Psykiatriens gode hjelpere - de som utgjør en forskjell

Dette er ikke eventyret om Askeladden og de gode hjelperne. Men den virkelige historien om psykiatripasientene og de gode hjelperne.

Av Nina Knagenhjelm

Et innlegg delt av venninne på fjaseboka. To psykiatriarbeidere som setter seg mot noen uttalelser fra lederen i Mental Helse. Supplerende ord over delingen om at det er litt godt å se dette også, fordi det har vært så mye negativt, om enn med rette. Det ga meg sparket jeg trengte for å skrive et tenkt innlegg. Om den ene, «de ene», som utgjør forskjeller for hvordan livet er og blir. De som er psykiatriens hverdagshelter på den profesjonelle siden, og som nå har druknet litt i all det negative fokuset.

Jeg har møtt opptil flere, og vet hvor mye de kan bety. I motsetning til hva mange tror og frykter innad i systemet så er ikke det det samme som at grenser oppheves, profesjonaliteten forsvinner og avhengighet skapes med totalt fravær av respekt for de «terapeutiske grenser». Det er snakk om å forstå at pasientene faktisk er mennesker og individer, og at noen ganger så trengs noe annet enn den tradisjonelle, oppleste og vedtatte fagavstandstilnærminga.

Under innleggelsene mine nordpå var ting ekstremt vanskelig på innsida for meg. Jeg ble svært dårlig behandlet av enkeltpersoner. Men med hånda på hjertet kan jeg si at de fleste på avdelinga prøvde å møte meg med respekt, og ønsket å hjelpe meg. At de var styrt fra oven av regler og pålagte retningslinjer kan de strengt tatt ikke lastes for, og for de mest usikre så påvirket nok det også måten de møtte meg og andre på. Nå kom jeg ikke like godt overens med alle, og kunne langt fra snakke med alle, men det handlet om helt andre ting enn dårlige holdninger og nedlatenhet. I all hovedsak ble jeg godt møtt og ivaretatt på den avdelingen. Så var det to som ble helt spesielle, kontaktene mine, og et par andre som ble litt mer spesielle enn resten av personalet.

Det var ikke fordi de føyde seg og lot meg får gjøre som jeg ville. Men de var trygge og stødige nok i seg selv til at de valgte å gjøre det de visste at var rett for meg, og ikke bare det som var blitt bestemt fra oven. De tålte den frustrerte og fortvilte Nina, og puttet det ikke i en diagnosebås. Og nølte aldri med å si unnskyld om de planta begge beina i salaten. De fortsatte å forholde seg til meg som før, ikke etter den nye diagnosen i journalen. De turte også å gi meg noen setninger, som sa alt uten å si noe spesifikt, som viste meg at de trodde på meg. De turte å ta meg i handa. De turte å ta tak og gjøre de rette grepene for å få meg til ro og tilbake når jeg dissosierte. De viste meg at de trodde på dissosiasjon og ikke simulering. Og jeg vet at årene fra 2007-2011, med fullført studium og turnus, det hadde jeg aldri kommet meg gjennom uten dem. Disse menneskene hjalp meg med å holde ut, kjempe en og en uke til, holde munnen fri for vann for å få puste og ikke drukne i det helvetet jeg hadde havnet oppi fra psykiatriens side.

Jeg har prøvd å sette fingeren på hva det var, og er, med dem før. Det koker ned til de samme oppsummeringspunktene hver gang. Ydmykhet. Respekt. Øye for meg som individ. Kommunikasjon. Samarbeid. Vilje til å se seg selv i speilet. Evne til å ta inn kritikk. Interesse for å lære og forstå det de ikke forstår.

De fleste som jobber i helsevesenet selv tror nok de vet hva ydmykhet og respekt er, og at de praktiserer det overfor pasientene. Dessverre så er det en skremmende stor gruppe som ikke burde snakke så høyt om mangel på selvinnsikt til pasienten sine. Og vet du, da blir det farlig. Når du selv mener du praktiserer de to tingene, og knapt er i nærheten en gang, da er du så uendelig mye mindre mottakelig for tilbakemelding, og evnen til å ta kritikk og se seg selv i speilet og forstå at dette også kan handle om meg, den er ofte knapt nok til stedet, om i det hele tatt. Det er mennesker som jobber i helsevesenet, i psykiatridelen også, ikke roboter. Det betyr at subjektivitet og farging av egen historie og oppdragelse og holdninger er en del av hverdagen i møte med pasienter, sammen med personligheten vår, selv om vi hele tiden etterstreber å være profesjonelle og objektive. Og jeg tror det er der det svikter for mange. De glemmer, eller forstår ikke, eller vil ikke forstå, at de faktisk aldri vil klare å være 100% kyniske, iskalde og subjektive, om de ikke oppfyller en diagnose eller to selv, som i alle fall tilsier at de bør ut av hjelperdelen av psykiatrien. Og når man ikke er sin egen subjektivitet bevisst, da kan man heller ikke klare å vise respekt og ydmykhet slik det faktisk er ment å være: genuint og ekte, med verdi for pasienten.

Det var vondt å dra fra de spesielle der oppe. Disse «ene». Og Den ene. Men jeg prøvde å tro at det kunne finnes sånne mennesker her nede også. Heldigvis gjorde det det. De fire som fulgte meg på avdeling her, de har langt på vei hatt avgjørende betydning i ulike faser, sammen og hver av dem hver for seg. De har betydd en stor del av den store forskjellen. Og så fikk jeg også en ny enestående enkeltengel her i Grenland.

