Jakten på sommerkroppen

Sommer, sol og kroppspress...

Av Nina Knagenhjelm

Det slår aldri feil. Aldri. Når kalenderen så vidt har rukket å bikke over til nytt årstall popper det opp oppslag i aviser og ukeblader med slankekurer og dietter herfra til evigheten. Ettersom snømengden krymper og sola står høyere og høyere på himmelen blander også ordet "sommerkroppen" seg hyppig inn i disse artiklene. Bikinisesongen kryper nærmere. Det er på tide å tenke på oppstramming, redusert fettprosent og eliminering av diverse matvarer. Akkurat hvilke kommer an på hvilket ukeblad eller hvilken avis du søker råd hos. Og jeg sitter her og lurer på hva som egentlig er poenget...

Snakk om å kaste stein i glasshus, tenker kanskje noen nå. Jeg, som er spiseforstyrra på 19.året, har midlertidig eliminert store deler av sortimentet i norske dagligvarebutikker fra kostholdet mitt, har et forvrengt kroppsbilde og konstant er redd for å legge på meg noen hundre gram. Vel...du har kanskje et poeng. Og samtidig ikke. For saken er den at utenfor den syke og forskrudde delen av hjernen min (og jeg understreker; den er SYK!) tenker jeg stikk motsatt. Inntil nå har jeg egentlig bare blitt provosert og veldig sint på alle disse artiklene og rådene som skal presse oss alle inn i et perfekt ideal som kun et fåtall har sjanse til å oppnå. Av den enkle grunn at kropper ikke er maskiner, vi er ikke like genetisk, og det er umulig at 100% av Norges befolkning kan oppnå timeglass-figur med tynne lår og minimalt fett på hoftene. Artikler og råd som nesten utelukkende skaper problemer for folk i stedet for å gi dem selvtillit og aksept for seg selv. Selvfølgelig er det riktig for noen å slanke seg. Sykelig overvekt er farlig. Alle har godt av fysisk aktivitet på den ene eller andre måten. Kroppen din blir definitivt mer takknemlig for grønnsaker enn raske karbs. Men det er noe som heter den gyldne middelvei og normale doser. Og bør det å ikke ha oppnådd idealkroppen innen sommerværet kommer være en hindring for å ta på seg shorts eller bikini og ta seg en tur på stranda? Bør man bure seg inne om man ikke har fått BMI'en under 20 og rompe stram nok til at den kan brukes som trampoline av nysgjerrige ekorn på strandekspedisjon? Nei, vet du meg hva...

Nå er jeg gått over i en mer resignert fase. Til dels oppgitt, bekymra og til tider motløs på nasjonens vegne. Rett og slett. Og særlig hva gjelder den oppvoksende generasjon. Men langt ifra bare den... Hva skjedde med at naturlige kvinneformer var bra, og et tegn på sunnhet og fruktbarhet? Hva skjedde med at aktivitet skulle være lystbetont, og ikke bare motivert av bikinikroppen? Hva er poenget med ekstremtiltak noen få uker eller måneder når fokuset kun er slank nok kropp på stranda noen dager eller uker i sommermånedene? Vi har jo ingen garanti for sommer her i landet en gang! Og ikke en sunn kropp året rundt? Hva med at en sunn kropp langt i fra er ensbetydende med en tynn kropp? Tvert imot ofte. Hvorfor skal vi alle se klin like ut? Hva er poenget? Og hvorfor er denne kroppen så utrolig viktig for at vi skal føle oss bra nok, likeverdig med andre, eller være avgjørende for om vi tar på oss bikinien eller ikke...? Jeg undrer meg langt ut på Melkeveien. Både som anorektiker og som normalt og oppegående menneske med snart 35 år på baken. Jeg klarer bare ikke å fatte det. Rett og slett. Hvorfor et skall som ikke sier noe som helst om mennesket som bor på innsida skal ha så avgjørende betydning for hvordan vi vurderer og rangerer oss selv og andre? Når ble det egentlig sånn? Og er det ikke på tide med et opprør? Kjempe for aksept av normalkroppen framfor å kjempe innbitt for å oppnå sommerkroppen! Jeg vet ikke... Og jeg innser at jeg nok ikke er rette person til å rope høyest om akkurat det. Sykelig kroppsfiksert som jeg fortsatt er i en helskrudd og spiseforstyrra del av hjernen min.

