten må dem ta på alvor faktisk. Man har menneskeliv på kontoret med sine lidelser og historie. Behandlere er opptatt av nyttiggjøring, mens alle pasienter er opptatt av å bli sett. Det at noen skjønner hva en mener. Man er opptatt av å bli forstått at man ikke føler man prater til en vegg. Jeg hadde angst bare av å høre ordet effekt og ikke effekt. Nyttiggjøring eller ikke nyttiggjøring. Nå nyttiggjør du deg behandling, nå gjør du ikke det. Man skaper så stor frustrasjon. Hva gjør jeg galt? Også blir man stressa av å bli gitt opp.

Jeg har hengt meg for mye oppi det, i stedet for å gi blaffen. Noen ganger skulle jeg ønske jeg ga mer blaffen. Men dette er jo ikke noe nytt det jeg opplevde går jo mange langvarige pasienter igjennom. Jeg tror helsevesen føler de ikke strekker til alltid. Da må man si det som det er: – Jeg greier ikke å hjelpe deg for da kan en annen prøve å hjelpe. Bare så det er sagt disse problemene har jeg ikke i dag. I dag har jeg en god behandler som gjør alt for å hjelpe meg. Jeg vet han prøver sitt beste og han nevner aldri unyttiggjøring. Dette er et eksempel selv om jeg ikke har det slik nå hvor mye det har hengt seg opp det at jeg fikk høre det med unyttigjøring at selv i dag ligger det der. Så mye kan helsevesen påvirke noen pasienter som kanskje er mer sårbare enn andre. Som henger seg fortere oppi ting som føler enda mer skyld som bygde seg på all skyldfølelse jeg har mer enn nok fra før. Psykiatere psykologer og miljøpersonalet må faktisk ta på alvor den makten de sitter med på største alvor.

Alle vil vel hjelpe pasienter og ikke krenke og såre. Noen ganger holder det ikke å si: – Jeg er bare ett menneske også. Det er ingen unnskyldning. Som jeg sa på starten har jeg sett det beste og det verste i psykiatrien. Jeg har møtt dyktige behandlere men også dårlige.I dag har jeg god behandler som jeg er fornøyd med. Jeg trenger ikke å høre: – Hjelp meg til å hjelpe deg. Han vet hvordan han skal hjelpe meg! Oppi all dagens psykiatri så har jeg noen ganger tenkt betydningen av tillit har forsvunnet med årene. Jeg hører om folk som blir fort utskrevet. Tillit tar lang tid å skape. Tillit er noe man må fortjene. Hvordan greier mennesker som går i behandling kort tid å skape tillit?

Før i tida var man mye mer opptatt av det faktisk nå er det mindre av det fordi de må behandle fortest mulig. Mennesker er mye mer enn å bli puttet i et firkantet system. Så mens helsevesen er opptatt av nyttiggjøring eller ikke nyttiggjøring så er det fire ting alle pasienter ønsker og trenger. Å bli sett, å bli hørt, å bli forstått og tillit. Så endelig føler jeg at jeg ikke trenger å høre mer om unyttiggjøring. Det er deilig, men fortsatt så ligger den og lurer bak der hva hvis jeg får høre det igjen og han bare gir meg opp. Jeg vet jo han ikke gjør det, men det har skapt utrygghet. Såpass mye makt kan også helsevesen ha at selv i dag så ligger det bak der at jeg føler det er min skyld at jeg ikke nyttiggjorde meg behandling. Man må starte å innse at noen pasienter er langvarige. Alle lidelser blir ikke borte. Noen ting er mer kompliserte enn andre. Slike pasienter må man også akseptere. Noen prøver i åresvis og kjemper og kjemper, men det er så vanskelig. Man må gjøre det beste ut av det også å ha slike pasienter.Ingen liker å være avhengig av andre.

Alle mennesker vil helst klare seg selv. Livet er urettferdig. Alle får det ikke på «den måten». Man må lære å akseptere menneskene med langvarige lidelser bedre enn å si man nyttiggjør seg ikke behandling. Jeg skulle mer enn noe annet verden ønsket at jeg ikke sleit enn å være 18 år i psykiatrien. Over halve livet mitt. Jeg prøver hver dag og hver natt, år etter år etter år. Vi lider altså. Vi lider stort i så mange år kjempe og kjempe og kjempe! Det bør helsevesen tenke på! Hvor tungt det er å være langvarig pasient!

Siste blogginnlegg

10. januar 2019

10. januar 2019

04. januar 2019

03. januar 2019

03. januar 2019

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.