Uforsvarlig sikkerhetspsykiatri?

Du har kanskje hørt om Dikemark, Brøset, Sandviken og Valen. Det er her de farlige psykisk syke sendes. 

Av Emil Kraepelin (pseudonym)

Men hvor farlige er pasientene egentlig? Og kan de strenge forholdene der forsvares? Femten år har jeg ufrivillig tilbragt i psykiatrisystemet i Helse Vest. Det vil kreve tolv bind med bøker å ramse opp alle overgrepene som har skjedd mot meg. Her skal jeg kun nevne noe av det som skjedde på sikkerhetsavdelingen på Valen i 2016. 

Hva skjer egentlig på Valen?

Eining for sikkerheitspsykiatri på Valen er en lukket og låst langtidspost hvor du som pasient er på ubestemt tid. Du må være der til overlegen bestemmer seg for at du kan dra. Avdelingen har plass til ni voksne menn. De såkalte sikkerhetstiltakene på Valen er helt ekstreme. Mitt inntrykk er at det er en konsentrasjonsleir hvor grunnleggende menneskerettigheter settes til side.  

Dette kan du blant annet lese om eining for sikkerheitspsykiatri på Valen på hjemmesidene til Helse Fonna (1):

«Gjennom kartlegging og utgreiing blir behandlinga tilpassa den enkelte pasient og deira sjukdomsbilde, evner og ressursar. Behandlinga kan bestå av legemidlar, samtaleterapi, miljøterapi, fysisk aktivitet og livsmeistring. Eininga har fokus på brukarmedverknad. Saman med Eining for sikkerhet og rehabilitering, har eininga mange felles aktiviteter og tilbod til pasientane.»

Det er ikke alltid fine ord om hvordan ting er, stemmer overens med hvordan ting er i virkeligheten. Jeg har en helt annen versjon om eining for sikkerheitspsykiatri på Valen enn det Helse Fonna har. Du får den her.

Strengere enn et ordinært fengsel

Jeg vet ikke hva som er verst med sikkerhetsavdelingen på Valen. Kanskje det verste er at jeg ble sendt dit uten at det skjedde en grundig medisinsk vurdering i forkant. Overføringsvedtaket er kun basert på tvilsomme og følelsespregede beskyldninger fra pleiere ved akuttpsykiatrisk avdeling ved Haugesund sjukehus. Legene snakket ikke med meg før de sendte meg til Valen. De snakket kun med hysteriske pleiere. Skal det være så enkelt å sende noen til en sikkerhetspsykiatrisk avdeling? Er dette forenlig med rettssikkerhet? Etter min mening er forskjellen på akuttpsykiatri og sikkerhetspsykiatri akkurat som forskjellen mellom demokrati og diktatur, og jeg synes legene burde ha lyttet til min versjon av saken før de sendte meg til et sted jeg vil karakterisere som helvete på jord. 

Jeg synes også legene kunne ha informert meg om at overføringsvedtaket kunne ha blitt klaget inn for kontrollkommisjonen av meg. Jeg fikk verken muntlig eller skriftlig beskjed om at jeg kunne gjøre det. Det er vanlig praksis å gi pasienten en skriftlig kopi av viktige vedtak. Pasienten skal dessuten informeres muntlig om mulighet til å klage. Men at legene på akuttpsykiatrisk post ved Haugesund sjukehus gir blaffen i pasientenes juridiske rettigheter er ikke nytt for meg. Rett før overføringen ble jeg beltelagt ulovlig to ganger for eksempel. Jeg vil gjerne få informere legene ved akuttpsykiatrisk post ved Haugesund sjukehus om at man ikke har lov til å legge en pasient i belter bare fordi han snakker mye. Og det burde heller ikke være lov å sende noen til kasjotten uten rettergang, spør du meg.

Saken er at sikkerhetsavdelingen på Valen er strengere enn et ordinært fengsel. Her blir du fratatt all bagasje og alle personlige eiendeler når du kommer inn. Mens du er der har du stort sett bare klærne du går i som privateiendom. Hvis du oppfører deg som pleiere og leger ønsker, kan det være at du får tilgang til noen få personlige eiendeler etter hvert. Men gjenstandene må ikke være av en sånn karakter at du kan skade andre med dem, og det skal ingenting til før pleiere og leger tar dine personlige eiendeler fra deg hvis oppførselen din ikke passer dem. De er ikke konsekvente. Derfor vil jeg så tvil om lovligheten ved denne praksisen.

