Konkretisering

Færre floskler og flere konkrete hjelpetiltak.

Av Nina Knagenhjem

Da jeg var innlagt på samme avdeling i fire omganger i perioden 07-09 hadde de ansatte et mantra som vi pasientene nærmest ble indoktrinert med, med gode hensikter, bare så det er sagt. «Du må stå i det.» Det ga mening helt i starten. Men ganske snart ble det i grunnen en blanding av irriterende og komisk. Ei venninne og jeg skrev faktisk en sang med tittelen «Stå i det» til melodien til «Tenke sjæl» som ble framført på hyggekveld. For mange av oss var etter hvert ganske forsynt, ikke bare av all maten vi var redde for og stappa fulle av, men også på dette mantraet. Rett og slett fordi det funka ikke i lengden. Ikke alene i alle fall. Og heller ikke sammen med andre liknende vendinger.

 
Et annet uttrykk jeg har gått fra å like til å nesten hate er «Ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lenger tid.» Ikke fordi det ikke er sant. For det er det jo. Men det er noe med at etter en viss tid i behandling og en viss dose med disse frasene, som det etter hvert oppleves som, så mister de sin verdi. Særlig når de blir svaret på det meste. Stå i det. Alt er mulig, det tar bare tid. Tenk positivt. Lev i nuet. Grip hver dag. Ta et valg og stå for det overfor sykdommen. Hold ut. Det blir bedre. Og jeg kunne ramset opp enda flere om jeg bare ville. Men jeg vil ikke. Rett og slett fordi jeg er blitt litt småkvalm allerede…
 
Hvorfor? Jo rett og slett fordi det blir så himla diffust. Stå i det. Hold ut. Ok, greit nok. Det er jo ikke feil. Men HVORDAN skal jeg stå i det? HVORDAN skal jeg holde ut? Kan vi ikke heller prøve å finne ut av DÉT sammen, enn at du bare konstaterer det åpenbare nok en gang, uten å ta det videre? Jeg er jo ikke dum. Jeg vet at jeg må holde ut. Jeg vet at jeg må stå i angsten eller hva det nå er. Jeg vet at jeg må ta et valg. Eller mange valg, hver eneste dag. Jeg vet at jeg må ta en dag av gangen. Hallo… Står det idiot i panna mi eller? Mulig det altså, men da får du heller si det rett ut. «Siden vi tenker at du er ganske så dum, så må vi gjenta dette til vi er mørkeblå i ansiktet for at du skal forstå det.» Nå tror jeg ikke det er tilfellet for så veldig mange, at de faktisk er dumme altså. Påpek gjerne prinsippene. Tematiser det. Men ikke gjenta uttrykkene i det uendelige og stopp med det…
 
Jeg hater diffusitas. Nå er det dessverre sånn at mye i psykiatrien er ganske så diffust. Alt flyter sammen av følelser, tanker, opplevelser, symptomer og det andre sier. Hva er hva, og hva er opp og ned på meg selv? Og greit nok, jeg må stå i dette. Jeg må holde ut. Men når angsten raser i kroppen, eller bulimisuget nesten suger alt liv ut av meg parallelt, eller kropp og hode er blytungt i en skikkelig svartsinnperiode, hvordan skal jeg da klare nettopp det? For faktum er at det er så vondt og så kaotisk at uten andre råd for å komme gjennom enn de generelle og til dels diffuse mantraene så er det faktisk ikke «bare å…» Da oppleves det faktisk ganske så umulig, og lysten til å gi opp, eller til å ty til destruktiv mestring, den vinner ganske fort. Ikke fordi jeg ikke prøver, ikke fordi jeg ikke vil. Men fordi det gjør så jækla vondt…
 
Hele livet har jeg vært for konkretisering når det er mulig. Og det er det ofte. Og i alle fall om man ser litt vidt på begrepet. For å konkretisere angst er jo ikke akkurat lett. Men å konkretisere «hold ut» og «stå i det», det er faktisk mulig, tro det eller ei. Ta begrepet ned på landjorda, analyser kjapt hva det egentlig betyr og innebærer, og bruk spørreordet «hvordan» i dialog med pasienten du skal hjelpe. Hjelp meg, hjelp oss, til å komme opp med noen konkrete tiltak, taktikker, strategier for å klare nettopp det å holde ut og stå i det fram til det roer seg litt. Jeg er ihuga tilhenger av avledningslista. Den er god som gull. Og vet du hva som er så fantastisk med den lista? Det er det at det finnes ikke én avledningsliste. Det er like mange som det finnes pasienter som har én sånn liste. Det er jo hele poenget. Det skal være en liste over noe som kan funke for akkurat den ene pasienten. Mange ting vil nok gå igjen på mange lister. Men det som funker for meg funker ikke nødvendigvis for en annen pasient, selv ikke om vi har samme diagnose.
 
