KJÆRESTEN MIN SVEVDE MELLOM LIV OG DØD

Bilde: Guy og meg høsten 1997

31.oktober 1996 ble min tvillingsøster Elin drept. Akkurat den hendelsen har jeg snakket mye om. Det jeg derimot knapt har snakket om er det som skjedde 8 måneder etterpå, da kjæresten min brakk ryggen og svevde mellom liv og død.

Av Inga Dalsegg

Bare noen måneder før Elin ble drept flyttet jeg til England for å fortsette kunststudiene mine der. Uka før studiene begynte var det en del organiserte aktiviteter for nye studenter. Jeg dro av gårde i håp om å bli kjent med noen, den første personen som snakket til meg var en fyr som het Guy. Det viste seg at han også var kunststudent, vi to fant tonen, og ble umiddelbart gode venner.

Et drap i nærmeste familie fører med seg så mye mer enn et mer ordinært dødsfall. Det er alt fra åsted til politi og vitneforklaringer, i tillegg vet man at det blir minst en rettssak, antagelig flere. For min del førte alt dette til et avbrekk i studiene, siden jeg ble i Norge noen måneder.

Da jeg returnerte til England hadde jeg ikke noe å fylle dagene mine med før neste skoleår begynte. Jeg hadde utviklet PTSD (posttraumatisk stresslidelse), slet med søvnløshet og angst, var konstant klar til å flykte og anså alle ukjente som potensielle mordere. I tillegg hadde jeg ingen omgangskrets.

På en tur til universitetet for å hente hjem alle malesakene mine møtte jeg på Guy. Da han på høflig engelsk vis spurte meg hvor jeg hadde vært i flere måneder, samtidig som han lurte på hvordan jeg hadde det knakk jeg sammen. Jeg ble stående og strigråte. Som alle engelskmenn vet hjelper en kopp te mot det meste. Guy la armen rundt meg, ledet meg mot kantina, plasserte meg ved et skjermet bord, bestilte en kanne med te, og der ble vi sittende i flere timer mens jeg fortalte alt. Det gikk ikke lang tid før vi to gikk fra å være venner til vi ble et par. Han var min livslinje, min kontakt med omverdenen, min trygghet og støtte, uten ham hadde jeg ikke vært her i dag.

Da sommerferien kom skulle Guy på sydenferie sammen med foreldrene sine, mens jeg skulle få besøk av min storesøster. Den første natten han var i Hellas ble jeg vekket av en telefon midt på natta. Det var moren hans som ringte, hun hulker og gråter mens hun forteller at Guy har falt ned fra en veranda og er alvorlig skadet. Flere av ryggvirvlene hans var knust, de visste enda ikke om han ville overleve.

Den natta ble lang, veldig lang. Jeg fikk også snakke med Guy samme natt, han var i morfinrus, og typisk nok var han mest opptatt av å roe ned meg og fortelle meg at alt ville gå bra.

Etter hvert fikk vi beskjed om at hvis han overlevde ville han bli lam. Det ble flere operasjoner og mye trening. Legene tok en del av hoften hans for å erstatte noen av ryggvirvlene. Andre deler ble reparert med metallskinner og skruer.

Sommeren 1997 var lang og tung. Kjæresten min lå på et gresk sykehus, ingen visste om han ville kunne gå igjen. I tillegg slet de med å få ham hjem til England. Telefonregningen min ble naturligvis enorm. Mobiltelefon og internett hadde vi jo ikke.

Samtidig var denne sommeren de siste månedene jeg hadde før jeg måtte returnere til den virkelige verden og igjen bli student. Igjen lære meg å stå opp om morgenen, kle på meg, dra ut døra og forholde meg til andre mennesker, forholde meg til omverdenen.

Dette var også sommeren da familien min skulle spre asken til tvillingsøsteren min. Noe som både var godt, men også sårt.

Aldri har vel en sommer gått så ulidelig sent.

Da høsten endelig kom var både Guy og jeg tilbake som kunststudenter på universitetet, jeg som et psykisk vrak og Guy som et fysisk vrak. Guy trengte hjelp til det meste, så vi flyttet sammen. Vi var et merkelig par, han slet med fysiske begrensninger, store smerter og utmattelse, mens jeg fikk plutselige hysteriske panikkanfall med gråtetokter og var suicidal. Vi støttet og hjalp hverandre så godt vi kunne gjennom alt.

På et vis tror jeg denne situasjonen der jeg også måtte være den sterke gjorde meg godt. Jeg kunne ikke lenger være den selvsentrerte svake og redde. Jeg måtte hjelpe samboeren min, måtte tvinge ham til å trene, måtte stille opp og kjøre ham steder, måtte hjelpe ham med enkle hverdagsoppgaver. Fokuset mitt måtte endre seg. Vi måtte begge være sterke for hverandre rett og slett. Hver gang jeg prøvde å lure meg unna å dra i terapi var Guy der for meg, han overtalte meg og han fulgte meg dit.

Som kunststudenter frustrerte vi både professorene våre og medstudentene. Guy hadde fått med seg alle røntgenbildene sine fra sykehuset i Hellas og malte kun knuste ryggvirvler, ryggsøyler med metalldeler og operasjonssår. Jeg for min del malte kun blodige forvridde lik, savn og tap. Det at vi ikke passet inn er en underdrivelse av dimensjoner. Men vi kom oss igjennom det. Sommeren 1999 hadde vi begge fullført studiene og hadde Graduation sammen med familiene våre.

Dessverre endte forholdet vårt, det gikk til slutt over i vennskap i stedet for kjærlighet. Men jeg er Guy evig takknemlig for all tålmodighet han utviste i alle de årene vi hadde. Det er også godt å vite at Guy heller ikke hadde klart seg gjennom denne perioden uten meg. Noe familien hans bekrefter den dag i dag. Lillebroren hans kaller meg fremdeles storesøster.

Sommeren -97 var tung og vanskelig, månedene som fulgte var heller ikke lett på noe vis. Uten hverandre hadde nok ingen av oss greid det. Det å være der og støtte noen du er glad i kan bety utrolig mye også for egen livskvalitet. Det er viktig å både kunne gi og å kunne ta i mot omsorg og kjærlighet.

Jeg tror det er viktig rent generelt å huske at når man sliter mest er det vanskelig å se verden rundt seg klart og tydelig, det blir så lett å ha fokus innover. Man føler ikke man har overskudd til å gi noe av seg selv til andre. Av og til må man kanskje tvinges ut av den situasjonen. Samtidig er det nok slik at de som alltid virker sterke også trenger noen å støtte seg på innimellom, de trenger også muligheten til å få være sårbare, noe som er lett å glemme.

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.