Jeg er et menneske, ikke deres forsøkskanin

Hadde jeg visst all den infoen jeg sitter inne med i dag, hadde jeg aldri verden turt å tatt en eneste pille.

Av Anonym

Jeg har jo som sagt mange diagnoser på papiret. men alle har jo ikke fulgt meg like mye som andre diagnoser. Men er noen spørsmål jeg må spørre psykiatrien om for det. For hva er det dere egentlig holder på med, dere som har tatt denna fine utdanninga som psykiater, psykolog, psykiatrisk lege/overlege? Og ikke minst hva holder dere på med egentlig inne på DPS? Lærer dere hva empati for andre mennesker er? I dette innlegget så kommer jeg til å stille en del spørsmål. Er ikke sikkert noen svarer på de, men kanskje det sitter flere der ute som meg, som lurer på disse samme spørsmålene eller kanskje har flere de lurer på. For det som skjuler seg bak psykiatrien vegger, bør komme frem en dag. For alt som skjer bak der, bør ikke skje. Og ja, det finnes en del gode ting bak de veggene også. Og jeg skjønner at det finnes mange som har opplevd gode ting også. Like viktig å få det frem også. men skal man la mennesker bli behandla som forsøkskaniner i psykiatrien nå i også 2017?

- Hvis jeg nå hadde hatt alle disse diagnosene som jeg har fått på papiret over år. Hvorfor har jeg aldri blitt tilbudt noen form for riktig behandling av disse diagnosene?

- Jeg ble lovet en plass på en dagavdeling. Hvordan kan man love noe man egentlig ikke kan holde? Noe som er dessverre svært vanlig innenfor psykiatrien og helsevesenet.

- Hvorfor må man være frisk, før man kan få hjelp?

- Jeg fikk medisiner som var for mennesker med bipolare diagnoser, som var schizofrene og som var for mennesker med psykoser. Jeg har aldri fått en bipolar diagnose, eller vært schizofren eller vært inne i en psykose. Hvorfor fikk jeg medisiner for dette? Jeg ble veldig likegyldig til livet. Noe som skremte meg veldig, og dette ble tatt opp med en psykiater på DPS, til svar fikk jeg at jeg kom til å leve på medisiner resten av livet. Hvorfor fikk jeg aldri noen forklaring på. Hvordan kan en person som ikke har snakka med meg, eller lest journalen min. Fortelle meg at jeg kommer til å måtte leve på medisiner resten av livet?

- Hvorfor var det ingen til å lytte til meg da jeg ble innlagt første gangen og alle de andre gangene også?

- Jeg har ikke følt meg som et menneske etter at jeg tråkka innafor dørstokken på psykiatrien i 2004. Jeg har følt at jeg har blitt kasta inn i en boks der dere kunne gjøre akkurat hva dere ville, bare jeg som pasient ble med på deres forsøk som en forsøkskanin. For man blir ikke behandlet som et menneske inne i psykiatrien. Når man blir innlagt, så er det for psykiatriske overleger å stappe i deg mest mulig piller, helst noen som gjør at du føler deg som en zombie under hele oppholdet. Og som gjør at de slipper å passe på deg. Og at de kan skrive mest mulig gale ting i journalen din, som igjen gjør at du blir sett veldig ned på hos forskjellig leger eller på legevakta. Og helst så ønsker de å kaste deg ut samme dag, for de mener jo at de som har borderline blant annet vil innlegges kun pga oppmerksomhet. Men er det sånn? For jeg har vært innlagt mange ganger, og nå i ettertid så viser det seg jo at jeg har jo aldri hatt borderline, og jeg kan si det sånn, jeg ønsket meg ikke 100% frivillig inn på psykiatrisk avd. Men når man ikke takler å leve eller leve livet ute i samfunnet, så legger man seg ikke inn for å få oppmerksomhet i hvertfall. For den omsorgen man får inne på psykaitrisk avd. er ikke noe man roper så høyt hurra for. For det første så blir man ikke behandla som om man er voksen, du blir snakka til som om du var en liten drittunge som ikke skjønner hva du skal gjøre. Vi som blir innlagt på voksenpsykiatrisk er voksne, så snakk til oss som om vi er det også.

- Når man er inne i en krise eller en sårbar periode, så mener jeg og flere jeg har snakket med. Til og med folk innenfor psykiatrien at da jeg ble innlagt første gang i 2004 burde blitt behandlet for det jeg kom inn for, og ikke en utredning som jeg ikke var klar for. At i stedefor å vært så innmari opptatt av å finne ut hva som skulle være galt med meg, så kunne dere brukt mer tid på å lytte til meg. Lytte til hvorfor jeg ble innlagt, for det var nemlig en grunn til at jeg ikke orka å takle hverdagen lengre. Og det betyr ikke at jeg er alvorlig psykisk syk for det. For jeg hadde holdt en voldtekt helt for meg selv i 7 mnd. Og trur ikke dere at man tilslutt kommer til å få en reaksjon på dette? Og det var det jeg fikk. Jeg fikk en normal reaksjon på en alvorlig og vond opplevelse jeg hadde hatt for 7 mnd. siden.