Ulovlig praksis på Valen?

Hver dag sjekker pleierne alle pasientrom i søk etter farlige gjenstander. De ser også til at du ikke har mer enn det du skal ha på rommet. For eksempel er det bare lov til å ha en halvlitersflaske med mineralvann på rommet om gangen. Pleierne kaller praksisen for romsjekk, og det blir som regel rotete på rommet etter hver romsjekk. De fleste pleierne oppfører seg med andre ord ganske brutalt. Jeg lurer på om denne formen for ransaking er lovlig. Saken er at leger i Helse Fonna er forpliktet ifølge regelverket til å fatte vedtak hver gang ransaking skal finne sted. I min journal for oppholdet på Valen i 2016 finner jeg ingen slike vedtak. Det eneste ransakingsvedtaket i journalen min er fra dagen jeg kom inn på posten, og varigheten av dette vedtaket er null dager, står det. Spørsmålet er med andre ord om mitt pasientrom har blitt ulovlig ransaket hver dag i tre måneder. Har mine medpasienters rom blitt ulovlig ransaket også?

Personalet skrur av strømtilførselen til stikkontaktene som fins på pasientrommene til alle pasienter om natten. I min journal for oppholdet på Valen i 2016 har overlegen ikke gitt klarsignal til at det kan skje for mitt vedkommende. Å skru av strømmen om natten til alle pasienter er et stort inngrep i privatlivets fred. Derfor lurer jeg på om det er ulovlig det pleierne holder på med. 

Du har intet privatliv

Alt kontrolleres. Det grenser til det sykelige. Du kan ikke ta deg en røyk uten at det skal skje til bestemte tider, og at alle sigarettene du røyker registreres på et skjema. Du har kanskje lest 1984 av George Orwell. Sikkerhetsavdelingen på Valen er verre enn samfunnet som beskrives i den romanen. Du har intet privatliv. Alt registreres. Du har ingenting for deg selv. 

Du kan ikke være i fred inne på pasientrommet heller, for alle inngangsdører har vindu. Pleierne kan se inn når det måtte passe dem. Er dette lovlig? Skal du ikke ha noe privatliv når du er på en sikkerhetsavdeling? Pleierne mener åpenbart ikke det. De bare går rett inn døren når det måtte passe dem. De banker ikke på først. Jeg gav fort opp å irettesette dem.

Svært kummerlige bygningsforhold

De bygningsmessige forholdene på sikkerhetsavdelingen på Valen sjukehus er svært kummerlige. At det går an å tilby den slags i 2018 er helt utrolig. Det er stygt, gammelt og slitt. Samtlige pasientrom er å regne som glattceller. Fellesarealene er altfor små, og uintelligent innredet. Det fins ikke skjermet luftegård. Jeg ønsket å vise advokaten min forholdene. Jeg fikk beskjed om at det var det ikke anledning til. Jeg fikk ingen begrunnelse for den beslutningen. 

En annen ting er at det er ekstremt lytt der. På pasientrommene, eller uansett hvor du er i avdelingen egentlig, hører du lyder. Dag som natt. Jeg har aldri vært plaget med hallusinasjoner, så dette er ikke lyder inni mitt hode. Det er reelle lyder. Vi snakker stort sett om pleiere som snakker, folk som går, inngangsdørklokken som kimer til alle tider, dører som smeller igjen og støy fra ventilasjonsanlegget. Vi har arbeidsmiljøloven som beskytter personalet. Men pasientene har åpenbart ingen lov som beskytter dem mot konstant støy på en avdeling. For min del var det i lengden ekstremt stressende å leve og bo i et sånt miljø. Du får aldri fred.

Dårlig behandling av mennesker?

All mat spises med papptallerkener og plastbestikk. Mulighet for å drive fysisk aktivitet er tilnærmet lik null. Velferdstilbudet er tilnærmet lik null. Pasientene settes ikke i aktivitet. De passiviseres. Pasientene på avdelingen vandrer stort sett hvileløst og tause rundt omkring i avdelingen i mangel på noe fornuftig å bruke tiden sin til. De er tungt medisinert.

