Noe å glede seg over

Foredrag verdensdagen for psykisk helse, 10.10.2017.

Av Jan Ove Brenden

Hei, jeg heter Jan Ove og er 52 år.

Jeg er hobbyfotograf.

Deprimert.

Bifil.

Glad i livet.

Har angst.

Liker å reise.

Jeg er skilt og har en datter.

Jeg elsker kaker og god mat.

Jeg går på gruppyoga på DPS.

Gratulerer med dagen alle sammen. Jeg er en av utrolig mange fine mennesker som har verdens tøffeste jobb: Livets jobb.

Jeg sliter noen ganger når folk spør hva jeg jobber med, så jeg svarer bare at jeg jobber med livet. Dere lurer kanskje på hvorfor jeg står her med ryggsekk, men det er bare for å synligjøre at vi alle bærer på en ryggsekk i livet selv om den ikke er synlig.

Å jobbe med livet er en tøff jobb som betyr lite betalt, mye overtid, nattarbeid og at man også må sove med ryggsekken på seg om natten. 

Vi må derfor lage våre egne pusteromferier og vidunderkurer for å avlaste oss selv.

Jeg vil derfor presentere en av mine egne vidunderkurer mot depresjon og angst som heter wienerstang. 

Jeg har forsøkt den flere ganger når det har mørknet for meg når jeg har vært i byen på fototurer og jeg bare må komme meg hjem så fort som mulig. 

Jeg har ofte hastet innom akuttmottaket Meny på Oslo City, for å kjøpe denne vidunderkuren som finnes både med både makron eller eplefyll. Prøv dere bare frem, og se hvilken som virker best.

Vi kan jo le av det, men det finnes dessverre ingen vidunderkur i virkeligheten - jeg bare deler noen tips om hvordan jeg gleder meg selv også når det er solformørkelse i livet mitt.

Tenk positive tanker, tenk positive ord og se depresjonen gror. Det å høre fra omgivelsene at det bare er å smile og tenke positivt synes jeg bare gir meg en boomerangeffekt når jeg sliter psykisk. Jeg har prøvd, men fant ut at det beste er bare å stå i livet som det er.

Man skal gi seg selv lov til å gi blaffen i å smile og tenke positivt når livet er tungt, mørkt og vanskelig! Vær sur og lei med glede! Det er lov. 

Det har jo liksom blitt så mye lettere å smile nå for tiden som vi har fått emojier. Tenk på at det er mange som gråter inni seg som smiler på facebook.

Senk skuldrene og gjør det som passer deg på de dårlige dagene. La de dårlige dagene og nettene være i fred og kos deg litt ekstra på de dårlige dagene. Ikke vent på de gode dagene, gå side om side med det vonde. Spis noe godt, gjør noe som gleder deg eller gled noen andre selv om du gråter innvendig. 

Støvsuge og rydde er en fin hobby som depresjonsmonsteret ikke er så glad i. 

Å synge en sang for meg selv synes jeg også kan være beroligende når jeg har masse indre uro.

Holde døra for noen, og ta imot et smil  kan også være lindrende.

Tenk på hvilken farger du liker og som kan gi deg glede. Jeg elsker gult, og det har jeg gjort siden jeg var liten.

Om man klarer å være ute, kan det være godt å bare sette seg ned å lytte på mennesker. På bussen eller T-bane.

Når det er mørkt synes jeg det er veldig vanskelig å være mottagelig for positive ord og smil, men man kan jo bare ta det imot og legge det i det fine rommet i sekken og ta det ut igjen senere når man orker.

Jeg liker å utfordre meg selv noen ganger. Det hender jeg overdriver så jeg styrer litt for mye. 

I sommer begynte jeg som frivillig for Kirkens bymisjon. Det gir meg mye glede selv om jeg også har fått besøk av angsten flere ganger.

Mine oppgaver har stort sett vært å handle for noen, og følge noen til timeavtaler.

Jeg husker jeg hadde en avtale på en av mine veldig mørke tunge dager, men dro allikevel ut for å handle for en som ikke kommer seg ut. Jeg satt og halvsov på St.hanshaugen en times tid før jeg besøkte han som trengte noe på butikken. 

Etter et par times tid var jeg under dyna igjen. Det ble ikke noe lysere inni meg, men det ble uansett en fin ting i det fine rommet i ryggsekken som jeg kunne ta ut igjen senere. Og han jeg handlet for ble jo utrolig glad.

Å fotografere er også en fin avlastning for å lindre de mørke stundene. Når jeg klarer å komme inn i en fotoboble kan jeg kjenne på en slags glede. Noen ganger må jeg bare plutselig dra hjem når mørket faller på inni meg. Jeg prøver å ikke stritte imot, men å gi meg selv aksept for at livet mitt er slik det er.

Hente gratisting på finn er en aktivitet jeg også liker godt. Om jeg vil bytte ut noe, lyst på en ny kopp, eller andre ting. 

