Lev ditt liv

Mariann Marthinussen er utdannet psykoterapeut i psykosyntese og har i over 10 år jobbet med enkeltpersoner og grupper, gjennom terapi, coaching og undervisning med fundament i Psykosyntese og Energipsykologi.

Av Mariann Marthinussen 

”Jeg lå på den gule sofaen og så solen lyse gjennom det skitne vinduet. Jeg undret meg om hvordan noe kunne være så vakkert og lyst når alt jeg følte var tungt, trist og så endelig. Jeg gikk barbent ut på den lille kalde balkongen som hadde så flott utsikt utover Oslo by og alle dets hustak. Jeg kjente høstluftens drag mot ansiktet og så Ola Narr vise seg frem i alle sine farger, rødt, gult, oransje, grønt. Jeg beundret denne vakre høstdagen og solen som laget så flotte farger på himmelen og lurte på ”var dette alt?”. Var dette det livet hadde å by på? Var det slik det skulle bli? Jeg så ned de 5 etasjene til asfalten og tenkte; Nå jeg kan jo bare hoppe og så er alt over… jeg orker ikke mer, la det være ferdig, sorgen, frykten, angsten, mørket... jeg ville bare at alt skulle ta slutt!”. 

Så kom Praktikeren i meg frem og begynte med sine kjente analyser: Først høyden: det var kanskje ikke mer enn 20 meter ned; så fallet…jeg ville nok treffe asfalten, men ville farten ned gjøre meg tung nok til å brekke nakken? Ville jeg falle ”riktig”? Knuse hodet? Dø? Praktikeren konkluderte med at dersom jeg ikke klarte å brekke nakken riktig, eller knuse hodet i asfalten så ville jeg mest sannsynlig ende som invalid og jeg var ikke sikker om det var et bedre utgangspunkt enn der jeg var nå. 

Året var 2005 – jeg hadde endelig nådd den berømte veggen eller gått i kjelleren. Begge metaforer passet like godt. Lite skulle jeg vite den gang at dette skulle bli min viktigste kilde til å forstå meg selv på et dypere plan, og komme i kontakt med min spirituelle kraft slik jeg bare hadde hørt fra andre og lest om. Lite visste jeg at jeg om noen år kom til å se tilbake på denne perioden som en enorm læring og nesten nytelsesaktig velsignelse. 

Hvordan kunne dette skje? 

De første 14 årene av mitt internasjonale arbeidsliv utviklet jeg en personlighet som en Duracell kanin, som jeg i dag kaller ”Prestereren”. Det var den delen av meg som ønsket å presentere, vise at jeg kunne, som ble stolt av å multitaske, og holde 70 baller i luften samtidig. Den som ikke sov om natten før et viktig prosjekt, den som fikk magesår ved tanken på kritikk, den som uttrykte nedlatenhet overfor de som ikke mestret eller sto på. Dette var den i meg som var trent i å levere, selv om jeg egentlig hadde behov for å si nei, så sa jeg ja. Da ble jeg “den flinke”, “den servicemindede”, den som fikk jobben gjort. Og jeg var stolt av det. Jeg var til og med stolt av å være stresset...tro det eller ei. Men det fikk meg til å føle meg viktig – at det jeg gjorde betydde noe. Det jeg ikke skjønte den gang var at dette var den delen av meg som var mest usikker. Mest uttrygg og manglet et egenverd og selvfølelse. Dette var den delen av meg som ville prestere for å få anerkjennelse. Bekreftelse på at jeg var god nok, at noen likte meg. 

Jeg tror ikke jeg er alene om å ha den denne delpersonligheten. Det gode med den er jo at den får meg dit jeg vil mange ganger, den har drivkraft og utholdenhet. Men den kan også være ganske begrensende når kroppen og hodet sier stopp – og jeg trenger hvile, hvor den setter bare inn det ekstra giret og kjører på…gjett hva som skjer? Riktig, det blir brå stopp! På alle måter. 

Slik ble det også den september dagen i 2005 da jeg gikk til legen for å ta noen blodprøver siden jeg nå følte at jeg manglet så mye energi, var slapp og sliten, alt virket håpløst, jeg var krakilsk og oppfarende for den minste ting og jeg gråt hele tiden og hadde spist Moby Dic til middag i snart 3 mnd (Peppes Pizzae med reker). Legen så på meg, hørte på meg og sykemeldte meg på flekken. NEI, NEI ropte jeg… det har jeg ikke tid til…”du får en dag på deg, til å rydde kontoret og sette opp ”out of office” svaret på mailen din”, sa legen og klappet sammen blokken. 2 

Nederlaget var et faktum. Jeg mestret ikke. Jeg var en taper! En skikkelig taper, en av dem jeg hadde sett ned på, de som ikke tålte noe. NÅ var jeg også en slik ynkelig, svakelig sak...sykemeldt…hva skal jeg gjøre hjemme? Hvem var jeg nå? Jeg skvatt når telefon ringte, i tilfelle det var noen som ville avkreve meg for et svar. Et svar på en lunsj invitasjon eller når jeg kom tilbake i jobb. Begge deler var nesten like vanskelig å ta stilling til. Jeg var engstelig og samtidig fullstendig tom i hodet. Jeg som hadde organisert prosjekter med mange hundre mennesker fra flere nasjoner involvert. Senest med den norske Kongen og Dronningen i Houston. Jeg kunne nå ikke en gang ta stilling til om jeg klarte å vaske klær og ta oppvasken på samme dag. Bare tanken flippet meg helt ut og gjorde meg handlingslammet. 

