Mannen i speilet

Traumene ingen kan se.

Av Jørgen Stueland

Et rom: Lenoeumgulv i hvitt med lyseblå sjatteringer. Et hvitt klesskap med to dører, det ene halvt åpnet, på den ene siden tre skuffer under døren, en overfylt søppelbøtte med pappbeger, tomme snusbokser, sjokolade-papir, en sofastol med et teppe brettet over seg og en hvit stoffpute, noen knagger hvor det henger to boblejakker og to bæreposer med tomme colabokser i, et lite skrivebord med en stor pc-skjerm, noen bøker slengt utover, en stol som står inntil skrivebordet, to vinduer man ikke ser fordi noen blå gardiner dekker dem, en radiatorovn nedenfor vinduene hvor det henger tre underbukser til tørk, en halvt lukket dør inn til et bad som er opplyst, det siver et gult lys ut av badet og legger rommet i et mørke halvt fylt opp, veggene er hvite, ingen bilder eller malerier, bare hvite vegger som blir gråe i halvlyset, et brunt, lite bord med en bærbar Mac og en haug med bøker, Tomas Transtrømer, Vestens tenkere, Sapiens, Inger Christensen, en hvit Bibel, Lars Saabye Christensen, en kommode med tre korger i flettet tau, oppå kommoden flere bøker og en planteimitasjon i plast i en blomsterkrukke, en enkeltseng, en offwhite dyne, en hvit pute, det ligger en skikkelse i sengen, det er en mann, han har en gråsvart genser på seg og en svart bokser-shorts, han har en ørepropp i det ene øret mens den andre øreproppen er klistret til kinnet hans, ledningen til øreproppene går til en iPhone i sengen som nå og da lyser svakt før den slukkes igjen, han i sengen sover, har lukkede øyne, han vrir seg stadig fra den ene siden til den andre, hodet i umulige vinkler, snur seg, og igjen, han puster gjennom nesen: inn. Mmmhhh, ut. Shhhhhshhh, inn. Mmmmhhh. Ut. Shhhhhhhhhhhhhhh. 

            

