Hvordan det er å leve med hallusinasjoner

Jeg får ordrer. Jeg følger dem til punkt og prikke. Han befaler meg. Han straffer meg.

Av Anonym

Jeg må skade min egen kropp, jeg må holde meg unna de som betyr noe for meg. Jeg må sulte, og får ikke sove. Jeg må ha medisiner for å holde han vekke fra meg. Av og til, eller hver kveld blir det en kamp. meg mot han. Mot søvnen og medisinene.

Han hindrer meg i leve, han gir med skumle og destruktive tanker. Tankene løper løpsk. Ingen steder føler jeg meg trygg, avslappet eller velkommen. Uansett hvor jeg er, er han der å. Inni hode mitt, inni tankene mine, på skulderen min, å minner meg på om hvor verdiløs jeg er, hvor dårlig person jeg er, hvor fet og stygg jeg er. Alikevell går jeg enda på to ben, såvidt. Noe holder meg gående, men hva, vet jeg ikke. Bare noe, noe som han sikkert kommer til og ta i fra meg snart.

En stemme som var så uskyldig når den for første gang dukket opp. Ikke var den skummel, ikke følte jeg meg truet, bare litt oppgitt over at jeg ikke fant ut om det var virkelighet eller bare i hode. Etter mange dager med flere beskjeder og setninger som jeg aldri hadde hørt før, begynte jeg og blir redd. Han kjeftet på meg, han ville drepe meg. Han ville jeg skulle drepe meg.

Hva? Begynner du å bli gal? Er du SÅ syk? nei, ja jeg er syk, men SÅ syk er jeg ikke. Om jeg er gal? Av og til føles det sånn. Men gal i den forstand, er jeg ikke. Jeg er først og fremst en person, ett menneske med ett hjerte, med kjærlighet, og en enorm redsel.

Medisinene ble til slutt så vanskelig og ta, at jeg måtte slutte. Nå får jeg det gjennom en sprøyte som setter i rompa. Ikke nok med at jeg var stygg og feit, men nå måtte jeg brette ned til en ukjent sykepleier. Heller ikke dette blir godt mottatt. Han gir meg ordre om og knekke sprøyta, eller sette den i sykepleieren. Jeg må selv holde hendene mine så hardt at tankene og stemmen ikke begynner og styre sitt eget løp.

Min stemme. Min stemme? Det e fan ikke min stemme, det er en kaptein. Han har like mange dårlige dager og gode dager som meg. Av og til er han samarbeidsvillig, av og tell har vi det greit i lag. Helt til han eksplodere. Poff, så va stemninga, tankene, adferden min endra. Poff. Jeg er livredd, redd for hva jeg kan finne på og gjøre mot meg selv, og ikke minst andre. Jeg vil ikke skade andre, kanskje det er derfor jeg føler jeg må skade meg selv, for og unngå det. Så lenge det fungerer for kaptein, så må det bare fungere for meg også.

En dag håper jeg at vi kan bli venner, at vi kan slutte og krangle. At det bare er en stemme som er der, men ikke betyr noe. Helst ser jeg at han forsvinner fortere en det jeg selv gjør nå. Et ønske om at han kan forsvinne er skummelt, da blir jeg kanskje ensom. Det er en vond følelse det også. Men vondere en slik jeg har det nå? tviler.

Siste blogginnlegg

10. januar 2019

10. januar 2019

04. januar 2019

03. januar 2019

03. januar 2019

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.