Hjelp som hjelper?

Den hjelpen jeg har fått i psykiatrien vil jeg sammenligne med: Som om man i somatikken skulle ta å rense og desinfisere et betent sår – uten å fjerne det i vevet som forårsaker infeksjonen.

Av Marionica Solberg

Det er elleve år siden jeg første gang søkte hjelp fra den offentlige psykiatrien. Den gangen fikk jeg samtaler hos psykolog på DPS, psykiatrisk sykepleier i psykisk helsevern for voksne, psykiatrisk sykepleier ved RUPO -hvorav også psykiater var inne i bildet en kort periode. Jeg gikk regelmessig på psykiatrisk dagsenter, var innlagt på døgnavdeling to ganger, og på lukket avdeling under tvangsparagrafen en gang. Jeg fikk også yrkesrettet attføring og fullførte skolegangen jeg avbrøt i tenårene. Snaue tre år klarte jeg i arbeidslivet etter dette, før jeg hadde et nytt sammenbrudd.

Denne gangen har jeg kun gått til samtaler hos psykiatrisk sykepleier ved DPS.

Jeg har bedt om hjelp, og fått hjelp når jeg har trengt det. At jeg i dag føler at hjelpen ikke har vært så god som den kunne ha vært, forhindrer ikke at jeg er veldig klar over at den hjelpen jeg har fått har holdt meg i live. Men jeg lurer på om jeg hadde vært i stand til å tenke, føle og være som jeg er i dag, om jeg bare hadde basert meg på den hjelpen jeg har fått ?

For den hjelpen jeg har fått i psykiatrien vil jeg sammenligne med som om man i somatikken skulle ta å rense og desinfisere et betent sår- uten å fjerne det i vevet som forårsaker infeksjonen.

Behandling: Jeg er frustrert og litt sint på systemet. For fire år siden følte jeg mest av alt på håpløshet. Jeg måtte bittert erkjenne, at veldig lite hadde egentlig endret seg siden jeg satt på psykologens kontor den aller første gangen.
Psykologen ga meg diagnosen bipolar 2, en diagnose jeg til dags dato mener er feil, eller i aller beste fall utilstrekkelig. Diagnosen sier noe om svingende sinnstemninger, men ingenting om den underliggende årsaken.

Diagnosen utløste, etter min erfaring og mening: Behandling som fokuserte på en snever gruppe av symptomer, mens årsaken til symptomene forble uberørte.

For årsaken i mitt tilfelle var ikke tilfeldige svingninger forårsaket av kjemiske ubalanser i hjernen. Det er mye mulig at slike ubalanser forekom, selv om det aldri ble påvist- da det aldri ble målt. Men eventuelle biologiske ubalanser var ikke årsaken til de emosjonelle og kognitive lidelsene jeg opplevde.

Jeg kan tilbakeføre mine 2 sammenbrudd til eksakte livshendelser. Hendelser som jeg nå kan se er utløst av en dysfunskjonell måte å møte livet på som et resultat av utviklings-/relasjons traumer og seksuelle overgrep i barne og ungdomsår. Angst reaksjoner som tidligere var uforklarlige for meg, kan jeg nå se i sammenheng med at enkelte situasjoner, og mennesker, trigger disse minnene.

Jeg har traumer. Likevel har jeg ikke fått noe tilbud om traumebehandling. Det vil si, ikke før i fjor. Ti år etter at jeg første gang søkte hjelp. Etter til sammen syv år i aktiv behandling. Er det akseptabel hjelp?

Jeg har ikke fått noe hjelp med en livslang spiseforstyrrelse. Rett nok har jeg aldri vært sykelig tynn, eller ekstremt overvektig, fordi jeg hadde alternerende perioder med overspising versus sulting. Men likevel har denne spiseforstyrrelsen vært veldig destruktiv og belastende for min kognitive, emosjonelle og fysiske helse.

Det som har vært mest ødeleggende for min psykiske helse, forholdet til kropp, kjønn, det annet kjønn og relasjoner generelt, som jeg har hatt store problemer med å opprette og opprettholde sunne utgaver av– det har jeg ikke fått konstruktiv hjelp til å normalisere. Sånn rent utover den katarsis jeg opplevde ved å fortelle om mine erfaringer.