Nordpå var hun rødhåret, dønn ærlig trønder, trygg i seg selv, tøff med meg, stilte krav, men samtidig lyttet hun, viste omsorg og forståelse, ville lære og viste at hun lærte, og tålte en trøkk. Hun sto ved min side i tykt og tynt, bokstavelig talt, og har en stor del av aksjene i legelisensen min, og i overlevelsen min.

Her nede var hun blond med langt hår, litt bohemaktig, dønn ærlig dame, frittalende, uredd, trygg i seg selv, sta som bare det og til tider staere enn meg, sto fjellstøtt, lyttet, tok imot sinne, frustrasjon og avvisning gang på gang, nektet å gi seg, så meg bak kaoset og nektet å dømme meg, ga blaffen i diagnosedommene og lærte meg å kjenne i stedet, tok meg på alvor og trosset både det ene og andre velmente rådet som hun faktisk forsto ville være riv ruskende galt for meg, og ikke minst tok hun meg på alvor og trodde på meg til tross for at jeg var så sjuk som jeg var. Hun hadde definitivt avgjørende betydning for at jeg sitter her i dag i levende live, som meg selv igjen, og på vei tilbake til både jobb og livet.

To mennesker. En rødhåret psykiatrisk sykpleier og en blond psykiatrisk vernepleier. To mennesker. Som jeg med hånda på hjertet kan si at har hatt helt avgjørende betydning for at jeg både er i live, og kan jobbe som lege. To psykiatriske hjelpere, ansatt i stat og ansatt i kommune. To som har vært «den ene engelen» i hver sin epoke i hvert sitt fylke. Og de må ikke glemmes…de må æres.

Psykiatrien har fått mye tyn i mediene det siste drøye året. Jeg har også bidratt med mitt. Og jeg står så absolutt for det jeg har skrevet og sagt, for det er mye som er kritikkverdig og som må endres nå, og ikke om ti år. Det er kulturer og holdninger som må skrubbes av, det er grupper av ansatte som må indoktrineres og hjernevaskes med nye holdninger og med nyvunnet innsikt og evne til å se seg i speilet, og det er rutiner og praksis som må tas tak i og skrinlegges eller endres drastisk fort som fy.

Psykiatrien henger på mange måter et halvt århundre ette resten av medisinfaget i måten å møte pasienter på, og å tenke om sykdom på. Paternalismen råder fortsatt skremmende mange steder, og fagfolk som stiller spørsmålstegn risikerer å bli høvla ned og utstøtt. Evne og vilje til å ta selvkritikk er skremmende lav sett utenfra, og innenfra. Det er på høy tid at psykiatrien som helhet tar innover seg at et paradigmeskifte trenger seg på, og at måten de ser på pasienter, sykdom og diagnoser, har gått ut på dato og på en del områder ikke kan forsvares lenger. Vi skal ikke gi alle evidensbaserte tiltak på båten og hive dem ut. Men psykiatrien må ta innover seg på hvilket grunnlag det evidensbaserte i faget er basert.

De må ta innover seg at psyken, altså mine tanker, følelser, emosjonelle reflekser etc, ikke lar seg kategorisere og definere slik ulike faktorer lar seg gjøre i somatikken. Alle som har prøvd å fylle ut en del av spørreskjemaene og diagnoseskjemaene det opereres med, og som danner grunnlag for mye, vet at det er egentlig mye som er ganske sånn «fingeren i været for å kjenne etter hvilken vei det blåser fra»-svar man ender opp med. Når det behandles som definitive fakta, da skaper det en tvil som i alle fall får meg til å tvile. Rett og slett fordi psykiatri ikke er eksakt vitenskap, og aldri kan bli det. Og bevisstheten rundt det fra psykiatrifaget, den må økes radikalt…

 

«Forsøkene på å tallfeste sjelslivet har gjort psykiatrien dummere!»

(Hilsen en erfaren psykiater og overlege i Skien som foreleste på psykiatrikurset for Telemark legeforening i april. Han fikk jaggu meg sagt det… Amen!)

 

Slik psykiatrien fortsatt langt på vei operer er disse enkeltmenneskene som kan kategoriseres under «de ene» utrolig viktige for oss pasienter. De skaper og bevarer håp, også om systemendring. De som skal rydde opp i psykiatrien må vende blikket innover og plukke ut disse gode hjelpermenneskene, som har forstått behovet for radikal endring for lenge siden. Vi pasienter kan brukes til mye, og må også få bidra i prosessen. Men vi trenger også de gode hjelperne til å bidra til dette paradigmeskiftet fordi de kan sørge for at de gode holdningene og kulturen blir etablert og får rotfeste, og blir regelen heller enn unntaket, rundt om i landet på ulike avdelinger og sykehus. De er fagfolk og har derfor annen tyngde enn oss pasienter alene. La dem få en stemme nå, i stedet for å bli skremt og stilltiende tvunget til taushet slik mange dessverre fortsatt blir, det er på høy tid. La dem rettlede de vranglærte og villedede, i stedet for å skulle finne opp kruttet på nytt. Da er det håp for framtidens psykiatri..

Dette er ikke eventyret om Askeladden og de gode hjelperne. Men den virkelige historien om psykiatripasientene og de gode hjelperne. Vi vet alle hvordan det gikk med Askeladden og teamet hans. Da er det lov å håpe at eventyrets regler kan gjelde også i det virkelige liv, i alle fall i form av at rettferdigheten og menneskeverdet seirer til slutt, med dreining fra den biomedisinske trosretningen mot den humanistiske, helt til de møtes og kan bidra med det beste fra begge trossamfunn

Siste blogginnlegg

22. september 2017

21. september 2017

14. september 2017

13. september 2017

12. september 2017

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.