Ikke alle er invitert til champagnefrokost

Jeg er ikke «alene på 17. mai». Jeg er alene.

Av Solveig Gåsvær Gavin

Noen kan kanskje huske når man gikk på skolen og læreren sa at man skulle gå to og to sammen. De andre i klasserommet spratt rundt og fant raskt en partner. Mens du? Du hadde ingen å klamre deg til. Og så skjedde det som vanligvis skjer: læreren geleidet deg bort til et par som egentlig ikke vil ha deg med eller i verste fall endte du opp med å være med læreren. Man følte seg raskt veldig liten og overflødig. 

17. mai. Gledens dag! De fleste ser fram til dager med fri, champagnefrokost, mengder med god mat og latter. Man tar fram finstasen og er så hjertelig, inderlig glad. Det er skyhøye forventninger om at dagen SKAL være bra. Det triste med dagen er hvor lykkelige alle er. Jeg mener, skal være. Hvis du bærer på noe vondt så må du nemlig bære det alene. 

For mange er denne dagen vanskelig. Noen isolerer seg og andre gruer seg. Det er ikke alle som har en stor vennekrets eller kontakt med familien. Av ulike grunner er det ikke alle som ser like mye fram til dagen i dag. Det er kanskje vanskelig for de som står i mengden å se hvor sårt det er. Men for den som står alene – så gjør det vondt. Veldig vondt. 

Du husker den ekle følelsen på skolen når du måtte tvinge deg på? Om ikke, forsøk å forestill deg det. Den ekle følelsen boret seg inn under huden og man gjør alt i sin makt for å unngå å måtte kjenne på den følelsen igjen. Så – man lar være. Også på en dag som denne. 

Man vil tross alt ikke ødelegge 17.mai og/ eller tradisjonene for «vennene» sine. Man trekker seg tilbake fra det lykkelige skuespillet og bruker kanskje dagen i sofakroken og holder seg oppdatert på de forskjellige sosiale mediene. Facebook, Instagram, Snapchat – alt. Kanskje poster man en 17.mai-oppdatering med ønsker at alle skal ha en fin dag. Kanskje får man noen likes og en kort, midlertidig glede oppstår: I noen få sekunder føler man kanskje at man blir sett. 

Ingen invitasjon. Ingen champagnefrokost. Ingen glede. Noen tenker kanskje: – «Jaja, noen andre inviterer jo sikkert». De trekker på skuldrene og antar at noen andre tar ansvar. Vel: «De andre» gjorde kanskje ikke det. Ikke en eneste person. Ikke en eneste melding, ikke en eneste telefon. Sosiale medier flommer over av smil, flagg, flotte antrekk og god stemning. Alt skal dokumenteres, må vite, det er ikke til å unngå.

Ikke bare anta at noen andre gjør jobben for deg. Vær så snill å endre tanken fra: – «Jaja, det er sikkert noen andre som tar seg av det» til: – «Oi, tenk om INGEN har tatt kontakt med h*n? Jeg må dobbeltsjekke for å være på den sikre siden!» 

17.mai-forberedelsene kan være stressende – det forstår jeg, men det er likevel ikke en unnskyldning. Du er heldig du, som faktisk har planer. Det er ikke alle som har det, og det er ikke mange anstrengelser som skal til for å være et medmenneske.

Kjære alle sammen. Det er så mange der ute som er ensom og alene. Flere enn vi aner. Dette er viktig at man tenker på – ikke bare i dag, men hele året. Vis hjerterom og gjestfrihet. Vær inkluderende. For er det ikke egentlig dèt det handler om? Å dele det verdifulle med de vi har rundt oss? Dele på hjertevarme og minner?

Jeg er ikke «alene på 17. mai». Jeg er alene.

Til deg som også er alene i dag, uansett årsak: vit at man aldri er helt alene om tanker og følelser, for nesten uansett hva man bærer på og hvilken situasjon eller opplevelse man sitter i så finnes det NOEN der ute som på en eller annen måte kan relatere seg til denne teksten. Noen som er i en lignende situasjon og som føler seg like alene som deg selv.

Jeg ønsker å avslutte dette innlegget ved å minne om  Mental Helse sin hjelpetelefon. Telefonnummeret er 116 123. Den er for alle som trenger noen å snakke med. Det er et døgnåpent tilbud og det er gratis å ringe. 

Og du? Vær den ene personen som faktisk strekker ut hånden. Vær en venn. En ordentlig en.

Ta vare på hverandre!

Siste blogginnlegg

10. januar 2019

10. januar 2019

04. januar 2019

03. januar 2019

03. januar 2019

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.