Bit deg imidlertid merke i en ting hva gjelder Nina som anorektiker og vektfiksert likevel. Sola skinner fra skyfri himmel, tempen har bikka godt over 20 grader og det er havblikk og havsølv. Perfekte sommerdager som burde nytes. Men når jeg bikker under en viss BMI gjemmes bikinien bakerst i skapet. Belter som passer til litt da romslige shortser plukkes fram. Synes ikke så godt da. Singleter brukes kun på dager der de kan suppleres med cardigan over. Eller i omgivelser med skjermet innsyn og gode venner aller helst. Gir jeg blaffen i offentlighet er det hele supplert med ti tonn angst og bekymring for hva andre tenker..  Gensere med 3/4 lang arm får plassen fremst i klesskapet, og må oftest på vask. Jeg skyr stranda som pesten. Nyter utelivet og sola helst bare sammen med gode venner, og kanskje familie. Badedrakta har knappast vært på kroppen på gudene vet hvor mange år. Og de eneste gangene jeg kan huske å ha senket kroppen i saltvann eller ferskvann utendørs de siste 10 årene har vel vært midtfjords innerst i Sogn med minimalt med tilskuere. Jeg hater å vise fram kroppen min som jeg vet ikke ser normal ut. Selv om jeg i speilet ser et gigantisk kropp med så altfor mye jeg hater. Så vet jeg med intellektet at armene og beina er tynnere enn gjennomsnittet, at ting og tang stikker ut som ikke burde gjøre det på en voksen kvinnes kropp, og at jeg ser så langt ifra frisk og sunn ut som det går an.

Jeg kaster misunnelige blikk på dem som koser seg med soft-is på bryggekanten i shorts og singlet. Som kaster seg ut fra brygga på Mule Varde når svetten renner og avkjøling er etterlengtet. Som har en normal kropp og former som tåler dagens lys uten å vekke avsky eller frykt hos de fleste i omgivelsene. (Da ser jeg bortifra at den enkelte kanskje ikke er komfortabel i sin normale kropp.) Saken er den at jeg så langt ifra er komfortabel i min undervektige kropp på denne årstiden. Jeg lengter tilbake til vinteren med bukser, flere lag på overkroppen og jakker som dekker store deler av meg. Hvor min unormale kropp er langt mindre synlig og påfallende enn når sola varmer og det er shorts og singlet og bikini som gjelder. Og de gangene kroppen min har sett litt mer sunn ut på sommerstid de siste årene har jo søren meg det vært galt også. Da skammer jeg meg over å føle meg altfor stor. Til tross for at jeg skjønner at jeg ikke er det utifra størrelser jeg bruker. Hater å ta på meg shorts og singlet. Føler alle glor på meg fordi jeg har blitt feit. I mine egne øyne. Til tross for av vekta fortsatt stopper på undervekt. Det blir jo så feil som det kan bli uansett. Og hva er poenget?! Jeg blir forbanna på meg selv. Jeg hater dette. Jeg vet på faghjernen min at dette er SYKT. Jeg ønsker meg en sommer i bikini og shorts uten å måtte tenke 24-7 på hvordan andre ser på meg eller reagerer på meg eller dømmer meg. Jeg ønsker meg DIN kropp. En normal kropp for en på 35 år. Som ikke nødvendigvis er supertrent. Men gjerne i relativt god fysisk form. Jeg ønsker meg ikke sommerkroppen nå som sommeren gjør sitt inntog. Jeg ønsker meg normalkroppen uten intens angst døgnet rundt. Jeg ønsker meg grillkos og softis uten å måtte planlegge 10 dager i forkant. Og slite med angst i 3 dager etterpå.