Alle gjenstander blir sett på som potensielt farlige. Jeg fikk ikke lov til å lese bøker mens jeg var der. En pleier sa det klart og tydelig til meg. Jeg fikk beskjed om at jeg kunne skade andre med bøkene. Derfor gikk jeg ut fra at bøker var forbudt på avdelingen. Hva reglementet egentlig sier, vet jeg ikke. Men jeg trodde i hvert fall på pleieren. Det eneste lesestoffet på Valen var avisen Kvinnheringen og noen gamle magasiner. Det var det jeg fikk ta til takke med, sa pleieren.

Pleierne misbruker makten sin

Pleierne som jobber der er stort sett lavt utdannet, eller har ikke utdanning i det hele tatt. De behersker ikke kunsten å pleie psykisk syke mennesker. De er ubrukelige og opptrer usivilisert. De er ikke annet enn vaktbikkjer som ikke tolererer det minste regelbrudd. At pasienter legges i bakken med karateteknikker, og kjefting og smelling er dagligdags, sier sitt. Pleierne elsker makten de har, og de vet å misbruke den til alle tider.

Et eksempel på misbruk av makt fra en pleier: Jeg hadde sett meg lei på at pleierne ikke overholdt avdelingsreglementet. For eksempel bruker de fleste pleierne smarttelefoner og nettbrett i avdelingen. Det er ikke lov, men de gjør det likevel. Det hjalp ikke å si ifra til avdelingsoverlege og avdelingssykepleier, så en dag gikk jeg bort til en pleier og sa i fra om at det er uakseptabelt. Jeg sa det på en rolig måte til ham. Da sa han til meg at jeg skulle gå på rommet. Det gjorde jeg ikke. Jeg gikk et annet sted i avdelingen og satte meg til å lese Kvinnheringen. I mellomtiden hadde han samlet mange pleiere. De dro meg inn på rommet mitt og utsatte meg for kortvarig fastholding. Deretter overførte de meg til skjerming. Etter dette opptrinnet sluttet jeg å protestere. Det var nytteløst å si ifra. Du ble bare straffet. Som en digresjon bør det kanskje nevnes at det ikke står noe om kortvarig fastholding i min journal.

Forsvarlig behandling?

Du får ingen reell behandling utover medisiner. Det du får tilbud om er fem minutters samtale med lege en gang i uken. Intet mer. Så hva er sikkerhetsavdelingen annet enn et oppbevaringssted?

Eller skal man kanskje si et sted hvor man blir kjemisk lobotomert? Jeg ble umiddelbart etter innkomst satt på en medisincocktail som bestod av fire ulike nevroleptika pluss Litium av en overlege. Helsedirektoratets faglige retningslinjer sier klart at kun ett nevroleptika, maksimalt to, skal prøves om gangen ved bipolar lidelse (2). Jeg fikk som sagt fire ulike; Chlorpromazine, Trilafon, Cisordinol og Zyprexa.

Min nåværende psykiater sammenligner det jeg ble utsatt for med «det hvite snitt», altså lobotomi. Det tok sju måneder fra jeg ble utskrevet, og gradvis medisinnedtrapning fra min dyktige psykiater, til jeg våknet opp av denne «zombie-tilværelsen». Heldigvis. Det er ingen garanti for at jeg hadde «våknet», ifølge min psykiater.

Jeg har ingen tall på bruken av isolasjon, belter og andre tvangstiltak ved Valen. Men mitt inntrykk er at forholdene på sikkerhetsavdelingen på Valen er helt ute av proporsjoner. Selv ble jeg i ukevis av gangen utsatt for fullstendig isolasjon. Det kalles på fint skjerming. Jeg hadde ingenting å beskjeftige meg med annet enn sigaretter en gang i timen under isolasjonen. Hvorfor kunne jeg ikke for eksempel ha fått høre på DAB-radioen min mens jeg ble isolert? Som et minimum. Den kunne vel ikke ha gjort særlig skade? Det skulle ingenting til for å bli straffet med isolasjon heller. Det er det som føles så urettferdig.

Dårlige rutiner på Valen?

