Kjære lege på legevakten

Kjære lege på legevakten som velger sy meg uten bedøvelse på det grunnlaget av at jeg er en selvskader. En av de, ja.

Av Anonym

Jeg kommer til deg i et av mine mest sårbare øyeblikk. Og du møter meg med null forståelse eller omtenksomhet. Du møter meg med sinne og frustrasjon. Og jeg forstår det. Fordi jeg kommer gang på gang. Fordi jeg ikke klarer ringe før det skjer. Fordi jeg er så svak at jeg gir inn til stemmene, gjør som de ber meg om.

Jeg kommer på legevakten da, enda en gang denne uken. Jeg griner stille, vil ikke være til bry, men vanskene mine tvinger meg til å være til bry. Mine handlinger motsier det som skjer på innsiden. Legevakten er det siste stedet jeg vil være i dag. Men jeg har ikke et valg, på grunn av handlingene jeg utførte. Og igjen sitter jeg da her. På legevakten. En lørdags kveld. Tro meg, jeg ønsker ikke være her, jeg lover. Dette er det siste stedet jeg ønsker være. Men på tross av dette, er jeg her. Og jeg krysser fingrene for å møte en snill lege.

Men i stedet møter jeg deg. Legen som tror de vet alt. Tror de forstår hva som foregår bak mine tårevåte øyne. Tar beslutningen å ignorere mine tårer da jeg trygler deg til å stoppe. Stoppe å dytte nålen gjennom huden min. Uten bedøvelse.

Har du noen gang vært på det mottagende siden av syingen? Har du noen gang blitt nektet bedøvelse når du blir sydd? Neppe, for da hadde du ikke dyttet nålen med all kraft gjennom den skjøre huden min. Mens jeg hylgriner og hyperventilerer. Sykepleieren er på gråten selv. Da du forlot rommet, unnskyldte sykepleieren dine handlinger. De vet det er galt, men tørr ikke si imot deg. Tørr ikke stå opp for mine krav. For legen vet vell best. Det ble 35 sting denne kvelden. Det blir 70 nålstikk. 70 ganger du dyttet nålen gjennom huden min, på tross av at jeg tryglet deg om å stoppe.

Jeg kom på legevakten med et håp om å møte litt medlidenhet. Jeg håpte på litt omtanke. Istedet møtte jeg deg. Legen som nekter å gi bedøvelse til selvskadere, fordi «selvskadere ønsker smerten». Hva var det med tårene mine som fikk deg til å tro at jeg nøt det? Hva var det med tryglingen min som fikk deg til å tro at dette var noe jeg ønsket? At jeg ønsket tilbringe lørdagskvelden på legevakten, at jeg ønsket smerte, at jeg ønsket å ikke bli møtt med forståelse?

Jeg kommer da jeg er på mitt mest sårbare i livet, jeg har det vondt. Når en selvskader er man ikke seg selv. For meg, og for mange med samme diagnoser, (PTSD), dissosierer en. Men etterpå gjør det like vondt som med alle andre som hadde hatt et sånn kutt, også kommer jeg til legevakten. Så skal du påføre meg enda mer smerte med vilje. I skrekkfilmer syr de folk bare ut av det blå, og det er forferdelig og se på. Hvorfor er det annerledes fordi jeg er selvskader?

Behandler du barn som faller ned fra et tre på samme vis? Ungen var jo teit nok til å klatre opp i treet frivillig. Eller en som har vært i bilulykke på grunn av at de tekstet mens de kjørte? Eller kjørte over fartsgrensen? De var jo dum nok til å ta den beslutningen, så da fortjener de jo ikke sympati. De fortjener ikke bli behandlet som et menneske på lik linje som alle andre som er uheldige.

Alt jeg ber om er litt omtanke. Et lite smil, et lite klapp på skulderen: «dette skal gå bra, dette skal vi fikse». Men i stedet møter jeg deg. Du som nekter engang se på meg, du som nekter vise medlidenhet. Som nekter se smerten inni meg, og ignorerer meg med all kraft du har. Er det derfor du ble lege?

Kjære lege på legevakten. Neste gang jeg ser deg, går jeg den andre retningen. Jeg går heller med åpne sår enn å la deg torturere meg ett eneste minutt til.

Siste blogginnlegg

10. januar 2019

10. januar 2019

04. januar 2019

03. januar 2019

03. januar 2019

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.