Hvorfor så kritisk til psykiatrien?

Når man blir tatt på alvor føler man seg respektert – det er viktig, selv om man er en psykiatrisk pasient.

Av Celine Henriksen

Det er flere som oppfordrer meg til å ikke dvele over min opplevelse av helsevesenet. Det er ikke sjeldent jeg må rettferdiggjøre hvorfor jeg står frem om mine negative erfaringer knyttet til det å motta helsehjelp. Det er ett år siden jeg selv var alvorlig syk, likevel velger jeg å gå tilbake til den mest smertefulle tiden i livet mitt.

En psykiater skrev i et debattinnlegg om pasienter som åpent er kritiske mot helsevesenet kan hindre flere å søke hjelp. Det stakk meg rett i hjertet. Det er en skremmende tanke at jeg, som i utgangspunktet blottlegger meg for å hjelpe andre pasienter, kan ha bidratt til at man ikke ber om hjelp. Det kan slå tilbake på meg at et Googlesøk på mitt navn viser flere artikler om en psykisk syk periode av livet mitt. Kanskje jeg mister et jobbtilbud eller at folk unngår å gå i nære relasjoner med meg. Det å være en ung kvinne og kritisk til autoriteter kan være provoserende. Jeg burde kanskje ha ventet med å dele tankene mine til jeg ble 40 og selv har en høy utdannelse. Jeg burde kanskje ikke utale meg om en tid jeg var syk. Før jeg valgte å dele min historie gikk jeg nøye gjennom hva jeg kunne risikere. Jeg var og er ofte redd for om det var riktig valg. En del skulle nok ønske jeg aldri hadde tilgangen til et tastatur, men enda flere utrykker at det jeg gjør er viktig. Det er få psykiatriske pasienter som blir hørt, enten fordi de tier eller andre stempler dem som utroverdige.

I løpet av de siste årene har jeg sittet fortvilet og såret på avdelinger over måten jeg og andre har blitt behandlet på. Jeg prøvde forsiktig å utrykke mine reaksjoner ovenfor behandlere på institusjonene. I løpet av disse fire årene har ett menneske turt å ta meg alvorlig. En fantastisk varm og god overlege som så meg for den jeg var. Hun forstod hvor skremmende det var å være låst på et sted og hvor viktig det var at personalet var støttende. Jeg var aldri psykotisk, jeg var tilstede. Jeg skammet meg over å ha en spiseforstyrrelse. Det å bli anklaget for å være for sårbar i det jeg gråter til behandler om en lege som fortalte meg “du kaster bort ressursene for en selvpåført sykdom” eller en sykepleier som sa, ”du oppfører deg som en bortgjemt tre-åring” etter jeg hadde skadet meg alvorlig kvelden før.

Jeg vil strekke meg til å si at utsagn som er så harde og mangel på empati fra personale i psykiatrien er svært alvorlig. Jeg hadde hatet meg selv til jeg nesten døde og jeg trengte omsorg. Det er avgjørende for pasientens fremgang at personalet gjør sitt ytterste for at pasientens verdighet blir ivaretatt. Jeg har ofte fått høre, "vi er alle mennesker og kan si feil ting”. Det har jeg full forståelse for. Da ber jeg om at helsepersonell kan være modige nok til å innrømme at de mistet besinnelsen eller tok feil. Hvis det ikke er mulig, kan en annen vise støtte til pasienten.  

Kanskje har jeg tatt det ekstra tungt for selv som syk var jeg opptatt av å ikke ødelegge personalets dag. Dette gikk ut over min egen helse, jeg trente på rommet eller kastet opp i stedet for å plage personalet med min smerte. “Du må komme til oss når det er vanskelig Celine”, hvordan skal man tørre det når man tidligere har blitt utsatt for vonde situasjoner for å så ikke bli møtt på det. Etter å ha vært pasient i psykiatrien i mange år hadde jeg blitt utsatt for en rekke tillitsbrudd. Risikoen var for stor, jeg gikk alene.

La meg ta et eksempel fra en av mine tvangsinnleggelser. Jeg hadde en behandler som ubevisst eller bevisst viste ingen medfølelse ovenfor min situasjon. Det eneste vi pratet om var vekt og mat. I løpet av en uke kunne jeg oppleve å bli kjeftet på av en psykotisk pasient eller utsatt for nedverdigende kommentarer fra personalet, men dette var ikke relevant. Selv om mange pasienter gjorde meg redd og såret, kunne jeg akseptere det. Personalet var verre.

Det var ubehagelig å klage, jeg ville ikke være en person som var utakknemlig. Derfor brukte jeg lang tid på å formulere meg på best mulig måte. Hvor jeg forklarte om hvordan og hvorfor jeg reagerte på en hendelse. Jeg passet også på å påta meg selv ansvaret ved å si at jeg er svak og burde vel klare å glemme dette. Som anorektiker har du mye kontakt med personalet og må forholde deg til utallige mennesker. Det er fire måltider om dagen. Da ser vedkommende på deg spise, sitter sammen med deg en time på stuen etter måltid og følge deg ut om du er så heldig å ha utgang. I blant må du kanskje ha kontinuerlig observasjon og da er du ikke et minutt alene.

Menneskene som såret meg, ville ikke høre. Avdelingssykepleieren sa ikke et ord etter jeg leverte inn skrivet mitt. Ingen sa noe, dette skulle bare glemmes. Kanskje personalet pratet om det på morgenmøtet, men den viktigste å prate med burde være meg. Pasientene på en avdeling er forskjellige, enkelte er maniske eller psykotiske. Jeg forstår at det ikke alltid er hensiktsmessig å dvele over enkelte situasjoner, men jeg overhørte verbale angrep på disse pasientene fra personalet og det er aldri greit og de fortjener en unnskyldning. Det er viktig at det blir et økt fokus på dem som sliter med nevrotiske lidelser og en "skjerp deg holdning” ovenfor disse pasientene burde ikke være akseptert. Når man blir tatt på alvor føler man seg respektert – det er viktig, selv om man er en psykiatrisk pasient.

Jeg har gitt alle helsepersonell som fortjener det mye ros. Jeg har skrevet utallige brev om hvor viktige disse menneskene har vært for meg i en periode hvor jeg virkelig trengte å bli sett. De få gangene jeg har sagt ifra om negative opplevelser ble det, med et unntak av overlegen jeg hadde for noen år siden, kun ignorert. Personalet hadde en stor arena å diskutere pasientene med, men som pasient har du i mange tilfeller ingen. Det er ikke lov å diskutere helsevesenet i fellesrommene. Eneste du kan klage til er kontrollkommisjonen, som aldri ville brukt et minutt på en sak om å bli utsatt for vonde verbale utsagn. Psykiatrien er et lukket sted og det er derfor det er så viktig å skrive.

Det hevdes at 80 prosent av dem som tar livet sitt ikke har vært i kontakt med helsevesenet det siste halve året. En statistikk jeg ofte har fått høre for å fraskrive helsevesenet ansvar. Da vil jeg spørre et oppfølgingsspørsmål, “hvilke erfaringer har pasienten med helsevesenet tidligere?”. Det finnes en rekke flotte, empatiske mennesker i helsevesenet og disse må tørre å stå opp mot dem som ikke er det.

Jeg lover at jeg aldri kommer til å akseptere at andre pasienter ikke blir møtt med omsorg og bytt behandler om du ikke føler deg tatt på alvor, for det fortjener du.  

Siste blogginnlegg

10. januar 2019

10. januar 2019

04. januar 2019

03. januar 2019

03. januar 2019

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.