Alle pasienter som er på tvunget psykisk helsevern har rett på å få utarbeidet kriseplan, behandlingsplan og individuell plan. Min journal for oppholdet på Valen i 2016 viser at jeg ikke fikk noen av delene. Overlegen som gav meg fire ulike nevroleptika i tillegg til Litium har ansvaret for det. Det står i journalen at jeg takket nei til å få utarbeidet individuell plan. Det kan ikke jeg huske å ha sagt. Det er mulig dette spørsmålet ble stilt når jeg var manisk. Enhver lege bør vite at man ikke skal spørre et dypt psykotisk menneske om han vil ha individuell plan. Den slags spør man om når pasienten er på bedringens vei.

Jeg har tatt vare på alle papirer jeg fikk utdelt av personalet. Når jeg leser journalen min for oppholdet på Valen i 2016, så ser jeg at personalet har slurvet med å gi meg kopier av mange vedtak gjort av overlegen. Faktisk er dette grove lovbrudd. Jeg har som pasient rett og krav på kopier. Jeg har også rett på å få informasjon om klagerett, avdelingsreglement, avdelingsrutiner og mange andre ting. Sånne ting er de ikke så nøye med på Valen.

Blir pasientene ivaretatt godt nok?

Det virker ikke som om de som jobber på eining for sikkerheitspsykiatri på Valen forstår at pasienter har et liv utenfor institusjonen. La meg ta et eksempel. Jeg forsøkte under hele oppholdet å få posten min sendt til Valen. Formålet var å få betalt regninger. Ingen kunne hjelpe meg med det. Så når jeg kom hjem var postkassen full av ubetalte regninger. Jeg skal være glad jeg ikke mistet leiligheten. Inkassokrav kan jeg leve med, men det hadde ikke trengt å skjedd hvis personalet på sikkerhetsavdelingen hadde hjulpet meg med posten, og lagt til rette sånn at man innimellom kunne bruke data og internett for å få betalt regninger.

En annen ting jeg synes er rart er at jeg ikke fikk legetilsyn en uke jeg lå syk. Jeg spurte etter lege hver dag, men fikk ikke. Jeg var så syk at hvis jeg hadde vært hjemme, så ville jeg ha oppsøkt fastlegen min eller legevakten. Det var noe influensalignende greier.

Det som skjedde etter Valen

Nå har jeg skrevet litt om bakgrunnen for at jeg ble innlagt, og forholdene på sikkerhetsavdelingen. Det som skjedde etterpå er også et slags overgrep i mine øyne. Meningen var at jeg skulle havne på en av postene til Haugaland distriktspsykiatriske senter etter Valen. En av pleierne på sikkerhetsavdelingen kjørte meg og min bagasje til Haugaland DPS. Men når jeg kom dit, viste det seg at de ikke hadde plass. Så da bar det rett hjem i leiligheten der jeg ble overlatt til meg selv. Tre dager senere skulle jeg få plass på DPSet. Jeg fikk ikke plass da heller. Du som leser dette tenker kanskje at dette ikke er et overgrep. Vel, da har ikke du vært på en sikkerhetsavdeling i tre måneder. Det er ikke bare lett å komme rett ut i frihet. Det kan jeg skrive under på. 

Andre ting jeg ikke har fått i ettertid er psykolog. Det ble jeg lovd. I det hele tatt: jeg har ikke fått noen oppfølging etter Valen. At jeg i dag har en psykiater å gå til som følger meg opp, skyldes tilfeldigheter. Helse Fonna har ikke æren for det. Helse Fonna har kun æren for å ha ødelagt min psykiske helse. Jeg er dypt traumatisert etter oppholdet på Valen. Med det mener jeg at jeg har blitt et nervevrak. Jeg har ikke hatt en god natts søvn på over to år. Trolig blir jeg aldri meg selv igjen, for den slags er ikke lett å fikse med medisiner og samtaler.

Handler det om penger eller farlighet?