Hva som står på lista mi? Jo, nå skal du høre. På den lista står som følger:
- Strikking (f.eks i 5 min eller 15 min, alternativt hvor mange omganger)
- Se på TV/serier, og for min del er det da krim som gjelder.
- Skrive: dagbok, til behandler, blogg, eller bare skrive ut
- Rydde
- Sette på musikk og ligg i ro på sofaen. Alternativt med øretelefoner.
- Snakk med venner på nett eller SMS (jeg fikser ikke tlf). Om noe helt annet el om det jeg baler med. Ring en venn er visst et mål…jada så neida så…
- Planlegge neste dags kostliste for å få det fra kaos og tvil og diskusjon til konkret og avgjort…

(Tidligere sto også «gå tur» der, den skal inn igjen.)

Jeg har også en slags liste på konkrete tanker eller påminnere som kan brukes når ting innhenter meg. Om det er maten eller følelsen av å belaste alle, ha sagt for mye og diverse annet. Det er en liste over ting jeg skal minne meg selv på. Ikke generelle floskler. Men konkrete ting som faktisk har skjedd som beviser det motsatte av det den gale delen av hodet mitt prøver å overbevise meg om. Rasjonaliseringsprinsippet er en flott sak, og det funker faktisk. Ikke i så måte at det gjør meg frisk eller fri fra tankene og følelsene. Men det hindrer i det minste ofte at den gale delen får fullstendig overtaket og legger meg i bakken og tramper på meg. Bevisførsel kan det også kalles. Når maten nesten tar rotta på meg og vektangsten raser. Hva skjedde siste du tenkte sånn? Hva skjedde med vekta sist? Er det spiseforstyrrelsesbrillene som er på nå? Også kalt elefant- eller flodhestbrillene… Sist du spiste dette, førte det til det du nå frykter og er sikker på at vil skje? Sist du var sikker på at dette menneske, eller et annet menneske i liknende situasjon, kom til å være sint på deg, kjefte på deg og ikke ville ha mer med deg å gjøre, hva skjedde da? Stemte frykten din? Eller ikke? Hva sa fru professor da du fortalte hvor redd du var for noen innlegg du posta, og at lisensen skulle ryke? Den tanken må jeg innom ofte for øvrig… Hver gang tvilen kommer om det ene eller det andre; hente fram handlinger eller ord fra fortida, fra erfaringskontoen, som beviser at tvilen sannsynligvis er grunnløs.
 
Nå er det ikke sånn at det å bruke avledningslista, eller rasjonalisering og bevisførsel, tar bort følelsene. De er jo der. Men det kan dempe kaoset noe. Skape litt orden. Og som sagt sørge for at det hele i alle fall ikke eskalerer og blir umulig å holde ut på annen måte enn å ty til destruktive strategier. For noe som er viktig å være klar over, som mange som ikke har opplevd dette på kroppen og i hodet nok ikke er klar over, det er at når de sterke følelsene kommer, om det er angst eller svartsinn eller motløshet eller hva det nå er, da mister man fort oversikt oppi hodet sitt. Om man i det hele tatt hadde det i utgangspunktet. Og det er da behovet for at handlingsplanen for å holde ut er konkretisert på forhånd kommer inn. For når det eskalerer, kaoset øker, og jeg mister oversikten, da nytter det ikke å tenke «du må bare holde ut». Da trenger jeg et sted å vende meg til. Et punkt, et tiltak, som jeg vet hvor står og hva innebærer. Og som jeg vet kan fungere. Og fungerer ikke første punkt på lista, så har jeg et nytt punkt å gå videre til. Uten å måtte tenke, uten å måtte bruke de kreftene og det overskuddet jeg da overhodet ikke har, til å finne opp kruttet på 1-2-3 og bare holde ut. Når det ikke er der…da flyter alt. Og om jeg snakker for min egen del, så vet jeg hva som skjer. Overveldende følelser=kaos=mer utflyting og deseprasjon=eskalering=første utvei… som da vil være en av de destruktive jeg allerede har lært meg å bruke for mange, mange år siden…
 
Bare så det er sagt; jeg er ikke imot at slike uttrykk brukes nå og da, som en påminner i kort og konsis form. Men for å klare nettopp det uttrykkene beskriver så trenger jeg mer enn en luftspeiling å forholde meg til. Du overlever ikke på en luftspeiling av en oase om du holder på å tørste ihjæl i ørkenen. Du trenger en faktisk oase. Så hjelp meg å gjøre de diffuse flosklene til nettopp noe mer enn luftspeilinger som svever der oppe i kosmos et sted. Hjelp meg å finne fram til konkrete taktikker og strategier som faktisk kan hjelpe meg til å komme meg gjennom, holde ut, ta de rett valgene og se framover, selv om det gjør jævlig vondt og lysten til å gi opp er overhengende. For diffuse og høytsvevende floskelbegreper hjelper meg til syvende og sist lite, og de demper i alle fall ikke de vonde følelsene mine. Ingen kan fjerne symptomene og følelsene på null komma niks. Men med konkrete taktikker kan jeg lære meg å kjempe mot det destruktive og sakte, men sikkert kjenne på mestring og endre de automatiske tankebanene og reaksjonsmønstrene mine.
 
Først da kan jeg snakke om at det å holde ut og stå i det blir til noe mer enn et tomt begrep av en luftspeiling.
 

Siste blogginnlegg

10. januar 2019

10. januar 2019

04. januar 2019

03. januar 2019

03. januar 2019

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.