Behandlere har ikke pratet med meg om hva som kjennetegner sunne og gode relasjoner. Noe som kanskje er det jeg aller mest trengte kunnskap om, relasjonskadd som jeg er etter en oppvekst med omsorgssvikt, overgrep og et langvarig destruktivt forhold i voksen alder. Jeg var så skadet at det tok meg mange år å oppnå en kognitiv forståelse av hva som er mishandling og hva som er kjærlig oppførsel.

For å klare å ikke gå inn i nye destruktive relasjoner, eller opprettholde eksisterende, har det for meg vært avgjørende å ha den teoretiske kunnskapen jeg nå har, etter mange års lesing av bøker og artikler om relasjoner.

Jeg har et dypt savn etter at behandlere adresserte disse erfaringene de første fire årene jeg var i behandling. At de ga råd, innspill og delte av sin kunnskap. Isteden opplevde jeg for det meste å kun bli lyttet til, med tilbakemeldinger som spørsmål om hva jeg tenkte og følte rundt det jeg snakket om og lignende. Stadig ble det også referert til bipolare svingninger, som om den smerten og håpløsheten jeg følte hadde sin forklaring der- og ikke i det jeg fortalte om mine livserfaringer.

Det eneste verktøyet jeg ble tilbudt for å klare å leve bedre, var medisiner. En periode gikk jeg på en salig coctail av medisiner, som ikke gjorde meg bedre. Det var mens jeg gikk på de medisinene jeg prøvde å ta mitt eget liv.

Den eneste meningsfulle forklaringen på den mangelfulle hjelpen jeg har fått fra psykiatrien, må – etter mitt syn, være at den opprinnelige diagnosen som ble satt for elleve år siden har vært bestemmende for hvordan jeg har blitt møtt- og hørt. Slik at det jeg har beskrevet som mine vanskeligheter konsekvent har blitt tolket i lys av den biologiske forklaringsmodellen som diagnosen gir.

Kunnskap: Det å vite. Det er så utrolig viktig. Jeg har søkt kunnskap hele veien. Spesielt når jeg knakk sammen for andre gang. For jeg trodde ikke jeg ville klare flere sammenbrudd. Det har vært en møysommelig prosess, å prøve å tilegne meg noe av kunnskapen som finnes - på egen hånd.

Jeg har lett, og lest, gjennom den forståelseshorisonten jeg har befunnet meg i til enhver tid. Og den, må jeg si nå, - når jeg ser tilbake, var i starten preget av en del vrangforestillinger jeg hadde ervervet meg gjennom mine livserfaringer.

Det som kunne ha hjulpet meg, var om noen av behandlerne mine hadde delt litt av kunnskapen de sitter med.

Når jeg opplevde sammenbrudd nummer to, kjente jeg for eksempel til fakta om kjente faktorer som virker stressende og belastende på den menneskelige psykiske og fysiske helse. Fakta om at hvilket som helst menneske som opplever; omsorgssvikt, mishandling,voldtekt, tap av nære relasjoner, flytting, bytte av jobb, skilsmisse og manglende sosialt nettverk har en økt sårbarhet og risiko for utvikling av psykiske problemer, - og fysiske sykdommer.

Dette er kunnskap jeg hadde, fordi jeg under yrkesrettet attføring studerte sosialfag i ett år.
Det var kunnskap som hjalp meg til å ikke knekke helt under vekten av det jeg opplevde som et uholdbart smertefullt personlig liv.

Det har ikke gjort det mindre vondt, eller mindre vanskelig å være meg i alt dette. Men det holdt meg oppe å vite at det ikke nødvendigvis er noe galt med meg som person. Jeg tror det er mange som ville knekket sammen under mindre enn det jeg har opplevd i mitt liv. Likevel har ikke dette blitt pratet om i terapi rommet, annet enn når jeg selv har bragt det på bane de siste årene.

Rett forståelse: Mye jeg har lest om, gjorde vondt verre når jeg prøvde å omsette det i levd liv. Sånn som forståelsen av at ikke bare var jeg skadet, men at de som hadde gjort meg vondt også var skadet. Kombinert med manglende grenser og en selvutslettende adferd ledet det meg til å ikke bare tilgi overgripere, men tilbake inn i relasjoner hvor jeg prøvde å hjelpe noen på bekostning av min egen velferd. Og ble skadet ytterligere, for jeg ble mottaker av nye krenkende ord og handlinger.