Hvem var det som hadde tatt bolig i min kropp? Og denne kroppen som nektet å lystre. Hvor det å gå opp trappen hjem ble for mye så jeg lurte på hvor mange timer det ville være før jeg var i 5. etg. Var dette en taper i meg som alltid hadde ligget der og som nå tok hevn? Hadde jeg egentlig bare løyet for alle, og ”faket” mine evner og prestasjoner? Kanskje kunne jeg egentlig ingen ting? Kanskje var jeg egentlig bare lat? Kanskje var det hele bare oppspinn og jeg hadde vært en god skuespiller som plutselig mistet manus? Og hvilket manus? Hva var fortsettelsen? 

Mange tanker, mange følelser og stor opplevelse av fortvilelse, tap og ukjent grunn under føttene. Det vil si, jeg hadde ingen grunn i det hele tatt, det føltes som jeg var i fritt fall. Noe drømmene mine også tydet på. I mange netter drømte jeg om å kjøre bil. Det var bare det at jeg satt aldri i forsetet. Jeg var enten på lasteplanet, bakerst eller i passasjer setet – helt uten styring og kontroll. 

Det tok lang tid før jeg kunne akseptere det faktum at jeg var utbrent og at det var jeg selv hadde latt det skje. Jeg kunne forsøke å skylde på dårlige sjefer, krevende kollegaer, trengende medarbeidere – men i bunn og grunn var det jo jeg som aldri hadde sagt nei. Det vil si, jeg hadde forsøkt, men jeg var ikke emosjonelt sterk nok og forberedt på å takle konsekvensene. Det var jeg som hadde ansvaret for denne situasjonen. Dette lærte meg noe om indre styrke og hvor den kommer fra. Evnen til å si nei til andre, uten å føle seg som en dritt. Evnen til å sette egne grenser og egne behov foran andres. Det jeg sakte men sikkert skjønte var at denne forvaklede, litt håpløse, sårbare situasjonen jeg var i – lærte meg noe ingen lærebøker eller sjefer kunne lære bort. Den lærte meg noe om mitt egenverd, og hvordan jeg satte pris på meg selv, og hvordan jeg til stadighet hadde satt andres behov og visjoner fremfor mine egne…nå var det det slutt! Jeg ville ta tilbake mitt liv, mine krefter, mine ideer og mine behov! 

Sakte men sikkert begynte drømmene og føre meg over i førersetet i bilen. Først med for høyt ratt hvor jeg knapt så over rattet. Deretter var det bare tåkelagte veier og uklare destinasjoner. Så med bil uten bremser…. Men sakte begynte jeg å få taket på bilen igjen, få den over broen, vente til tåken gikk over og følte at jeg faktisk var med å styre litt igjen. 

Dette kom først når jeg hadde fått oversikt over de følelsene og tankene og mønstrene som hadde brakt meg dit jeg var, og hvordan jeg måtte ta tak og endre holdninger og tanker, for så og sette innsiktene ut i praktisk handling. Jeg begynte å ta ansvar for at andre kunne føle seg avvist og godtok at det kunne skje. Jeg tok et valg på at min helse var viktigere enn andres forventninger og ønsker. 

Sakte begynte jeg å innse at jeg hadde verdi, selv om jeg ikke jobbet. At jeg hadde et egenverd selv når jeg ikke leverte, presterte i noen grad for andre. Det at jeg var et tenkende, følende, fysisk, levende vesen var NOK…tenk at det var nok? Det var jo til å bli overlykkelig av! Jeg var faktisk for første gang i ferd med å føle meg FRI. Fri fra mitt eget ræl, egne begrensninger og pålagte bekymringer. Jeg kunne endelig begynne å vikle meg Selv ut… 3 

Dette er fra Mariann sitt eget liv – hun var halveis ut i sitt studie som terapeut der denne historien er hentet fra og forsøkte kombinere det med full jobb nasjonalt og internasjonalt. Det gikk ikke så bra, eller var det akkurat det hun trengte? 

Mariann Marthinussen er utdannet psykoterapeut i psykosyntese og har i over 10 år jobbet med enkeltpersoner og grupper, gjennom terapi, coaching og undervisning med fundament i Psykosyntese og Energipsykologi. Gjennom sitt arbeid har hun fulgt flere mennesker som har fått sitt liv begrenset, låst og diktert av samfunnet og psykiatriens diagnoser, men hvor de gjennom eget arbeid og tro på egne ressurser har kommet seg videre til et selvstendig liv. Hun ønsker gjennom sittt arbeid å demonstrere betydningen og kraften av åpenheten for individets egen spirituelle visdom og vilje som veivisere gjennom sykdom, depresjon og livskriser. 

Mariann Marthinussen har sin egen blogg: 

Siste blogginnlegg

10. januar 2019

10. januar 2019

04. januar 2019

03. januar 2019

03. januar 2019

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.