Jeg lever med angst

Da jeg var 12 år, fikk jeg beskjed om at jeg hadde angst. 

Av Lisa Åse

 

Jeg opplevde mitt første angstanfall i en alder av 12 år. Jeg og en venninne var på tivoli da jeg plutselig kjente at noe ikke stemte. Fingrene og fjeset mitt begynte å prikke, jeg ble gjennom svett og kald. Jeg fikk en trang til å komme meg ut, snarest som mulig. Jeg dultet borti venninnen min og begynte å løpe. Jeg var helt fra meg. Helt ærlig, så trodde jeg at jeg skulle dø.

Da jeg var 12 år, fikk jeg beskjed om at jeg hadde angst. 

Jeg begynte og unngå å gå ut blant folk, jeg var mye hjemme fra skolen, jeg klarte ikke være med venner. Jeg ble rett og slett deprimert, stengt inne i min egen kropp. Det var som om jeg levde i min egen verden, der jeg ikke hadde kontroll over noe som helst.

Jeg var livredd for å få nye angstanfall,  det føltes ut som om jeg kom til å besvime, bli kvelt, dø. Jeg var sikker på at jeg hadde blitt gal. Jeg ga null respons når noen prøvde å snakke til meg, det var som om jeg ikke egentlig var tilstede.  

Bare å gå på senteret var en utfordring i seg selv. Jeg måtte alltid tilrettelegge ofte dager før jeg visste jeg skulle noen steder. Jeg kunne ikke bare dra steder spontant. Jeg måtte ha plan A, plan B, plan C osv. Jeg kunne ikke dra til venninner hvis jeg ikke visste 100% at noen kunne hente meg hvis noe skjedde. 

Jeg pleide å se på bilder av meg selv fra når jeg var mindre. Jeg gråt, jeg kjente ikke igjen jenten på bildene.

"Mamma, kommer jeg noen gang til å bli frisk igjen?"

Jeg kunne stå i timesvis å se på meg selv i speilet. "Hvorfor er du sånn? Hva har jeg gjort gale? Hvorfor meg?"

På et punkt ville jeg ikke lengre, jeg var så trøtt og sliten av å ikke ha kontroll over min egen kropp. Jeg tenkte at det hadde vært lettere å dø. At jeg da endelig kunne fått den friheten jeg ikke hadde.

Hver dag var en utfordring. De to første årene med angst var de verste årene i mitt liv. Jeg dro ofte til psykolog for å prøve å skjønne hvorfor jeg var som jeg var. 

Jeg husker spesielt en dag der jeg satt hjemme på rommet mitt å tenkte på hvor heldig alle de uten angst var. Jeg skulle så ønske jeg var som de, jeg skulle ønske jeg kunne dra ut uten å måtte planlegge flere dager i forveien, jeg skulle ønske jeg kunne være med på alle de gøye tingene vennene mine gjorde. Men mest av alt skulle jeg ønske at jeg var normal. 

Det føltes ut som om jeg var i ett mareritt jeg ikke klarte å våkne opp fra.

Nå er jeg 18 år, og faen hvor stolt jeg er som ikke ga opp. Etter mange år med psykologer, alternative behandlinger, legetimer, viljestyrke og støtte har jeg endelig klart å få kontroll over min egen kropp. Jeg tror ikke jeg hadde vært her i dag om det ikke var for familien og vennene mine. Jeg kan ikke være mer takknemlig over hvor mye de har stilt opp og hjulpet meg igjennom de tøffe årene jeg har hatt

Det er som om angsten påvirker alle rundt deg også. Det er slitsomt og hardt for de som prøver å stille opp for deg å hjelpe. Men hvordan skal man hjelpe? Hva skal man gjøre? Hva skal man si? Å fortelle en som har angst at man bare må slappe av er det samme som å fortelle en blind mann å se, det bare går ikke. Det krever enormt mye energi og styrke for å være der å stille opp for en person med angst. Det kan være like vanskelig som å ha angst. Dagene blir fylt med negativitet og følelsen av å ikke kunne hjelpe. Jeg kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er for alle som har vært der og ikke gitt opp på meg selvom det har vært utrolig utrolig hardt. 

Mitt beste råd til de som lever med angst er å ta dag for dag. Lag deg en liste med mål du har lyst å oppnå. Jeg lagde feks en liste hvor jeg skrev ned de tingene jeg fryktet mest, som å gå på tivoli, gå på senteret, gå på skole osv. Jeg pushet meg selv til å gjøre de tingene jeg fryktet mest. Jeg hadde som mål om å gå på senteret, i starten klarte jeg å være der i en halvtime. Noe jeg var utrolig stolt over, og jeg klarte å få litt kontroll på kroppen min igjen. Så prøvde jeg gjerne igjen etter et par uker og klarte å være der litt lengre. Prosessen er lang men tilslutt vil man klare å få mer og mer kontroll over kroppen. 

Noe som også er viktig å tenke på er at man må gjøre alle disse tingene selv. Å ha støttespillere rundt er veldig viktig det også. Men når alt kommer til alt så er det du som må gjøre jobben, det er du som må prøve å pushe deg selv, være positiv, gjøre ting du egentlig ikke har lyst til. Det er bare du som kan ta kontroll over din egen kropp igjen. Man må bare finne den viljestyrken til å klare og fortsette, å klare og ikke gi opp. Det er bare du som kan gjøre den jobben.  

Jeg har fortsatt dager hvor jeg over tenker mye, stresser over ting som andre ikke hadde stresset over, legger merke til ting andre ikke tenker over og blir fort veldig emosjonell og følsom. Men jeg føler meg i hvert fall normal igjen, noe som er mer enn nok for meg. Jeg har også blitt mye mye sterkere, jeg har lært veldig mye om meg selv og hva jeg er i stand til å klare. 

Siste blogginnlegg

10. januar 2019

10. januar 2019

04. januar 2019

03. januar 2019

03. januar 2019

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.