Sikkerhetsavdelingen på Valen er stedet farlige psykiatriske pasienter sendes. Eller er det egentlig det? Jeg kunne ikke finne noe farlig med flertallet av pasientene når jeg observerte og snakket med dem. De fleste var der fordi resten av helsevesenet og kommunene ikke hadde ressurser til å ta vare på dem, sånn jeg vurderer det. Min konklusjon stemmer delvis overens med en av konklusjonene som står i rapporten «Sikkerhetspsykiatri i Norge 2015», utgitt av SIFER (3). Det handler altså om penger, og ikke om at de er farlige. Etter min mening er dette en skandale av gigantiske dimensjoner. Ufarlige pasienter holdes innesperret på psykiatriske institusjoner som er strengere enn ordinære fengsler. Det skjer ikke i Sovjet. Det skjer i Norge i dag! Hvor er rettssikkerheten?

Selvfølgelig skal farlige kriminelle psykisk psyke oppbevares på et sted med strenge sikkerhetstiltak. Samfunnet må beskyttes mot den slags folk. Men hva med alle oss andre? Vi har ingenting der å gjøre.

Og hvorfor er en sikkerhetsavdeling oppsamlingssted for alt «søppelet» samfunnet ikke vil ha? Det skjer tilsynelatende ingen differensiering. Her kastes alt «søppelet» i samme spann. Farlige blandes med ufarlige. Kriminelle blandes med ikke-kriminelle. Pedofile og andre seksualovergripere blandes med «vanlige folk». Farlige psykopater blandes med folk som er sterkt evneveike. Det er i mine øyne en skam at for eksempel autister og psykisk utviklingshemmede oppbevares på et sånt helvete av et sted som Valen. Sånn jeg vurderer det, var to av mine medpasienter henholdsvis autist og sterkt psykisk utviklingshemmet. Selvfølgelig kan den slags folk også være farlige, men hvorfor havner de på eining for sikkerheitspsykiatri?

Har det blitt bedre etter Reitgjerdet-skandalen?

Media satte søkelys på Reitgjerdet sykehus etter debattboken «Rapport fra Reitgjerdet» av Svein Solberg kom ut i 1979 (4). Det endte med at Reitgjerdet sykehus ble nedlagt. Forholdene var uakseptable. Nå skulle de såkalt farlige pasientene i humanismens navn havne på såkalte sikkerhetsavdelinger rundt omkring i landet i stedet. 

Jeg er ganske sikker på at om folk visste hvordan forholdene er i sikkerhetspsykiatrien her til lands, så ville sikkerhetspsykiatrien ha blitt nedlagt og erstattet med ren fengselspsykiatri. Saken er at sikkerhetspsykiatrien bare er en videreføring av Reitgjerdet. Det er like strengt. Det er like uforsvarlig.

 Tar sikkerhetspsykiatrien hensyn til menneskerettighetene?

Jeg nevnte innledningsvis at menneskerettigheter settes til side på Valen. Spør deg selv om sånn jeg ble behandlet på Valen er i konflikt med disse menneskerettighetene (5):

  1. Vernet mot vilkårlig frihetsberøvelse.
  2. Rett på rettferdig rettergang.
  3. Forbudet mot tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.
  4. Vernet om privatliv og familieliv.
  5. Tanke-, tros- og livssynsfrihet.
  6. Menings- og ytringsfrihet.
  7. Bevegelsesfrihet.
  8. Vernet om eiendomsretten.
  9. Retten til deltakelse i offentligheten og stemmerett.
  10. Retten til en tilfredsstillende levestandard.
  11. Retten til sosial trygghet.
  12. Retten til helse.
  13. Retten til utdanning og kulturelle rettigheter.
  14. Pluss, pluss, pluss. Det fins mange andre menneskerettigheter jeg ble frarøvet også, slik jeg vurderer det.

Det går bare ikke an å behandle mennesker på denne måten. Det er helt sykt det som foregår på Valen. Bønder som behandler dyrene sine så uforsvarlig settes i fengsel. Sikkerhetspsykiatrien i mitt distrikt og ellers i landet er moden for skraphaugen.

Våre sykeste psykiatriske pasienter fortjener vel strengt tatt det beste helsetilbudet av alle. Men i praksis får de det aller dårligste. Hvorfor har det blitt sånn? Er de som bestemmer over sikkerhetspsykiatrien syke i hodet? 