Så paradoksalt er det hele. Vi lever i et samfunn som jakter på noe som skal gi lykke, men langt ifra gir det for de aller fleste. Tvert imot i følge enkelte forskere. Og ikke minst skaper urealistiske forhåpninger hos kvinner og menn i de fleste generasjoner, og følelsen av nederlag år etter år når timeglassfasongen og sprettrumpa uteblir nok en gang når mai hilser velkommen og strendene fylles. Hvorfor er vi så opptatt av det perfekte, når det uperfekte faktisk er det normale? Og hva er egentlig å være perfekt? I følge ordboka; "Uten feil. Fullkommen." Hvem har definert dette for oss?! Og er virkelig å være uten feil det viktigste her i livet?!

  Forsker advarer mot sommerkroppen.

Jeg kommer over blogger om betakaroten og dypest mulig brunfarge, med slanketips og såkalt perfekte kropper med gru. Og fatter virkelig ikke hvordan de kan havne på bloggtoppen. Hvorfor er vi å innmari interessert i dette? Hvorfor følger og leser så mange? Er det noe vi higer etter? Eller er det sånn at flesteparten av leserne leser for underholdningens skyld og gir blaffen i det som står der? I så fall, er det kanskje likevel håp for nasjonen? Jeg vet i alle fall en ting. BMI 18,5 eller lavere, kropp skrapa for underhudsfett og shorts i str 34-36 kommer aldri til å gjøre meg lykkelig. Har ikke gjort det hittil og kommer ikke til å gjøre det i framtiden. Den som lover det prater sprøyt. Den dagen jeg kan akseptere min egen kropp akkurat slik det var ment at den skulle være, med former og underhudsfett og hofter og det som følger med for en av hunnkjønn på over 30 år, og ta på meg bikini og legge meg på stranda og slikke sol for første gang siden jeg var 9 år, uten samtidig å bekymre meg. For hvor mange som legger merke til at rompa mi ikke er en stor muskelbunt eller om de ser at det buler to mm fett med hud ut under bikinioverdelsstroppen...Bare ligge der, kjenne sola varme, nyte lydene rundt og synet av glitrende hav, før jeg rusler til kiosken og kjøper meg en is uten å sjekke antall kalorier eller å tenke på hvor mange gram jeg legger på meg av den ene isen. Den ene-... Før jeg hopper uti fjorden som holder 22 grader og kjøler ned legemet mens jeg smiler over vannkrigen om pågår i strandkanten. Uten at håndkleet ligger tilgjengelig 1 cm fra vannkanten for umiddelbar tildekking. Den dagen kommer jeg til å nyte sommeren igjen og nærme meg noe som likner lykke. Så lenge jeg er undervektig i større eller mindre grad, og ikke minst solid over gjennomsnittet vektfobisk, vil sommeren forbli en periode på året med bekymringer, forhåndsregler opp og ned og i mente, hyllet inn i en aura av skam uansett hva vekta viser...en periode som helst forbigås i stillhet og mest mulig i skjermede omgivelser mens andre farter til stranda, hopper i havet, griller, slikker sol og nyter livet og sommervarmen... Tygg litt på den....

Ser fram til den dagen dette bildet tas på stranda i bikini eller på brygga i Brevik i shorts og singlet uten skam i sinnet. Ikke inne på Down Town. Og ikke minst uten ti tonn angst innabords for den frosne fløteblandingen jeg egentlig er så glad i .... 

 

Slår et slag for bunadkroppen og Guffens tips (trykk på bildene)! 

 

...framfor KK, Norsk ukeblad, Dagbladet og andre livstilsblader med glanset papir!4

Siste blogginnlegg

10. januar 2019

10. januar 2019

04. januar 2019

03. januar 2019

03. januar 2019

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.