Traumer, angst og piller

Jeg forstår hvorfor jeg var redd nå - når jeg ser tilbake.

Av Marionica Solberg

Det jeg vet om meg selv da jeg opplevde mitt første sammenbrudd og startet i psykiatrisk behandling, var at jeg hadde så mye emosjonelt kaos inne i meg at jeg ikke var i stand til å hverken se eller forstå min egen situasjon særlig klart.

Jeg hadde for eksempel, ved siden av en dyp depresjon, ekstremt mye angst underveis i behandlingen. En angst jeg ikke forsto noe av, fordi tilsynelatende var det ikke noe spesielt i mitt liv eller omgivelser som det var naturlig å være redd for. Behandlere hjalp meg ikke til en forståelse av hva angsten kom av heller, og jeg ble etterhvert satt på antipsykotisk medisin.

Var jeg psykotisk? Jeg hørte ikke stemmer. Hadde ikke hallusinasjoner. Hadde grep om virkeligheten. Men jeg var veldig redd, nesten hele tiden. Så jeg mener at jeg ikke var psykotisk, jeg var bare redd. Men jeg forstod ikke hva jeg var redd for, og behandlere forstod ikke hva jeg var redd for. Av en eller annen grunn ble jeg da foreskrevet anti-psykotiske piller. Piller som vanligvis ble foreskrevet for schizofreni. Enda legen som foreskrev dem sa til meg at han ikke trodde jeg var schizofren. Han forsto at jeg var redd, men ikke hvorfor. Han gjorde seg heller ikke noe kjent med min historie for å prøve å forstå.

Jeg forstår hvorfor jeg var redd nå - når jeg ser tilbake. Jeg kan se nå at det var faktisk omstendigheter rundt meg, som for meg, var angstvekkende. Ikke bare på grunn av min personlige bakgrunn. Det var også omstendigheter som vekket en høyst naturlig, om enn primitiv, eksistensiell angst i meg. En angst som for meg, med min bakgrunn, sånn som jeg er -  og i min situasjon. vokste helt ut av kontroll.

Jeg var på den tiden omtrent helt alene i verden. Jeg hadde ingen nære relasjoner rundt meg. Ingen mennesker som jeg hadde kjent over lengre tid, eller som egentlig kjente meg. Jeg var relativt nyinnflyttet i et rekkehus område, hvor jeg ikke kjente, eller engang vekslet noen dagligdagse ord med noen av naboene. I en by hvor jeg ikke kjente noen, bortsett fra noen ovefladiske bekjentskaper gjennom et dagsenter. Mine barn, som var det kjæreste i verden for meg, hadde nettopp flyttet til sin far. I det daglige var jeg bare omgitt av ukjente mennesker hele tiden.

I tillegg slet jeg med økonomien, det var alltid tomt på kontoen før det kom nye penger inn. Jeg klarte ikke å justere forbruket mitt etter det betydelige inntekstapet som overgangen til yrkesrettet attføring medførte, og var konstant bekymret for om jeg ville fortsette å klare å betjene huslånet mitt.

Jeg har ingen problemer med å se nå at disse omstendighetene kan være angstvekkende i seg selv. Mennesket er et flokkdyr- i tidlige tider hadde den som ikke hadde en flokk svært liten sjanse for å overleve. Jeg vet jo med fornuften min at det ikke er slik i dag. Problemet, som alle som har opplevd lammende angst vet, er at det man vet med hodet ikke hjelper på å dempe angstens virkning på kropp og følelser.

Den gangen var jeg ikke bevisst på hva det gjør med min kropp og mine følelser - å ikke ha noen mennesker rundt meg som jeg kjenner og er trygg på, slik som jeg er nå.

Det var omstendighetene.

Og så - drev jeg og rotet i minner fra en barndom som til tider føltes som en krigssone. En barndom hvor det å bli fiket til, lugget, spyttet på, skreket til og truet med kniv var normalt. Hvor kjærlig oppmerksomhet var totalt fraværende og et tomt blikk som ikke så meg - var moren min på en god dag. Hadde åpnet opp for alt jeg hadde fortrengt og undertrykt gjennom hele mitt liv. Hadde blant annet gjenvunnet erindring om at min mor presset en pute over ansiktet mitt så jeg ikke fikk puste-  når jeg var veldig liten.