Våre helsetopper er i beste fall moralske plageånder som har konstruert et system, altså sikkerhetspsykiatrien, som kun fungerer på den måten at den piner pasienter 24/7. Det er ikke rasjonelt å drive psykiatri på denne måten, og det har ingenting med helsehjelp å gjøre. Det grenser til sadisme.

Hvem har ansvaret?

Du tror kanskje at storskurkene i denne historien er pleierne og legene på sikkerhetsavdelingen på Valen. Det tviler jeg på, for ansvaret for det faglige i sikkerhetspsykiatrien har Helse Fonna og Helsedirektoratet. Ansvaret for tilsyn har Statens helsetilsyn. Det overordnede ansvaret har Helse- og omsorgsdepartementet. 

Hvem har ledet disse etatene siden sikkerhetspsykiatriens start i 1987? Storskurkene er nok folk som Kenneth Eikeset, Jonas Gahr Støre, Bent Høie, Jan Fredrik Andresen, Bjørn Guldvog og Gitte Huus. Alle disse menneskene er forbrytere mot menneskeheten, slik jeg vurderer det. Hvis de ikke har visst om det som foregår på Valen sjukehus, og andre deler av sikkerhetspsykiatrien, så må de ha vært både døve og blinde. Skal noen stilles til ansvar og straffes for brudd på menneskerettighetene i denne saken, så må det bli dem. Nå er ikke jeg helt nøytral i dette spørsmålet, men jeg synes de fortjener lang forvaringsstraff på Ila landsfengsel fordi de høyst sannsynlig har påført et høyt antall mennesker store lidelser. De har lukket øynene for en mengde fagrapporter (f.eks. (3)) og nyhetssaker (f.eks. (6)) som forteller om uverdige forhold i sikkerhetspsykiatrien. Om ikke annet bør folk som Bent Høie og Bjørn Guldvog forlate sine stillinger, og overlate stafettpinnen til folk som skjøtter jobben sin på en anstendig og skikkelig måte.

Offer for justismord?

Jeg er ikke farlig. Jeg er ikke voldelig. Jeg har ingen personlighetsforstyrrelse. Min nåværende psykiater støtter meg i den påstanden. Likevel har legene ved akuttpsykiatrisk avdeling ved Haugesund sjukehus klart det kunststykke å sende meg til sikkerhetsavdelingen på Valen to ganger. Jeg var der nemlig i 2012 også. Jeg mener at jeg har blitt offer for justismord både i 2012 og 2016. Jeg prøver på ingen måte å si at jeg ikke er en krevende pasient når jeg er på mitt mest maniske, men episodene er ikke mer alvorlige enn at akuttpsykiatrien skal klare å håndtere slike psykoser. Det er galskap å sende meg til Valen.

Å lese journalen min gjør meg kvalm og konspiratorisk. Noe av det er så graverende at jeg lurer på om jeg skal snakke med politiet om det, i håp om at de skal starte en etterforskning av enkeltpersoner. Spesielt er det handlingene til en bestemt lege ved akuttpsykiatrisk post ved Haugesund sjukehus jeg reagerer på. Jeg håper det er grunnlag for å etterforske og straffeforfølge ham.

Jeg vet det høres paranoid og sykt ut å si det, men det er akkurat som om noen «høyere opp i systemet» har sørget for å sende meg til sikkerhetsavdelingen på Valen. At det er styrt ovenfra. For å ødelegge min psykiske helse. Faktisk har jeg luftet tanken med min psykiater. Han synes ikke det er det minste rart at jeg stiller spørsmålet. Han har satt seg grundig inn i journalen min og andre ting, og synes jeg har blitt behandlet grovt uaktsomt.

Avslutning

Det er fristende å henge ut enkeltleger og sykepleiere i denne sammenheng, og hva de har gjort mot meg. Men av hensyn til pressens etiske regelverk, lar jeg være. 

Hvordan skal jeg klare å renvaske meg? Hvordan skal jeg klare å gjenopprette et ødelagt rykte? Jeg har fått stempelet farlig og utilregnelig på meg. Spørsmålet er hvem som egentlig utgjør en fare for sine medmennesker. Spørmålet er hvem de egentlige skurkene er. Jeg sier som journalisten Martha Gellhorn: «I smell a rat!»