Dessuten er det fint om man har lite nettverk og ikke snakker med noen, eller bare har behov for å utveksle noen få ord i løpet av en dag. Det er jo bare korte øyeblikk, men jeg har ihvertfall truffet på veldig mange hyggelige mennesker, og både gitt og fått smil og mange hyggelige ord.

Senest på søndag fikk jeg en fin piknikbag. De skulle ut i finværet, så de skrev at de bare la den foran inngangen. På bagen lå det en lapp der det stod "Til Jan Ove. Kos deg på piknik :)". For noen er det kanskje bare en lapp, for meg både en lapp og noe å glede seg over.

Å reise et sted man aldri har vært synes jeg er både spennende og fint. Man behøver ikke akkurat dra til Australia, men å ta kollektiv til et sted i byen man ikke har vært før kan være nok til å avlaste kvernetankene.

Bare det å se noe noe annet. Flytte hodet og kroppen selv om man har med seg ryggsekken. Noen ganger merker jeg ikke de fine opplevelsene før etter flere dager. 

Jeg har også reist noen turer til Sverige, og overnattet på airbn-steder. Noen kaller det flukt, jeg kaller det et pusterom og livsutfordring. Ryggsekken er uansett med meg over alt. 

Jeg pleier ofte å planlegge og skrive ned det jeg liker å gjøre, men depresjonen er utstyrt slik at man også må være forberedt på at det ikke er alltid man får gjennomført planene. Men man bør ikke la depresjonsmonsteret hindre hverken planer, drømmer eller håp.

Noen ganger kommer solformørkelsen uten at jeg er forberedt. Det er som jeg strigråter inni meg uten tårer. Ting må bare være i fred inni meg, og jeg har både øvd meg og blitt flinkere til å ikke å stritte i mot.

En annen opplevelse fra ryggsekken min når jeg hadde det vanskelig i sommer og det var nærmere midnatt, fant jeg ut at jeg like gjerne kunne prøve å gå ut. 

Jeg gikk til Nøklevann, og lå på flytebrygga der til soloppgang. Husker fisken som vaket og fuglene som sang. Så gikk jeg hjem å la meg under dyna. Jeg husker enda fisken som vaket, fuglekvitter og soloppgang.

For å snakke litt om selve depresjonsmonsteret så er dette monsteret rett og slett en jævel til å juge. Det er uansett viktig å ta depresjonsmonsteret på alvor, og la det få snakke ferdig. Det nytter hverken å gå i dialog eller stritte imot, men bare la det plapre ferdig.

Her er noen av tipsene som depresjonsmonsteret mener er gode tips til meg når jeg ligger nede og sliter psykisk. Jeg tror jo selvsagt ikke noe på det etterpå. Det er jo bare vås.

Du orker ikke noe av dette lenger.

Livet ditt er bare mørkt.

Hvorfor i allverden gidder du å jobbe med livet når ingenting nytter.

Du prøver og prøver men får jo ikke til noe.

Du møter bare motgang uansett hva du gjør.

Folk er lei av å høre på deg.

Alt er bare et helvete.

Jeg er så tøff noen ganger. Jeg innbiller meg at det bare er å kjøre på med den ene avtalen etter den andre.

Så kommer den berømte tunge greia sigende på uten forvarsel. Det dirrer nesten innvendig, og energinåla daler fortere enn jeg aner og det nytter ikke med wienerstang.

Jeg prøver i hvert fall, men jeg får stadig påminnelser om at jeg må bli enda flinkere til å tilpasse meg, begrense og snu i tide.

Det å planlegge faste aktiviteter og tider er en av de største utfordringene når man sliter psykisk. Det er umulig å vite når ting blir tungt og vanskelig innvendig. Det kan ikke føres opp på noen ukeskalender.

Men det betyr ikke at man ikke skal ha planer eller aktiviteter, tvertimot er det bra å lage planer og avtaler. Man må bare være ærlig mot seg selv, og selv trykke på stopp/endre/avlyse/pauseknappen selv om det ikke passer hverken for egen del eller omgivelsene så godt alltid.

Avslutning

I psykevettreglene står det at man skal søke profesjonell hjelp i tide. Det synes jeg er noe av det viktigste man bør tenke på, og heller fylle på med egenmedisinering i form av å glede seg selv. Det hele handler om hvordan man på best mulig måte kan leve med psykiske utfordringer.

Jeg føler meg veldig heldig som har fått så god hjelp på DPS. Uten alt det fine og gode verktøyet jeg ble utstyrt med av min flinke kognitive terapeut kan jeg nok trygt si at jeg ikke hadde vært sterk nok til å stå her som jeg gjør i dag.

Takk for meg, og lykke til videre på livets spennende, barske, morsomme og fine reise.

Jeg er åpen for spørsmål om noen skulle lure på noe.

Siste blogginnlegg

12. juni 2018

06. juni 2018

05. juni 2018

05. juni 2018

29. mai 2018

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.