Traumer ante ikke jeg hva var den gangen, selv om jeg åpenbart har det. For meg var det bare mitt liv, det jeg hadde erfart. Og ikke en eneste av de behandlerne jeg var borti gjennom 4 år i behandling den gangen visste hva traumer var heller - virket det som.

For ingen ga meg noe som helst hint om at angstreaksjonene mine kunne ha en naturlig forklaring. Jeg fikk forståelse av at det var noe sykt ved meg- og at pillene jeg ble foreskrevet skulle hjelpe på den irrasjonelle og syke angsten jeg opplevde. Irrasjonell angst ja. Ta deg en pille så går det nok over.

Hjalp pillene?

Det gikk ikke over. Pillene dempet faktisk ikke angsten i det hele tatt. Den ble verre. På det verste lå jeg og gjemte meg for verden på dagtid når jeg var alene hjemme - på senga til den eldste sønnen min i andre etasje. Det eneste rommet i huset med et vindu som jeg bare så trær ut av. Det var litt beroligende å ligge der og se ut.

Det pillene virket mot, var evnen til å føle glede - og tankeaktiviteten min. Jeg klarte ikke å tenke noe særlig. Det var som om hodet var fylt av en seig, grå tåke som jeg bare møysommelig klarte å hente sammenhengende tanker ut av.  Følelsen av at jeg var en freak, et misfoster, unormal - ble sterkere.

Unormal. Jeg hadde en dyp skrekk for å være unormal. Den personen jeg var mest redd for mens jeg vokste opp, som også var den jeg var helt avhengig av, fremsto nemlig som alt annet enn normal. Det var pinlig åpenbart for alle. Og å ligne på henne, var min største frykt.

Så jeg fikk angst av angsten. Av hva angsten gjorde med meg, hva den fikk meg til å gjøre.  Som å ligge å gjemme meg i mitt eget hjem, ikke tøre å gå ut om naboen var utenfor, liste meg rundt inne så ikke naboene skulle høre meg.

Jeg fikk resept på sovemedisin av fastlegen min, for jeg hadde problemer med å sove natten gjennom. Jeg ble også foreskrevet beta blokkere, av en konsulterende psykiater ved RUPO. På RUPO gikk jeg i samtaler hos en psykiatrisk sykepleier, psykiateren pratet jeg bare med et par ganger- og beta-blokkere var en løsning han mente skulle roe ned de kroppslige symptomene på angsten. Jeg gikk som sagt da allerede på anti-psykotiske piller mot angsten- som ikke hjalp. De skulle jeg fortsette å ta- sammen med beta-blokkere.

Men de ekstra pillene hjalp heller ikke mot det angsten gjorde med meg. Eller, de dempet nok kanskje ned de fysiske tegnene noe, men tanker og følelser ble mer og mer fryktsomme og destruktive. Jeg fikk da bare beskjed om å ta høyere doser. Angsten ble likevel fortsatt verre.  Dosen ble høynet igjen.

Ta flere piller du, så blir nok alt snart bedre.

Men det ble ikke det. Jeg følte meg mer og mer jævlig. Selvmordsbildene som hadde lurket i meg lenge begynte å ta overhånd. For det var bilder, levende og detaljerte, av forskjellige måter jeg kunne slippe unna det marerittet som livet mitt var blitt. Jeg hadde ikke noe å kjempe imot med. Klarte ikke tenke. Klarte ikke tenke på at jeg måtte leve for barna mine. Barna var ikke der til å minne meg på det, bare det altfor tomme hjemmet mitt: Jeg hadde gitt dem fra meg.

Jeg hadde vært gjennom en lengre innleggelse tidligere som skapte store problemer fordi jeg ikke hadde noen andre enn faren deres til å hjelpe meg med dem. Og han bodde i en annen by et godt stykke unna. Det var under den innleggelsen jeg gikk med på å ta antipsykotika, som legen på avdelingen ville jeg skulle bruke. Jeg hadde gått til samtaler på DPS i lang tid før innleggelsen, men hadde så langt nektet medisinering. Innlagt som jeg var da, syntes jeg ikke at jeg lenger kunne si nei.

Det var under det oppholdet jeg besluttet at barna mine skulle flytte til sin far. Sånn i tilfelle jeg måtte legges inn igjen. Jeg ble litt bedre under innleggelsen, men jeg tror det var de faste rutinene, menneskene rundt meg og følelsen av at noen tok vare på meg mer enn pillenes fortjeneste.For det gikk rett nedoverbakke med en gang jeg ble skrrevet ut og reiste hjem til tomt hus.

