Hvordan psykiatrien virker ut fra en pasients blikk

Hvordan psykiatrien virker ut fra en pasients blikk?

Av Celine Henriksen

Som syk må man forholde seg til utallige mennesker. Det er til personalet man skal åpne hjerte sitt for og sammen prøve å skape et bedre liv. De siste tre årene har jeg tilbragt mesteparten av min tid i ulike institusjoner. Jeg har en spiseforstyrrelser som kun er et symptom på underliggende lidelse. Det som har gjort meg bedre var en oppriktig omsorg.

Jeg har alltid vært glad og interessert i andre mennesker. Det er lett for meg å se i blikket til den andre om interessen er gjensidig. For hvilke konsekvenser har det for pasienten om hjelperen ikke kan nok om lidelsen eller mangler en genuin interesse for andre? I dag kan alle kan få jobb i psykiatrien. Det finnes de som valgte yrke av praktiske årsaker. Jeg tror det akkurat disse menneskene som ikke klarer å forutse selvmord. 

Enkelte leger og sykepleiere har skreket til meg om hvor håpløs jeg er for å ha prøvd å ta livet mitt eller sulte meg til alvorlig lave blodprøveverdier. Hvordan kan man ta riktige beslutninger når tankene er så syke at man skader seg selv? Det har oftest blitt fremstilt at mangel på bedring  utelukkende var min feil. De hadde visst gjort "alt" som var å nøye overvåke at jeg skulle gå opp i vekt.  Jeg har blitt kastet ut av avdelinger fordi jeg var farlig for meg selv. Helsevesenet la ikke skjul på at de var redd for det medisinske ansvaret. Det å sende meg hjem, hvem ganget det? Ved et tilfelle var DPS i Bærum så redd for at jeg skulle dø at de skrev meg ut på dagen og pakket sakene mine. Selvom jeg hadde et planlagt opphold på flere måneder til. 

På institusjon har jeg flere ganger varslet om de negative tankene som ble mer og mer ukontrollerbare. Jeg får så beskjed om å gå å samle meg. En dag spurte jeg hvorfor personalet svarte så kort da jeg viste min lidelse som er sårbart og skremmende. "Vi skal prøve å gjøre dagen best mulig". 

Vi trenger å prate. Vi trenger å ha en hånd å holde i. Vi trenger ikke sitte i stuen hvor personalet har øynene ned i strikketøyet mesteparten av dagen. Jobben er å virkelig se på menneskene som er innlagt. Registere følelsene, se etter tegn på endring i sinnstilstand. Være der for oss. 

Det ble ofte til at jeg påtok meg ansvaret om å vise omsorg til mine medpasienter. Det mellommenneskelige er medisin og det vil påstå gjelder uavhengig av lidelse. Selv når pasienten er i psykose for det er helt virkelig det som skjer for vedkommende. Ikke steng dem inne på rommet alene. 

Jeg har nok blitt vurdert av flere til å ha vært en vanskelig pasient. Jeg er kritisk til hvordan personalet møter pasientene. Jeg kunne ikke begripe hvordan det var mulig å vende ryggen til en gråtende person tydelig fylt med angst. Det har hendt at en pasient ikke møtte opp til frokost fordi h*n tok livet sitt kvelden før. Det samme menneske som gjentatte ganger gråt da h*n fortalte meg hvor dårlig personalet behandlet h*n. 

Det er altfor stor takhøyde for feil i psykiatrien. Helsevesenet møter mennesker som er på sitt mest sårbare. Det er for lett å si at "vi kunne da ikke forutse at h*n ville ta livet sitt". Jeg har opplevd flere ganger at personalet som hadde ansvar for meg på sin vakt ikke pratet et eneste ord med meg. Hvordan kan dette mennesket være i stand til å vurdere min tilstand?

Om man er psykisk syk svekkes evnen til å gjøre gode, konstruktive valg for seg selv. Derfor trenger man noen med kunnskap som ser hele mennesket og prøver å forstå pasientens sinn. I somatikken overvåkes vi nøye, men i psykiatrien er det møteplikt til måltidene ellers er man mye  forlatt til seg selv. Hvordan er dette god hjelp? Følelsene hoper seg opp og man trenger hjelp til å få dem ut så kanskje man ikke behøver å skade seg. Det er begrenset hvor lenge et menneske som har mye lidelse i seg orker å leve. 12 år og anorektisk var mitt eneste tilbud å veies hver uke hos fastlegen. Denne stakkars 13 åringen som døde av samme lidelse fikk nok også "hjelp" i forhold til retningslinjene. Så selvom helsepersonell ikke direkte bryter loven, kan de ha vært passive observatører til et selvmord som kunne vært forhindret.

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.