 

Referanser:

 1. Informasjon om «Eining for sikkerheitspsykiatri» ved Valen sjukehus, avlest 15.10.2017

https://helse-fonna.no/avdelinger/valen-sjukehus

 2. Helsedirektoratet, «Nasjonal faglig retningslinje for utgreiing og behandling av bipolare lidingar», se avsnitt «4.7.3 Polyfarmasi», utgitt 01.11.2012, IS-nummer: IS-1925

https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/nasjonal-faglig-retningslinje-for-utgreiing-og-behandling-av-bipolare-lidingar

 3. Rapporten «Sikkerhetspsykiatri i Norge 2015». Dette er den tredje nasjonale statusundersøkelsen av norsk sikkerhetspsykiatri, de to første ble gjennomført i 2005 og 2008. Alle tre undersøkelsene er gjort av Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri, Helseregion Sør-Øst på oppdrag fra Helsedirektoratet.

http://sifer.no/nyheter/detalj/ny-rapport-sikkerhetspsykiatri-i-norge-2015-en-statusunderskelse

 4. «Rapport fra Reitgjerdet», Svein Solberg, Pax Forlag, Oslo, 1979

Boken kan leses digitalt hos nasjonalbiblioteket:  www.nb.no

 5. «FNs verdenserklæring om menneskerettigheter», FN - vedtatt 10.12.1948

http://www.fn.no/Tema/Menneskerettigheter/FNs-verdenserklaering-om-menneskerettigheter

 6. «Leger slår alarm om psykiatribygg: Frykter mer vold og sykere pasienter på Dikemark», VG – 06.06.2016, avlest 15.10.2017

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/psykisk-helse/leger-slaar-alarm-om-psykiatribygg-frykter-mer-vold-og-sykere-pasienter-paa-dikemark/a/23701069/

 

 VEDLEGG 1: Fakta om Valen sjukehus (Kilder: Wikipedia og Helse Fonna):

 *Valen sjukehus er et psykiatrisk sykehus på Valen i Kvinnherad kommune i Hordaland fylke.

 *Sykehuset har 35 døgnbehandlingsplasser fordelt på fire poster: akuttpost, psykosepost, sikkerhetspost og sikkerhet og rehabiliteringspost.

 *Sykehuset ble etablert som Vestlandets største sinnssykeasyl utenfor Bergen i 1910. På det meste hadde Valen sjukehus over 500 pasienter.

 *Valemoen var det gamle hovedbygget, og ble tegnet av arkitekt Sigurd Lunde. I 2012 ble Valemoen, brannstasjonen og gravlunden fredet ved forskrift.

 *Konrad Lunde var overlege og direktør i 42 år. Sønnen Tjerand Lunde var direktør etter ham. Dikteren Olav H. Hauge var pasient der.

 

 VEDLEGG 2: Fakta om norsk sikkerhetspsykiatri (Kilde: Rapporten «Sikkerhetspsykiatri i Norge 2015», utgitt av SIFER):

 *Etter krigen ble landets farlige psykiatriske pasienter sendt til Reitgjerdet sykehus i Trondheim. Men etter massiv kritikk ble Reitgjerdet sykehus nedlagt i 1987. 

 *Det ble bestemt at landets såkalt farlige psykiatriske pasienter i humanismens navn skulle havne på såkalte sikkerhetsavdelinger rundt omkring i landet i stedet.

 *I 2015 var det 15 helseforetak som hadde slik virksomhet fordelt på i alt 29 sikkerhetspsykiatriske enheter med til sammen 221 døgnbehandlingsplasser. 

 *Kapasitetsbehov og kapasitetsutnyttelse varierer mellom helseforetak og helseregioner. Noen enheter har god kapasitet med ledig beredskapskapasitet, mens andre enheter har betydelig overbelegg og sprengt kapasitet. 

 *Flere enheter strever med uhensiktsmessig og utslitt bygningsmasse. 

*Det er fortsatt slik at fagmiljøet mener at en god del pasienter kunne ha vært utskrevet fra sikkerhetspsykiatrien til annet tilbud i det psykiske helsevernet eller til hjemkommunen. 

Siste blogginnlegg

10. januar 2019

10. januar 2019

04. januar 2019

03. januar 2019

03. januar 2019

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.