Jeg klarte ikke glede meg over noe som tidligere hadde gitt meg gode følelser. Jeg følte meg totalt mislykket som mor. Når barna besøkte meg, ble kjærligheten til dem blandet med skyld, sorg og selvforakt. Til slutt var det ingen rene gode følelser igjen. Jeg hadde ikke tilgang på dem. Ingenting i livet mitt ga meg rene gode følelser. Til og med det å være ute i naturen, som helt siden jeg var liten jente, alltid hadde fylt meg med fred og skjønnhet en stakket stund, var nå redusert til en grå og tom opplevelse.

Det eneste som ga meg et lite streif av noe godt- var å spise. Så jeg spiste- nesten hele tiden. Hver kveld hev jeg innpå ekstremt mye sjokolade. Sukkerkicket, og den "gode" følelsen det frembragte hadde jeg brukt for  å trøste meg selv helt siden jeg var liten og satt alene i kjelleren og stappet i meg godteri, mens jeg gjemte meg for moren min.

Kanskje unødvendig å si at det jeg gjorde var bakstreversk - jeg ble fetere og dorskere for hver dag som gikk. Og det skyhøye sukkerinntaket medvirket sikkert til hjernetåken jeg opplevde - men jeg klarte ikke stoppe.

En kveld klarte jeg ikke mer. Det ble for mye, jeg var for mye alene, hadde hatt det jævlig så lenge, og jeg ble ikke bedre, bare verre. Jeg tenkte ikke på hva jeg ville gjøre mot barna mine Jeg følte bare fortvilelse og håpløshet, jeg orket ikke mere. Jeg tok alt jeg hadde av forskjellige piller, og det var mange.

Det var heldigvis ikke nok. Men jeg ble voldsomt syk. Jeg fikk mange, mange kramper i hele kroppen. Det føltes som om hodet skulle sprenges. Det føltes, og føles fortsatt i dag- som om dettte pågikk en hel evighet. Jeg kastet opp og jeg tisset på meg. Jeg hadde hallusinasjoner. Det jeg opplevde i disse hallusinasjonene, føles den dag i dag - like virkelig som hva som helst annet jeg har opplevd i mitt liv. Det var en natt jeg aldri kommer til å glemme.Når jeg kom til sans og samling neste morgen trodde jeg det hadde gått tre døgn.

Jeg var i sjokk over det jeg hadde opplevd. Der og da var jeg ikke sikker på hva som var virkelig og hva som ikke var det, men jeg klarte å ringe til den psykiatriske sykepleieren jeg gikk til på dagsenteret. Hun var den eneste av behandlerne mine på den tiden - som jeg opplevde behandlet meg som menneske også, ikke bare en psykiatrisk pasient.Jeg fikk komme til henne med en gang. Hun avlyste alle avtaler og var sammen med meg i mange timer.

Innlagt på lukket avdeling: Utpå kvelden ankom jeg sykehuset alene i en drosje. Innleggelsen tok lang tid, jeg var overlatt til meg selv i flere, lange timer på akuttmottaket. Jeg fikk en seng der, hvor jeg satt og ventet, mens personalet hastet til og fra alle de andre som lå rundt meg. Det føltes ikke veldig greit der og da, å sitte der så lenge uten at noen tok seg av meg. Men jeg er på en måte litt glad for det i dag. For i løpet av de timene jeg var der begynte tankene å knirke i gang igjen. Det begynte å demre for meg hva jeg hadde holdt på å gjøre mot barna mine. Gjøre dem morløse. Jeg hadde med meg skrivesaker og begynte å skrive ned tankene mine.

Jeg kom ikke inn på psykiatrisk avdeling før neste morgen. Fra akuttmottaket ble jeg omsider henvist opp på et enerom et sted hvor jeg tilbragte natten Nok en lang natt. Neste morgen ble jeg lagt inn på lukket avdeling, under tvangsparagrafen.

En eller annen gang under innleggelsen, ble jeg veid - jeg veide 98 kg. Ca30 kg mer enn jeg gjør i dag - og jeg har en normal BMI nå. jeg husker jeg fikk litt sjokk- det vekket meg litt opp det og faktisk. Jeg hadde aldri vært så tung før- uten å være høygravid. 

