Hvem kunne sagt noe?

https://foreningenfri.no

Da jeg var 17 år slutta jeg å spise. Jeg hadde fortalt min største hemmelighet til de rundt meg. Det gikk ikke veldig bra.

Av Hilde Arntsen

Da jeg var seks år hadde jeg et hemmelig system under senga mi. Én strek for hver jente jeg var forelska i. Det var over en lang periode tre streker. I all hemmelighet forlenget jeg hver strek etter hvert som jeg liksom hadde en følelse av at forholdet gikk i positiv retning. At vi hadde like sokker en dag og jeg kunne påpeke det. At hun hadde smilt til meg. Dette systemet var min dypeste hemmelighet i en lang periode. Jeg sa det ikke til noen. Det var spennende med en sånn stor hemmelighet. Den var bare min.
 
Ganske snart var ikke hemmeligheten så spennende lengre, den var i det hele tatt ganske vond å ha. Rundt meg fikk jeg høre at å ha sånne hemmeligheter som jeg hadde, ikke var sånn man burde være. Man skulle i alle fall ikke fortelle det til noen eller vise det. Det beste var hvis man holdt strekene for seg selv og latet som ingenting, at man heller prøvde å være forelska i det såkalt motsatte kjønn. Det sa de voksne at Gud hadde sagt. Da jeg var seks år trodde jeg det var noe galt med meg som jeg aldri kunne snakke om.
 
Etter å ha gått 13 år i den norske grunnskolen var det bare én gang vi snakket om at mennesker kunne være noe annet enn heterofile. På ungdomsskolen fikk vi oppgaven med å diskutere i grupper om hva vi mente om at homofile kunne adoptere barn. En veldig åpen oppgave uten så mye rom for tolkning. Vi skulle mene noe om de. De der utenfor klasserommet som var annerledes enn oss. Gruppa mi kom frem til at det måtte være greit at noen mennesker var homofile, men å dra barn inn i det greiene der var uetisk med tanke på hvordan barna kunne få det. Læreren stilte ikke spørsmålstegn ved den konklusjonen, og intensjonen var antakeligvis utelukkende god. Det var en lærer som var kompetent i mange tema, men ikke i dette. Læreren kunne ha sagt noe. I bøkene på skolen sto det generelt veldig lite, ofte noe om at homofili var kriminelt før og at det fortsatt var vanskelig for mange. Lærerne kunne sagt noe om det, kunne lært meg at det finnes mange måter å forelske seg på. At jeg ikke var alene om å forelske meg som jeg gjorde. At man kan leve gode liv. Lærerne kunne synliggjort hvilke maktstrukturer som finnes, hvordan diskriminering oppstår og lært meg at alle har ansvar for å forebygge det.
 
På ungdomsskolen hadde jeg slutta å tegne streker for lenge siden, men inni meg hadde det dannet seg lange forgreininger fra de første strekene. Inni meg fikk jeg nesten ikke puste, det var nesten bare plass til alle de harde greinene og nesten ikke plass til meg. Det syntes jo ikke utenpå, så det var ingen som så at jeg nesten ikke var meg. Jeg utviklet en egen evne til å fremstå som trygg og selvsikker. At jeg var velartikulert, skoleflink og positivt innstilt til livet hjalp meg å holde de fleste unna. Når vi lærte om pubertet, prevensjon, seksuelt overførbare infeksjoner og andre godsaker av helsesøster, kunne hun sagt noe om at det finnes mange måter å ha sex på. At sex kan være noe av det beste som finnes så lenge det er sikkert og samtykkende. At det er forbundet med god helse å kunne være åpen om sin seksuelle orientering. At det er et vidt spekter av ulike seksuelle orienteringer, at alle er seg selv på sin måte og at det er fint. På ungdomsleiren jeg var hver sommer møtte jeg mennesker som hadde blitt helbredet fra av å bli forelska i mennesker man ikke skulle. Jeg skammet meg over at jeg ikke fikk til å bli helbredet.
 
Da jeg var 17 år slutta jeg å spise. Jeg hadde fortalt min største hemmelighet til de rundt meg. Det gikk ikke veldig bra. Jeg slutta å spise og det var som om det hjalp litt en stund, det var som om det ble mer plass til meg uten all den maten inni meg. Min første psykolog hjalp meg med å spise igjen, men ikke med å finne meg. Psykologen kunne ha sagt noe. Uttrykt kunnskap om variasjon i seksuell orientering. Spurt meg om hvem jeg forelska meg i, hvordan det opplevdes for meg, om det var noe jeg ville snakke mer om. Sagt noe om at alle har en seksuell orientering og at det for mange henger sterkt sammen med identitet.
 
«Det krever mot å vokse opp og bli den du egentlig er», har E. E Cummings formulert det som. For min del var veien mot å leve som den jeg egentlig var preget av at mange som kunne sagt noe, ikke gjorde det. Det krevde mot å bryte med forventningene jeg vokste opp med. Det motet må alle finne, og ingen vokser opp uten utfordringer. Min historie er ingen lidelseshistorie. Det er en oppmuntring til oss som jobber med mennesker om at vi må snakke om mangfoldet blant oss.
 
Jeg vokste opp på 90-tallet, i et samfunn der lhb-personers rettigheter stadig ble mer likestilt med majoriteten. Som elev og som bruker av helsetjenester kunne mange ha sagt noe, men de visste kanskje ikke hvordan. De hadde kanskje ikke kompetansen de trengte. Noen syntes kanskje at samfunnet hadde kommet så langt at man ikke trengte å ha fokus på det lengre, og den rungende tausheten bidro utelukkende til usynliggjøring.
 
Dette er litt av min historie, og vi trenger å snakke om det. Ikke for å ha fokus på de utfordringene jeg hadde med å skape en trygg identitet i mitt liv. Vi trenger ikke snakke så mye om akkurat meg, men heller om hvordan vi aldri kan ta det for gitt at det profesjonelle Norge møter mennesker med kompetanse når det gjelder seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsidentitet. Vi trenger å snakke om det.
 
Rosa kompetanse er en undervisningsmodell utviklet av FRI – foreningen for kjønns-og seksualitetsmangfold (tidligere LLH), finansiert av Helsedirektoratet, Politidirektoratet, Utdanningsdirektoratet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.

Vi underviser helsepersonell, barnevernsansatte, skoleansatte, politi og påtalemyndighet om hvordan vi kan snakke trygt om kjønn og seksualitet. Målet er å bidra til økt kunnskap om det å være lesbisk, homofil, bifil, transperson og/eller skeiv i dagens Norge. Slik kan mennesker som jobber med mennesker møte alle på en ivaretakende og inkluderende måte, og lhbt-personer kan kjenne seg trygge på skolen, hos politiet og i møte med helse- og sosialtjenester.

Siste blogginnlegg

10. januar 2019

10. januar 2019

04. januar 2019

03. januar 2019

03. januar 2019

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.