Er det noe jeg er sykt lei innenfor psykiatrien, så er det at man alltid skal prøve å lete etter noe som er galt, noe som kan trykke mennesker enda lengre ned i mørket. For det er sånn jeg har følt at jeg har blitt. La oss finne ut hva som er galt med hun, finner vi ikke noe. Så skal hun jammen meg få noe. Sånn føles det. tenk deg selv, hvis du selv jobbet innenfor psykiatrien og en dag så ble du selv eller noen du var glad i psykisk syk. Ville du at de skulle vært sånn mot deg eller dem, sånn som dere har vært mot meg og mange andre???

Fra 2004 -2011 så gikk jeg til psykologer på DPS. De årene der har ødelagt meg veldig. For det første så har dere proppa i meg medisiner, både fra psykiaterere på DPS og psykiatriske overleger inne på psykiatrisk avdelinger. Men fra 2007-2009 så var jeg medisinfri, selv om jeg hadde det vanskelig da, så visste jeg at jeg hadde det mye bedre uten de kjemikalene i kroppen.

I 2009 ble jeg innlagt og jeg nektet egentlig å bli satt på noen form for antideppresiva. Men det jeg fikk til svar fra deg som var psykiatrisk overlege der, var at jeg ville få det mye bedre med medisiner. Da har jeg noen spørsmål: Hvordan veit du at jeg kom til å få det bedre? Har du selv prøvd noen av disse pillene og veit at det funker? For jeg kan fortelle deg det at jeg har prøvd mange forskjellig typer(pr.2017 så har jeg prøvd 23 forskjellig typer), og jeg veit at de pillene funker IKKE som de skal, og det ble en del inne på avdelingen der når jeg var inne også. Jeg kan fortelle deg det at jeg følte meg mer dø i kroppen enn levende. Og MYE skjedde med kroppen min, jeg begynte blant anna å miste MYE av håret mitt, kroppen føltes tung og lamma. Og etter å snakke med flere av de som var innlagt på det samme tidspunktet med meg, så var vel hele den avdelinga der stappa i med seroquel.

Mye av alle dissa såkalte lykkepillene handler mye om penger. Legemiddelindustrien er noe veldig store greier. Og de som driver med dette, tjener fett på at dere psykiatere doper ned mange av oss som aldri skulle hatt en eneste pille av dissa kjemikalene. Og det er utrolig skremmende. Jeg har fått høre at jeg har blitt overmedisinert i mange år. På det meste så gikk jeg på 8 forskjellig typer om dagen. Altså hvordan tror dere at man blir i hodet av så mye kjemikaler i kroppen. Og da når man skal redusere på alle disse medsinene, så blir jo kroppen i helt ulage. Men det var veldig befriende og føle seg mye mer som et menneske og ikke en zombie igjen.

Hadde jeg visst all den infoen jeg sitter inne med i dag, hadde jeg aldri verden turt å tatt en eneste pille. Og jeg Jeg er et menneske, ikke deres forsøkskanin.skjønner ikke hvordan folk tørr å si at de trenger dissa pillene. Er sikkert noen som blir provosert og sier at det finnes mennesker som trenger de også. Og at de selv trenger disse pillene. Og vet dere det er jeg fullstendig klar over. Men dette her handler mest om oss som blir dopa ned når vi ikke trenger å bli dopa ned over tid. Og det er mange av dere som som meg. Jeg tenkte i mange år at jeg kommer aldri til å klare meg uten disse pillene, for dem fikser jo livet og hverdagen min er jo så bra. Dette tenkte jeg i begynnelsen også. Nå i 2017 så skulle jeg ønske at jeg aldri tok den første pillen i 2004. Dette har ødelagt så mye for meg og så mye av meg. I 2004 så var jeg ei normal vektig jente, med langt og tjukt hår, og glad, selv om jeg hadde opplevd den første voldtekten. Pillene ødelegger deg som menneske i stede, pillene blir kalt lykkepiller. Men hva gjør deg lykkelig på dem? Du tar en pille, du føler deg kanskje litt bedre med tanke på mindre angst og depresjon, men så gir de deg vektøkning, som igjen gjør deg større enn det du selv ønsker, du får dårlige selvbilde og selvfølelsen blir bånd, så igjen blir man sulten, deprimert og man blir sittende MYE inne fordi man kanskje ikke orker å gå ut. Og tilslutt så gidder man ikke gå ut, man mister kanskje venner eller har ingen venner, man blir ensom og burer seg mer og mer inne. Og dette igjen kan gjøre at du blir overvektig, som igjen for meg gjorde at jeg ble lite aktiv og veldig overvektig og tilslutt så fikk jeg DIABETES TYPE 2.