Jeg følte meg helt elendig- fysisk, emosjonelt og psykisk. Udugelig og verdiløs på alle mulige måter - likevel hadde jeg allerede bestemt meg for at jeg måtte leve- uansett hvordan jeg følte meg. Jeg var rystet og skremt over hva jeg nesten hadde gjort- å etterlate barna mine uten moren sin.

Oppholdet på lukket avdeling føltes helt meningsløst. Rett nok var jeg effektivt forhindret fra å gjøre et nytt forsøk, men ellers opplevde jeg det som ren oppbevaring. Om ikke annet var det avskrekkende. Jeg vantrivdes så fælt der, at det i seg selv i hvert fall var motiverende for å gjøre alt for å bli bedre så jeg aldri måtte være der igjen.

Jeg hadde en ny kontakt hver dag. Hver eneste dag. Hva i all verden er logikken i det? Og det var bare et par av dem som gjorde spede forsøk på å prate med meg. Noen sa ingenting til meg i løpet av hele vakten. Jeg klarte ikke si noe særlig om bakgrunnen til at jeg var der til noen av dem. Orket ikke å prøve å  forholde meg til et fremmed menneske, bare for å begynne på nytt neste dag.

Men stort sett opplevde jeg personalet som fraværende eller lite åpne for kontakt. De pratet mest seg imellom eller satt og leste.

Dagene slepte seg avgårde. Jeg spiste, røykte masse og spilte litt kort med en medpasient. Jeg fortsatte å skrive litt, for å prøve å bearbeide det jeg hadde gjort.

Jeg hadde noen få samtaler med psykiater.

Det virket på meg som om samtalene ikke hadde annen funksjon enn å dosere medisin, og å prøve å presse meg til å godta elektrosjokk- behandling for å få lov til å dra hjem.

Hvilket jeg nektet, jeg følte jeg allerede hadde fått sjokk, for egen hånd. Dessuten var jeg redd for hukommelsestap- som jeg hadde lest et sted kunne være en bivirkning. Jeg hadde nok svarte hull i hukommelsen fra livet mitt - og ville ikke ha flere.

Ingen spurte meg om det jeg hadde opplevd den natten jeg tok overdosen. Jeg skulle ønske noen hadde gjort det. Fortsatt har jeg aldri snakket ordentlig om det.

Etter en ukes tid på sykehuset besvimte jeg under frokosten. Det viste seg at jeg hadde fått blodpropp i hjertet og jeg ble flyttet til hjerteovervåkingen. Det var skremmende- og rart å se døden i øynene igjen bare en uke etter overdosen. Jeg følte meg helt utenfor meg selv, nummen. Men det føltes likevel underlig beroligende å være på hjerteovervåkingen. Jeg følte meg ivaretatt. Personalet var så oppmerksomme og omsorgsfulle. Så veldig annerledes enn på den avdelingen jeg kom fra.

Men så snart den akutte faren var over måtte jeg tilbake igjen. Selv om jeg visste med meg selv at faren for selvmord var over da - tok det tid å overbevise psykiateren. Han ville fortsatt at jeg skulle gå med på elektrosjokk behandling før han gikk med på å utskrive meg. Men jeg sto på mitt, hvilket jeg er utrolig glad for i dag.

Det endte med at jeg fikk lov til å dra hjem mot at jeg fikk hjemmesykepleier hjem som ga meg medisiner og overvåket at jeg tok dem. Jeg gikk nå på blodfortynnende og antideprissiva. Det er eneste grunnen til at jeg fortsatte å ta psykofarmaka etter overdosen, og jeg sluttet så fort jeg kunne. Selv om jeg bare fikk antideprissiva var jeg redd for å ikke kunne tenke igjen. 

Hjemkomst: Gjensynet med den psykiateren ved RUPO som hadde ansvaret for medisineringen min før overdosen - var utrolig opprørende.

Der kom jeg, rett fra lukket avdeling til et møte hvor min primære behandler og psykiateren satt og så veldig strenge ut. Jeg fikk såvidt satt meg ned før psykiateren (som jeg knapt kjente) begynte å skjelle meg ut. I hvert fall opplevde jeg det sånn.

Han var anklagende og sint,- og veldig dårlig på å skjule det. Han bebreidet meg for at jeg hadde tatt overdose, isteden for å ringe etter hjelp.  Og han bebreidet meg for at jeg ringte til hun på dagsenteret etter overdosen og ikke til RUPO. Han bebreidet meg også for at jeg ikke ville la sykehuset utføre elektrosjokk på meg. Han rett og slett kjeftet på meg.

