Sorg, savn, glede og takknemlighet

 Mennesker er ikke skapt for å leve alene.

Av Maronica Solberg

Depresjon sitter mest i hodet. I tankene som spinner i endeløse negative spiraler. Jeg kjenner depresjonen alt for godt. For litt over tre år siden startet jeg å meditere hver dag. I begynnelsen var det kjempe vanskelig for meg. Å sitte med alt det kaoset som var inne i meg. Å møte og prøve å roe ned den konstante indre støyen. 

Det har vært noen utfordrende år, for å si det mildt. Når overgrepsminner brøt frem i bevisstheten holdt jeg på å miste grepet helt om virkeligheten og kjempet hardt for å klare å fungere i hverdagen.

Det må, i min erfaring, bli verre – før det blir bedre. Det viktigste er å ikke gi seg. Jeg har satt av minst 30 minutter hver eneste dag i over 1000 dager, og det har gitt resultater. 

Men, jeg tror det er ytterst viktig at folk med psykiske problemer/ traumer har en god terapeut som støtte gjennom utforskning av meditasjon som en vei til å få en bedre psykisk helse. Spesielt dersom en sliter med dissosiasjon – da noen former for meditasjon lett kan bli en (nok en) virkelighetsflukt. Å bruke kroppen og jorde seg i det daglige praktiske livet er vesentlig i min erfaring.

I dag føler jeg meg frisk i hodet. Det er veldig lenge siden jeg har vært deprimert. Det er veldig lenge siden jeg har hatt negative tanker som spinner avgårde. Jeg tenker hensynsfullt om meg selv. Om jeg ikke blir trigget eller stresset klarer jeg å avverge nytteløse negative grublerier. I det daglige livet opplever jeg veldig ofte perioder med stillhet i sinnet.

Jeg vil ikke si at jeg er lykkelig, til det bærer jeg på for mye sorg. Sorgen føles til tider så tung og altoppslukende at jeg sliter med å mønstre vilje nok til å fortsette videre. Andre dager er den bare svakt i bakgrunnen og gir kontrast til hverdagslige små øyeblikk som fyller meg med takknemlighet for at jeg fortsatt er her og kan glede meg over det vakre som tross alt finnes i livet mitt. 

Det er vondt å savne og å sørge, men naturlig. Det er ikke sykt, det er sunt. Jeg har følelser, jeg har vært utsatt for mye vondt, har mistet mange mennesker ut av livet mitt som jeg har brydd meg om, jeg har levd mange år på denne jorda. 

Samtidig er jeg så uendelig takknemlig for at jeg har kommet hit jeg er i dag. Ikke den praktiske livssituasjonen jeg befinner meg i, men den indre tilstanden jeg har oppnådd og hvordan jeg klarer å mestre hverdagen. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært, hvem jeg hadde vært, hvordan jeg hadde følt meg – om jeg ikke hadde truffet og blitt  kjent med de fineste menneskene. De som inspirerte meg til å starte med en daglig yoga og meditasjons-praksis og å legge om til en sunnere livsstil. Det som har gjort underverker for min psykiske helse.

Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det. 

Floskel kanskje? Men sant for meg. Jeg finner uendelig mye å sette pris på i livet mitt nå, selv om det inneholder svært få mennesker og lite aktiviteter. Selv om jeg har mye sorg i meg.

Jeg lever. Jeg har glede i livet mitt, jeg har kjærlighet, jeg har skjønnhet, jeg har ro og jeg har fred. Mindfullness sentrerer meg i nået, det som er akkurat her og nå. Og her og nå er et godt sted å være. 

Sorgen og savnet sitter mest i brystet – og litt i hodet. Det er tankene som tar meg dit sorgen bor. Tar meg bort fra her og nå. Jeg vet det, og jeg lar det skje. For hva ville jeg blitt om jeg ikke lot tankene ta meg dit? Sorgen er en del av meg. Alle menneskene jeg har brydd meg om er en del av meg. 

Det tar en landsby å oppdra et barn sies det. Min landsby var bitteliten og gjorde ikke en særlig god jobb dessverre. Det er noen av de jeg har lagt bak meg og ikke vil ha i livet mitt lenger, det er for vondt. Men jeg fant meg en ny landsby, for noen år tilbake. 

Varme, vennlige, omsorgsfulle, åpne og gode mennesker som ble rollemodeller for meg når jeg trengte det som aller mest. Det var kurs, flere retreater og online felleskap. Folk fra hele landet. Ingen av dem er her, nær meg nå – og jeg savner dem. Jeg kunne så klart holdt kontakt på Facebook, «alle» gjør jo det. Og jeg gjorde det nokså lenge. Men det har vist seg at Facebook er triggende for meg. Folk som «er her» (på skjermen), men ikke er her – skaper masse emosjonell turbulens i meg. 

Det tok meg lang tid å skjønne at jeg følte meg verre etter hver Facebook økt, men når jeg skjønte det – og så og si la ned kontoen min – følte jeg meg jevnt over mye mer stabil i følelseslivet. Ikke så rart det trigget meg i grunnen – med en vond barndom hos en mor som ofte bare var fysisk til stede og langt vekk i indre landskap psykisk. Ganske så logisk – dessverre fungerer det ikke å bruke logikken på de emosjonelle reaksjonene. Å si til meg selv at det ikke er det samme, at å ha noen å tekste med – at mental kontakt er bra for meg. Kropp og følelser er bare ikke med på den, uansett. Så null Facebook-vennskap på meg. Jeg trenger psykisk, emosjonell og fysisk kontakt. Noe mindre destabiliserer meg – og den prisen kan jeg ikke betale for å vedlikeholde kontakt som mest sannsynlig aldri blir noe mer enn online igjen.

Nå kjente jeg egentlig ikke alle disse menneskene så veldig godt, og jeg tror kanskje noen av dem ikke likte meg noe særlig heller. Greit nok, alle kan ikke like meg. Og jeg var nok ikke på det heldigste stedet i livet mitt for å knytte vennskap, jeg var skikkelig dårlig mye av tiden og veldig ubalansert. Men jeg knyttet meg til dem – jeg knytter meg lett til folk. Så det var vondt for meg å «miste» dem. For jeg har så få i livet mitt, og små muligheter til å knytte nye bekjentskaper grunnet nåværende livssituasjon. Men jeg klarer meg godt , takket være de livsstilsendringene de inspirerte meg til å gjennomføre. Klarer å leve så isolert som jeg er nå – å ha det bra tross alt. 

Jeg tror ikke noen av dem skjønte hva de betydde for meg, men kanskje en av dem leser dette og undrer seg. Da vil jeg si: – Tusen takk for at du er den du er og møtte meg med aksept og varme, og viste meg hvordan jeg kunne finne frem til andre sider av meg selv og leve på en bedre måte. Du ga meg tro og håp på mennesker igjen, at folk flest er grunnleggende gode. 

Og kanskje en dag, finner jeg meg andre gode mennesker jeg kan kalle venner, jeg håper det. Mennesker er ikke skapt for å leve alene. Og helt alene er jeg da heller ikke, takk og pris. Jeg har barn og jeg har dyr som gir meg grunner til å fortsette å prøve å være en så god utgave av meg selv som jeg kan. 

Siste blogginnlegg

10. januar 2019

10. januar 2019

04. januar 2019

03. januar 2019

03. januar 2019

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.