Klokkefisk

 Furuklokka som jeg ikke får lov til å røre.

Av Latoya Wendelbo

I stua henger furuklokka som jeg ikke får lov til å røre. Den har et rom bak urskiva, der kan man gjemme ting. Jeg er snart fire, og rekker ikke opp, men jeg kan gjemme ting der likevel, med hodet mitt.

Over skuldra hans kan jeg se på furuklokka til den smelter og renner ned av veggen, alle tallene spreller på gulvet som hjelpeløse fisk. Og da er det ikke så ille å være meg. Jeg er iallfall ingen klokkefisk.

Jeg vet hva alle tallene heter. Men jeg later som om jeg ikke husker når voksne spør. Det er alltid så mye som følger med når jeg husker tallene. Jeg kan alle bokstavene, og jeg kan sette de sammen, men det tror ikke de voksne på. Jeg får ha bokstavene mine i fred.

Jeg får ny tegneblokk. Tjukke, hvite ark. Jeg skriver ned alle bokstaver jeg finner. Det er flest på kjøkkenet. Jeg skriver ikke ned et eneste tall. Hun prøver å lære meg klokka. Det blir for mye, jeg kan ikke snakke om tallene uten at andre ting også renner ut, så jeg lukker munn og øyne og tenker meg langt vekk.

Hun gir meg en annen type klokke. Tallene ligner litt på bokstaver, de er kantete og fine og ser ikke ut som om de noensinne ville danset på ei urskive. Jeg klarer å ha den på håndleddet. 

På skolen vil de at jeg skal lære den runde klokka. Jeg nekter. De setter meg på et lite rom sammen med to andre unger, og en voksen jeg ikke liker. Vi får små, grønne klokker med røde visere og svarte tall. Jeg nekter da også. 

Jeg blir 17. Vi har tysk. Jeg liker det, helt til læreren ler av at jeg ikke kan klokka. Kompisen min ber henne holde kjeft. Jeg husker ikke lenger hvorfor jeg ikke vil huske, og jeg gjør det elendig i tysk resten av året. 

Jeg blir 23. Ligger i et hvitt rom og gulper i et pappbekken. Halvveis i tolv omganger cellegift. Det går helt greit til jeg havner på isolat. Der henger det en diger, hvit klokke som jeg ser hver gang jeg våkner. Sykepleieren som finner meg på gulvet spør om jeg har slått meg. Jeg kan ikke forklare at jeg fikk panikk og prøvde å snu den tunge senga vekk fra klokka.

Jeg er 39 og jeg husker alt. Alt. Jeg husker hvorfor skulderen hans var der. Ansiktet hennes da hun kom inn i rommet, den lille nølingen før hun gikk ut igjen. At ingen ting ble gjort. At jeg beit meg fast i at jeg iallfall ikke var en klokkefisk.

Det henger ingen klokker på mine vegger. 

Siste blogginnlegg

09. august 2018

07. august 2018

06. august 2018

25. juli 2018

11. juli 2018

04. juli 2018

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.