I dag lurer jeg fortsatt på hva i all verden som red han. Prestisje kanskje? Omtanke for mitt ve og vel opplevde jeg det i hvert fall ikke som.

Møtet endte med at jeg gråt og var i full oppløsning, og den primære behandleren min måtte faktisk be psykiateren forlate rommet. Etter det møtet ringte behandleren min meg. Hun beklaget hva jeg hadde blitt utsatt for og lovte at jeg skulle få slippe å møte den psykiateren igjen, og det gjorde jeg heldigvis ikke.

Min primære behandler virket også veldig streng, men det var av bekymring for mitt ve og vel. Hun påpekte for meg at jeg kunne ha fått hjerneskade av overdosen, og lurte på om jeg ikke hadde tenkt på det. Det hadde jeg ikke, det var jo mye av problemet, jeg hadde ikke klart å tenke noe særlig i det hele tatt.

Psykofarmaka var ingen løsning for meg, jeg opplevde at livet mitt ble uholdbart med det. At det bare fortrengte følelser og hemmet tankevirksomheten min. Det er min erfaring. Jeg har full forståelse og respekt for at noen trenger og har nytte av psykofarmaka - det er ikke min hensikt å svartmale det helt. Men jeg- som traumeutsatt, med en dissosiasjonslidelse og vansker med å tolerere og gjenkjenne egne følelser- ble sykere av psykofarmaka.

Jeg har blitt bedre, fungerer bedre, har fått et bedre liv, - fordi jeg har funnet andre løsninger enn psykofarmaka mot mine vansker.

Mine løsninger er blant annet stabile daglige rutiner, mindfulness, meditasjon, yoga, daglige spaserturer, et sunt og balansert kosthold  (sukker er jeg veldig forsiktig med). Og ironisk nok - tar jeg også en del piller hver eneste dag. Jeg tar vitaminer og mineraler, fordi jeg opplever at min psykiske og emosjonelle helse er bedre når kroppen min får et mest mulig optimalt inntak av næringsstoffer.

Jeg er faktisk enig i at ubalanser i hjernens stoffer kan forsterke og forverre psykiske vansker- men for meg har det å passe på at jeg får i meg jevn, stabil tilførsel av alle mikro og makro næringsstoffene som kroppen trenger-  gitt meg langt bedre resultater enn psykofarmaka noensinne ga meg.

Jeg hadde i grunnen hele psykiatrien i vrangstrupen når jeg fikk sammenbrudd nr 2 for fem år siden. Litt sykehus-skrekk har jeg og utviklet, men jeg måtte gå på DPS til samtaler. Erfaringene fra mitt første sammenbrudd gjorde at jeg vendte det døve øret til alt psykiatrien hadde fortalt meg at jeg feilte og trengte - og gikk min egen vei. Behandleren min denne gangen, velsigne henne, har lyttet til meg, virkelig lyttet- og i dag har jeg diagnoser som stemmer bedre med det jeg faktisk sliter med.

Jeg fant det som fungerte for meg for at jeg kan fungere bedre. Styrken til å gjøre det fant jeg i kjærligheten til barna mine- og faktisk har min dissosiasjonslidelse på en måte hjulpet meg- via at jeg i perioder nærmest stenger av for følelser. Så på en måte er jeg heldig.

Andre er ikke så heldige. Det er på høy tid at psykiatrien reformerer seg- og bruker mer tid på den enkelte pasient for å se om det kan være andre ting enn psykofarmaka som kan kan bidra til reell bedring.

Gode løsninger krever at man setter seg ned med den enkelte og finner ut av deres unike situasjon og problematikk. Det krever at psykiatriske hjelpere ser og virkelig lytter til menneskene som er foran dem. At de ikke ser seg blinde på diagnoser som er satt ut fra avkrysning i standardiserte skjemaer - og behandleres synsing og bedømming av personen som blir diagnostisert.

Jeg skjønner at diagnoser kan være nødvendige, og at de sier noe om noen fellestrekk mellom  mennesker med samme diagnose. Men de er bare en beskrivelse av noe, ikke virkeligheten som er. Et menneske er ikke bare en diagnose. Psykiatriske hjelpere må evne å skille mellom en beskrivelse i en bok, og det unike mennesket som sitter fremfor dem. Og- ikke minst, ta pasientens følelser på alvor.