Kanskje jeg hadde tatt andre valg basert på min forståelse om jeg fått min kunnskap fra en behandler, isteden for å lese meg til kunnskap? Jeg vet ikke.

Det jeg vet er at de tingene jeg fikk en rett teoretisk forståelse av, har hjulpet meg i prosessen med å lære meg å møte livet på en mer hensiktsmessig måte.

En av de tingene jeg forsto rett ved å søke i litteratur og forskning, var nettopp det at jeg var skadet på et vis. Det hjalp meg å forstå at det jeg har opplevd i tidlig barndom har medført at hjernen min er annerledes utviklet enn en som ikke har opplevd omsorgssvikt og overgrep. Det ga meg en mer medfølende og tålmodig innstilling til de adferdsmønstrene jeg hadde som var destruktive.

Men det tok lang tid før jeg fant denne kunnskapen, og enda lengre før jeg klarte å integrere den. Jeg leste så mye forskjellig, og jeg kjempet min daglige kamp med depresjon, angst, rustrang, spiseforstyrrelse , flashbacks og emosjonelle berg og dalbaner med tilhørende tanker som ofte tok meg til steder som ikke var spesielt helsefremmende. På toppen av det hele slet jeg også med veldig dårlig fysisk helse.

Det var så ensomt det hele. Følelsen av at alt måtte jeg finne ut av selv. Terapirommet ble i denne runden bare stedet hvor jeg fortalte hva jeg hadde kommet frem til siden sist. Ikke at det alltid var hverken rett eller konstruktivt for videre bedring, det har vært mange knall og fall på veien.

Livet selv sørget for å slå meg i trynet gang på gang når jeg prøvde å leve etter det jeg trodde jeg forsto. Det var slik jeg lærte. Og kanskje er det den eneste virkelige måten å lære på? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at det har kostet så uendelig mye å lære på denne måten. Å bli bedre på denne måten.

Hjelp som hjelper: Jeg synes behandleren min nå er den beste jeg har hatt. Ut fra sine fastlagte rammer gir hun meg respekt, varme, medmenneskelighet og et trygt sted å dele ting jeg strever med. Hun deler av egne meninger om det jeg snakker om. Gir litt av seg selv. Og hun har hørt meg og støttet meg i det som jeg har erfart er mine egentlige utfordringer.

Men det tok henne tre år å klare å se forbi diagnosen og bringe traumebehandling på banen.

Samtalene har vært viktige for å bli bedre. Men de har ikke vært ikke nok i seg selv, som jeg har opplevd det. Behandlingen har vært ufullstendig, det har manglet så mye at jeg måtte søke ut, i litteratur, i alternative miljøer og behandlingsformer for å finne noe som hjalp meg å bli bedre, ikke bare opprettholde status quo.

Når jeg omsider ble tilbudt traumebehandling, hadde jeg egenhendig funnet og tatt i bruk teknikker og rutiner som hjelper å stabilisere kropp og emosjoner, hvilket i sin tur ga meg stadig bedre kognitiv funksjon.

Jeg har funnet mye som har hjulpet meg å bli bedre, men også noe som har gjort det tyngre å leve, erfaringer som også er vonde å bære på. År hvor jeg har fulgt råd og akseptert ideer som jeg har funnet som faktisk gjorde meg sykere på noen plan, i et desperat forsøk på å få det bedre.

Det er nok av mennesker som gjerne vil selge inn sine overbevisninger til desperate mennesker, overbevisninger som ikke nødvendigvis er hverken helsefremmende eller riktige, hverken for den psykiske eller fysiske helsen.

Å bytte ut en vrangforestilling om virkeligheten med en annen er ikke hjelpsomt.

Jeg tenker på nå, at det burde ikke være slik. Jeg tenker på at det må være flere som meg, som får ufullstendige og/eller gale diagnoser og behandling. Som blir sittende fast i et system som gir hjelp som ikke hjelper til å bli bedre. Jeg tenker på de som søker etter noe annet som hjelper, og finner mennesker og råd som kanskje gjør dem sykere også. For jeg nekter å tro at jeg er den eneste. Så unik kan jeg ikke være.

Siste blogginnlegg

17. oktober 2018

27. september 2018

20. september 2018

20. september 2018

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.