Og da jeg var innlagt i 2013 så fikk jeg en pille jeg aldri skulle hatt, hvis denne psykiatriske legen hadde gjort jobben sin. For på den sto det at de med diabetes ikke skulle gå på den pillen. Dette endte med at jeg fikk langtidsblodsukker på 11 og fastende på 25, og dette kom raskt. Igjen endte det med at jeg måtte begynne på enda flere diabetes medisiner. Dette kunne vært unngått hvis denne legen gjorde jobben sin. For i dag så vil jo jeg gå ned i vekt, og pga. jeg har måtte gått på en injeksjons diabetes medisin, så har den igjen gjort at jeg fått mye arrvev i magen. Hvorfor slurver man sånn? Hvis man ikke gjør jobben sin skikkelig så kan sånne ting tilslutt ende med døden. Og dessverre så er det mange som dør av bivirkningene på disse medisinene. Skjerpings. Vi er mennesker, ikke forsøkskaniner.
 
Men etter å tatt den første pillen med Remeron. Så ble det starten på et kroppslig helvete. Gikk opp 50 kg på kort tid, det igjen ender med at man blir deppa, man spiser mer og mer, siden tabletten har vektøkning og null metthetsfølelse. Jeg blir tjukkere og tjukkere. Selvbildet og selvfølelse går rett ned i mørket, jeg bytter medisin i håp om at hverdagen blir litt lettere både i hue og i kroppen. Cipralex gjør så jeg går ned i vekt, heldigvis, men det kommer andre bivirkninger som gjør at jeg bare har lyst å dø. I 1 år står jeg konstant på kanten av stupet, jeg har bare lyst å dø men finner ikke den rette datoen for å gjøre det slutt på livet. Og hvor skremmende er ikke det da når man bare er 21 år og egentlig ikke vil dø.

Mange av medisinene står det at de skal gis under kontrollerende former og man skal bli fulgt opp tett. Hvorfor ble jeg aldri fulgt opp på en hensynsfull måte? Jeg ga beskjed om at jeg ikke skulle ha medisiner som ga vektøkning pga bulimi, hvorfor blir man ikke hørt?

- Da jeg var innlagt i 2009, så sa psykologen der inne at jeg kunne ikke ha borderline. Noe som i dag stemmer at jeg ikke har heller. Men hun mente at jeg ikke kunne ha det for jeg oppførte meg ikke på den måten hun hadde lært og lest om. Hehe... litt artig. For jeg tenker ikke på den diagnosen. Men hvis det er sånn at noen av dere som er utdannet under psykologer, psykiatere osv... følger boka til punkt og prikke, så skjønner jeg jo hvorfor noen av dere er på den måten dere er. Er lov å gå utenfor boka innimellom. Tenk heller hvordan du selv ville blitt behandla hvis du selv ble psykisk syk.

- Jeg får kopi av journalen min fra en innleggelse i 2014. Jeg ber alltid om utskrift, for jeg vet hvor mye feil som har blitt skrevet der. Der får jeg mildt sagt et sjokk. Der står det at i 2004 så ble det sagt at jeg var kronisk suicidal. Hvordan er det mulig å sette dette etter en innleggelse fra før av? Og hvis jeg er kronisk suicidal, hvorfor er jeg ikke da innlagt på livstid? Hvorfor har jeg ikke blitt innlagt hele tiden da? Og siden jeg ikke har vært innlagt siden 2014, hvorfor er jeg ikke dø nå, hvis jeg nå skal være kronisk suicidal?

Jeg har ikke vært innlagt på 3 år nå. Ja, jeg har hatt tøffe tider. Og folk har jo sagt at du var jo inne mye fra 2012-2014. Men ja, det var jeg. Men hvis man tenker etter hva som skjedde da. Det var ikke det at jeg var klikk, gal, psykisk syk eller noe på den måten, men jeg var sammen med person som ødela mye av hverdagen min, ødela dyrene mine og livet mitt. Når man er i et forhold der hverdagen handler om å overleve pga. den man er sammen med driver med fysisk og psykisk vold, sier det seg selv kanskje at hverdagen blir vond og tøff. Og når jeg ikke klarte å videreformidle at jeg trengte riktig hjelp med å takle hverdagen med han. Så blir det utrolig vanskelig å stå oppreist. Jeg har fått høre det at jeg har jo vært utrolig sterk som står der jeg står i dag. Hadde jeg ikke vært så sta og sterk, så hadde jeg ikke stått her jeg er i dag heller. Hadde jeg vært alvorlig psykisk syk, sånn som dere i psykiatrien har stemplet meg, så hadde jeg ikke vært levende i dag heller.

Jeg skal klare hverdagen og livet.
Den hverdagen skal jeg klare helt uten noen form for hjelp fra psykiatrien. Jeg skal klare å kjempe meg vekk fra psykiatriens vegger, psykiatriens farer, medisiner, slemme mennesker, mennesker som ikke har sine behov som omhandler meg. Jeg skal nemlig leve livet, sånn som jeg aldri fikk sjansen fra da jeg var 19. Denne gangen skal ikke medisiner, mennesker som vil meg vondt eller noe annet stoppe meg.

Nå er det min tur til å gjøre artige ting her i livet.
Og jeg skal ALDRI ta en eneste pille igjen.
Og jeg er ferdig som deres forsøkskanin.

Siste blogginnlegg

10. januar 2019

10. januar 2019

04. januar 2019

03. januar 2019

03. januar 2019

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.