Alt for ofte har jeg følt meg de-humanisert i terapistolen, når følelser og opplevelser jeg har uttrykt ble møtt med kalde, empatiløse utsagn relatert til en diagnose eller en konstruert "normal". Følelsene jeg hadde - har blitt underkjent, usynliggjort. Eller sykeliggjort.  Som om de var på grunn av en diagnose, en sykdom- og ikke reaksjoner på hendelser/situasjoner  jeg var i, eller hadde vært gjennom.

For å være helt ærlig- hadde jeg ikke vært mor, så tviler jeg sterkt på at jeg hadde sittet her i dag. Så verdiløs som jeg følte meg den gangen jeg tok den overdosen- og så mye mer verdiløs jeg følte meg etter endt opphold på sykehuset etterpå - og så lite håp jeg hadde om å skape meg et bedre liv; Jeg tror ikke jeg ville klart å presse meg videre uten barna mine. Det er dem jeg kjempet for, det er deres mor jeg kjempet for.

Nå - 9 år etter dette skjedde ser jeg på meg selv som så helbredet jeg kan bli. Selv om jeg kanskje etter samfunnets normer ikke ses sånn. Jeg er dypt og ugjenkallelig merket, og formet - av mine erfaringer i livet.

Mye som kanskje er en helt selvfølgelig ting for en som har vokst opp i støttende og kjærlige omgivelser - er noe jeg må konstant holde fokus på og arbeide målrettet med. Relasjoner er for eksempel ekstremt vanskelig for meg.

Jeg har ikke hatt noen "bra" normal tilstand å gjenreise meg til. Jeg har måttet bygge opp en "ny" personlighet. Jeg opplever meg selv som 2 personligheter i en kropp. Hvilket er en veldig utfordrende og slitsom måte å leve på. Men jeg kan bare ikke slappe av, følge følelsene mine og "være meg selv" i livet. Fordi en del av den jeg er -er selvdestruktiv. Den jeg var før- sånn jeg var før, er ikke borte. Hun lever i meg og prøver stadig å slippe til med sin måte å være på, leve på. Rustrangen er for eksempel ikke borte- men jeg har ikke ruset meg på 5 år. Jeg får det til med de verktøyene jeg bruker. Klarer å holde den selvdestruktive delen av meg i sjakk.

Jeg må hele tiden være årvåken, oppmerksom på de tankene og impulsene som dukker opp i meg. Holde hodet klart. Tenke fornuftig og logisk. Sjekke tanker og impulser opp mot virkeligheten - det som faktisk er, det som har skjedd- det som skjer. Sjekke ut impulser om å gjøre noe mot hvilke mål jeg har satt meg for fremtiden, morgendagen - målet om å ha det så bra som mulig innenfor mine rammer. Å leve på en verdig måte.

Jeg har ikke rørt psykofarmaka- siden jeg "fikk lov" til å slutte med dem en tid etter overdosen. Selv om jeg har opplevd å bli tilbudt dem helt frem til i fjor. Jeg er ganske så overbevist om at jeg ikke hadde klart å leve som jeg gjør i dag om jeg hadde sløvet meg ned med piller.

Jeg har vært livredd for å ikke klare å holde hodet klart, å ikke klare å ha kontroll på de destruktive impulsene som lever i meg- derfor har jeg nektet å ta piller. Selv om det har holdt hardt. For til tider har jeg følt meg ekstremt psykisk syk, med et hyperaktivert nervesystem som i perioder har gjort meg redd for alt og alle. Redningsbøyen min de siste fem åra har vært at jeg vet at nervesystemet mitt er i ulage på grunn av oppveksten min. Jeg er ikke lenger redd hele tiden, men jeg får angst-anfall av ulike hendelser og omstendigheter som kan minne om vonde tider i livet mitt.

Forskningen om hvilke skader omsorgssvikt gir finnes, kunnskapen er der. Jeg fant den selv. Behandlerne mine de første fire åra jeg var skikkelig syk gir jeg stryk-karakter i kunnskap om hva omsorgssvikt og traumer gjør med tanker, følelser, hjerne og nervesystem. Skjønt det er jo mulig de hadde kunnskapen, men feilet i å formidle den- eller omsette den i praksis- men resultatet er det samme: En behandling som hadde små muligheter til å medvirke til recovery.

Siste blogginnlegg

17. oktober 2017

13. oktober 2017

12. oktober 2017

12. oktober 2017

11. oktober 2017

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.