Det er stille i rommet, det eneste som høres er den sovendes urytmiske pusting, lyden av en kropp som aldri er helt i ro, små klynk fra den lukkede munnen hans som åpnes halvt, som for å gi plass til klynkene: ohhh. momh. Øynene er lukkede, men øyelokkene beveger seg, som om det var en panisk flue like under huden, munnen smiler, slutter å smile, en tunge kommer ut av munnen og slikker de mørkerøde leppene, munnen smiler, slutter å smile, gaper, klynker, han vrir seg, kroppen er aldri i ro, han puster tungt inn og ut gjennom nesen, munnen smiler, slutter å smile, klynker: ohh.mmm. Så fra munnen: Jo! Så stille. Bare luft som går inn og ut av nesen. Munnen igjen: Jo! Kroppen vrir seg plutselig som en fisk i en bøtte uten vann, spreller, som i et epileptisk anfall, før den roer seg, starter igjen, munnen: Iiiiiih! Nei! Nei! Brått slutter han å puste, øynene åpner seg med et uhørlig klikk, som om to dører åpner seg samtidig, de ser og ser vidåpne, munnen: Nei, sa jeg! Han vrir hodet frem og tilbake, øynene vidåpne, det lyser smerte, drypper hyl fra øynene, renner skrik nedover kinnene og ned til munnen, tårer, han lukker øynene hardt igjen, som å smelle med to dører, kniper øynene sammen, som om noen står på utsiden og forsøker å tvinge dørene åpne, Nei! Sier munnen, han åpner øynene på vidt gap igjen, to dører som knuses åpne i vinden, ser og ser, ville øyne, som en druknendes øyne, den druknendes øyne sekundet før han gir opp, han reiser seg halvt opp i sengen, ser og ser vilt rundt seg, vrir hodet fra den ene siden til den andre, frem og tilbake, han brekker seg, velter ut av sengen, kryper over gulvet, åpner den halvt lukkede døren til badet, kryper bort til toalettet, bøyer seg over toalettskålen, brekker seg, brekker seg igjen og igjen, det kommer ingenting ut av munnen, bare litt galle, han brekker seg igjen, før brekningsrefleksen gir opp, han reiser seg opp, det renner selvlysende tårer fra to øyne med elver av røde blodårer, som et kart, som øynene til en gapende fisk i en bøtte i en båt, han bøyer seg over vasken, ser og ikke ser seg i speilet, speilbildet smiler mot ham, gjør det ikke det, mens han selv gråter, speilbildet smiler, men han smiler ikke, er vi inne i hodet hans nå, eller hva ser vi, ser vi det han ser, smiler ansiktet i speilet, han smiler ikke, han kniper øynene sammen, åpner dem, mannen i speilet smiler, eller er det det vi ser, ser vi det han ser, hvor er han, det er stille på badet, det er stille i rommet, den eneste lyden kommer fra pusten hans, han puster tungt, hurtig, ut og inn, lyden av luft i bevegelse gjennom munnens sluse, som om en desperat, døende veps flyr inn og ut av munnen hans, han ser nedover seg selv, boksershortsen mørkner, som negativet av vannfarge som dryppes ned i et glass med vann, han ser med et forundret blikk nedover seg selv, det renner urin nedover lårene hans, som om underlivet hans også gråter, han står foran speilet og det renner piss fra boksershortsen og nedover beina hans, han retter blikket mot speilet igjen, og speilet ser tilbake, nå som ham, mannen i speilet smiler ikke, det gjengir hans ansikt, slik et speil gjør, et skremt blikk, blikket til den druknende, han svelger, svelger,  det er noe med denne svelgingen, han svelger og svelger igjen, hva er poenget med all denne svelgingen, det rykker i kroppen, han hopper opp i luften, han svelger, får ikke til å svelge, han forsøker å snakke seg ut av det: - jeg må skifte, jeg må vaske meg, sier han til ingen, han vrir av seg boksershortsen, går inn i dusjen, såper seg inn, dusjer seg ren, det er en kontinuerlig eksplosjon av vann fra dusjhodet, men halsen hans er tørr, den blir tørrere og tørrere, og han får visst ikke til å svelge, det er som om han hele tiden løftes etter hodet hver gang han forsøker å svelge, en rykkende bevegelse oppover, han tørker seg med et håndkle, går ut fra badet og inn i rommet igjen, tar en ny underbukse fra skapet, trer den på seg, setter seg på sengen, det rykker i kroppen hans, i ansiktet, som små elektriske støt, reiser seg igjen, går inn på badet, tapper et glass vann, han puster stadig hurtigere, får ikke svelge, tar glasset opp til munnen, nipper så vidt til vannet, får litt for mye vann, det er tydelig at han ikke får til å svelge vannet, han hopper opp i luften, som om han dras etter håret av en usynlig hånd, han tenner lyset i rommet, begynner å gå i runde i rommet, med glasset i den høyre hånden, han vakler, beina svikter, glasset glir ut av hånden og ned på gulvet, vannet gjør det eneste den egentlig kan, finner alle tilgjengelige veier nedover mot jorden, ut over gulvet, han drar seg bort til sengen, setter seg på den, pannen er dyvåt av svette, håret er dyvått av svette, halsen glinser av svette, ansiktet glinser av tårer og svette, han reiser seg igjen, det rykker i kroppen hans med jevne mellomrom, han får ikke svelge, han går i runde i rommet, rundt og rundt, rundt og rundt, pusten blir stadig hurtigere, inn og ut, pusten har en naturlig og harmonisk egenvilje, den skal dras inn og ut av munnen og nesen, ned i lungene, gjennom arteriene, ut i alle blodårene, som et stempel skal den være, ut og inn, uten at man tenker over det, men det er tydelig at han tenker over det, han sloss med pusten sin, pusten har fått en egen vilje, den har blitt en hersker over ham, og svelgerefleksen er en refleks, noe som ingen noen gang skal behøve å tenke over at man gjør, en refleks, noe automatisert, men denne mannen som går runde etter runde i rommet, han er fanget av en pust som har tatt kontrollen over ham og en svelgerefleks som ser ut til å stå i fare for å slutte å virke, han gråter, vakler, setter seg på sengen, reiser seg igjen, går rundt i rommet, finner en slags rytme i det, før han igjen blir dratt opp av en elektrisk angst, som om han løftes etter håret, han setter seg igjen, reiser seg igjen, han gråter, han puster i et voldsomt tempo, forsøker å få kontroll, har ingen kontroll, det samme skjer gang etter gang, han går runde etter runde i rommet, setter seg på sengen, reiser seg igjen, går runde etter runde i rommet, løftes stadig etter håret, minuttene går slik, timene går slik, det virker å ikke ha en ende, han gråter, han får ikke svelge, han får ikke puste, timene går slik, minuttene går slik, han går og går, setter seg og setter seg, løftes og løftes, til det begynner å lysne utenfor, han går litt saktere, det lysner og lysner utenfor, han setter seg sjeldnere på sengen, han kommer inn i en slags rytme, en dans, kunne man tenke seg, og langsomt blir pusten jevnere, han virker å få en viss kontroll over svelgerefleksen, rykningene i kroppen kommer sjeldnere, han setter seg på sengen, klarer å puste normalt, klarer å svelge, det er som om morgenens lys har noe med det hele å gjøre, som om morgenens lys er en slags medisin som smører halsen hans.

Han bøyer hodet, legger begge hendene i ansiktet, nå rykker det i ham av gråt, og fra munnen hans: - Jeg orker ikke mer, jeg klarer ikke mer, jeg orker ikke mer. Han hulker, nå rister kroppen hans som av kulde, - Jeg orker ikke mer, jeg orker ikke mer, sier han igjen og igjen, han legger seg ned i sengen, hulker, men virker å være totalt utslitt, som et spedbarn som har ligget alene i en seng og skreket i timevis , kroppen hans blir føyelig, myk, han lukker øynene, og langsomt går han inn i søvnen, før han våkner etter en halv time av at det banker på døren, han er livredd, hvem er det, hvor er jeg, han stavrer til døren og åpner den, det står en mann utenfor og sier at klokken er ni, og han mumler noe til svar, går tilbake til sengen, setter seg på den, sitter en stund og kikker ut i luften, reiser seg langsomt, vakler litt, tar frem en bukse fra skapet, en skjorte og en genser, kler på seg, finner sokker, trer dem på seg, tar på sko, åpner døren, puster inn og ut noen ganger, som om han vil spørre pusten om lov til å starte dagen, går ut i gangen og lukker døren etter seg. 

Siste blogginnlegg

29. november 2018

29. november 2018

29. november 2018

08. november 2018

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.