Jeg velger å tilgi meg selv

I lang tid har jeg slitt med en dårlig samvittighet over hvordan min sykdom har påvirket dem rundt meg.

Av Celine Henriksen

I lang tid har jeg slitt med en dårlig samvittighet over hvordan min sykdom har påvirket dem rundt meg. Tidligere har jeg håndtert dette med å straffe meg selv hardere. Raskt ble dette en vond og farlig sirkel. I takt med at jeg ble friskere, fungerte hjernen min bedre. Følelsene koblet seg på og det var vondt. Skikkelig vondt og jeg ble sykere igjen.

Hver eneste dag fortalte jeg meg selv hvor ubetydelig, dum og forferdelig jeg var. Etter en stund begynte jeg å tro på det og ingen kunne få meg på andre tanker. Det eneste som hjalp i da tankekjøret begynte, var å straffe meg selv med mindre mat eller på mer drastiske måter. Jeg koblet fra følelsene og flyttet fokus. Jeg kunne bruke timer på kroppssjekking. Da det var kaos inni meg, var det lettere å flytte det til konkrete mål. For selv om jeg ikke dugde til noe, hadde jeg hvert fall markerte hoftebein og mellomrom mellom beina.

Jeg kastet bort gode karakterer, venner og en trygg fremtid for å være selvkritisk. Det er fortsatt vanskelig å gi slipp på en måte å leve på som jeg har holdt fast på i mange år. Er depresjon ett valg? er det ett valg å få angst? er selvskading ett valg? spør jeg meg selv når selvbearbeidelsen for hvordan livet mitt ble blir for sterk. Jeg ville aldri sagt til noen av pasientene jeg møtte i psykiatrien, at du har valgt å ha det så forferdelig. Jeg tror at de fleste nevrotiske lidelsene og også tunge lidelser starter hos mennesker som er svært selvkritiske. Det å be andre om hjelp krever en selvtillit, noe mange av oss mangler. Det å ikke mestre livet er ydmykende. Uavhengig av diagnose hørte jeg en rekke medpasienter med like erfaringer fra barndom og synet på seg selv.

Spiseforstyrrelser er vanskelig å forstå. Jeg vil si at det starter med valg. Det trenger ikke å være bevisst, men du sulter vekk følelsene. Eller spiser de vekk. Du skyver folk unna og vil klare deg selv. Det er veldig individuelt hvordan man kommer inn i en spiseforstyrrelse. Jeg startet å sulte meg da jeg var 12 år, fordi det funket. Jeg ville ikke være trist mer og det hjalp spiseforstyrrelsen meg med. Jeg ble frakoblet, dessverre også fra de gode følelsene. For meg var dette bedre enn alternativet. Jeg trodde den eneste måten å overleve på og å bli elsket var å være glad. Det er lett å være etterpåklok. Jeg burde turt å være trist og bedt om hjelp.

En måte jeg trodde beskyttet dem som var glade i meg, var å skjule at jeg slet. Til tross for vektendringer, var det få som visste at jeg hadde det vondt. Det fantes alltid en forklaring til hvorfor jeg ikke spiste eller ikke var på skolen. Jeg ble etter hvert en ekspert på hvite løgner. Ofte gråt jeg på vei til skolen, tørket tårene rett før jeg gikk inn og smilte hele dagen. I årbøkene står det at jeg var så glad og det var jeg, sammen med andre. Jeg taklet ikke å være bare Celine. For selv om andre var glad i meg, var ikke jeg glad i meg og hadde liten motivasjon til å ta var på meg selv.

For to år siden kom jeg i en situasjon jeg aldri vil glemme. Jeg lå på sykehuset for alvorlige elektrolyttforstyrrelser. Det var ikke noe mer i meg som ønsket å kjempe. Jeg håpet at hjertet mitt skulle stoppe og motarbeidet helsepersonalet. Selv med nærmest konstant intravenøsnæring klarte jeg å få verdiene til å falle mer. I dusjen merket jeg det svartnet foran øynene mine. Jeg klarte akkurat å få på meg sykehusskjorten og krabbe ut i korridoren. “Nå dør jeg” tenkte jeg. To sykepleiere på min alder kom løpene, de bar meg til sengen.

Jeg fikk kramper og skrek av smerte. Jeg klarte ikke snakke, det var som at kjeven min var lammet. To leger kom løpende og ga meg mer væske. Verdiene steg litt, tilstanden var ikke lenger kritisk. Den ene legen gråter, hun hadde vært redd. Jeg tenkte det må ha vært vanskelig å ta blodgass når jeg hadde kramper i fingrene så det var helt stivt. Det skjer med kroppen når elektrolyttene faller.

Det som skjedde etterpå er det som fortsatt hjemsøker meg. Min elskede morfar, på godt over 80 har fått informasjon om hendelsen og gråter på telefonen. Han sier han elsker meg, at jeg er mer enn god nok. “Er det noe jeg kan gjøre for deg Celine. Jeg gjør hva som helst”. Jeg gråt, fordi han hadde det vondt.

En måte å se på psykiske sykdommer på er at det er egoistisk. Alt dreide seg om meg og min spiseforstyrrelse. Logikken er snudd på hodet, jeg trodde det var bedre om jeg skadet meg i stedet for å plage andre med hvordan jeg var. Utgangspunktet var ikke egoistisk.

Jeg tilgir jeg meg. For jeg var syk, trist og tom. Jeg hadde skadet meg til det ikke var mye av Celine igjen. Jeg trodde på de slemme tankene mine. Det handlet ikke om at jeg ikke var elsket, men jeg lot meg ikke bli elsket. Jeg tilgir meg for at andre har vært redd for meg. Jeg tilgir meg for å ha motarbeidet en rekke helsepersonell. For å sitere en venninne sin boktittel” Noe i meg er sterkere enn jeg”.

Dette betyr ikke at jeg fraskriver meg alt ansvar og fremdeles må jeg aktivt jobbe med å tilgi meg selv. For å kunne leve i en frisk kropp er jeg nødt til å gå videre og si til meg selv at det var sykdommen, ikke Celine som såret de rundt meg. Det å ikke bry seg om konsekvenser for egen kropp er i seg selv sykt. Det er fortsatt vanskelig for meg å be om hjelp, men heldigvis har jeg blitt flinkere. For jeg har fått god hjelp til å bli mer glad i meg selv igjen. Jeg kommer nok til å velge feil igjen, men alt jeg har lært av å reise meg gang på gang vil alltid gjøre meg sterkere. 

Siste blogginnlegg

10. januar 2019

10. januar 2019

04. januar 2019

03. januar 2019

03. januar 2019

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.