Forståelse i terapi

Jeg kan fortelle deg min historie, men du kan aldri føle det jeg føler.

Av «Jente 23»

Du ser hvordan jeg reagerer, men du vet ikke hvorfor. Øynene mine har sett og kroppen min blitt utsatt for ting den ikke burde. Hjertet mitt knust så mange ganger at det er blitt skjørt. Tilliten min misbrukt så jeg kvier meg til å stole på andre. Jeg har blitt såret så mye at det slutter å gjøre vondt frem til noe minner meg på det. Da kommer mange av de vonde minnene tilbake. Jeg blir sint og jeg skyver deg vekk.

Trygge mennesker kan trigge meg, mennesker som prøver å hjelpe meg kan gjøre meg livredd. Det er i nære relasjoner jeg har blitt skadet mest. Du vet hva jeg har opplevd, men du vet ikke hvordan det har påvirket meg.

Jeg er visst syk. Det er ikke normalt å ikke komme seg videre. Du hevder jeg har mangel på serotonin i hjernen. Jeg har visst en hjerne som henger seg opp i detaljer, derfor har jeg anoreksi. Jeg er ustabil når du trigger meg og jeg braser i gråt. Kanskje jeg er bipolar? eller har en emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse?.

Det du ikke skjønner er når andre hever stemmen til meg kommer minnene fra barndommen tilbake. Når du forteller meg at du skal reise er det igjen pappa som drar fordi jeg ikke er god nok. Om jeg trenger mer hjelp er det du som ikke ønsker meg, slik min mor aldri gjorde. Når jeg ikke får til noe er det pappa som slår meg. Pappa som drikker, mamma som ligger hylende på rommet. Blåmerker, sulting, oppkast - alt for å slippe å kjenne.

I behandling for anoreksi blir man kontrollert matmessig og i forhold til utgang. Det du ikke skjønner er at minnene fra å bli låst inne kommer tilbake, da jeg ikke kunne vise meg fordi mamma skammet seg over meg. Jeg kunne ikke gå ut fordi jeg hadde blåmerker eller var for tynn.

Jeg burde ikke hate meg selv for jeg har mange venner og folk som engasjerer seg i meg. Jeg er pen og smart. Du kan ikke forstå hvor sterkt jeg hater meg selv. Du kan ikke forstå hva det gjør med et menneske å bli kalt umulig, byrde og slem av de to menneskene som burde elsket meg. Jeg burde visst skjønne at foreldre mine var syke. At ingen barn fortjener å se foreldrene sine fulle, utsultet eller hysteriske. Jeg er visst syk.

Når jeg hører om andre som har det vondt føler jeg et stort ansvar om å hjelpe. Du tror jeg bruker det som en unngåelse, men jeg vet hvordan det er å ha det vondt uten at andre griper inn. Hvordan det er å håpe på at en holder fast i deg og nekter å la deg bruke forsvarsmekanismer for å beskytte seg. Hvordan jeg hver eneste dag prøvde å fikse foreldrene mine uten hell. Uansett hvor mye jeg hjalp til, pyntet meg eller smilte. Øynene deres var likegyldige.

Du forstår ikke hvorfor jeg fortsatt er redd når det ikke er en åpenbar trussel rundt meg. Jeg burde tørre å vise følelser, men hver gang jeg har vist det til foreldrene mine ble jeg latterliggjort eller skjelt ut. Den tiden er forbi nå, jeg burde vite bedre.Jeg er visst syk. Andre kan gjennomgå enda mer smertefulle ting å klare seg, det må være noe galt med meg sier du. Jeg er 23 år og de siste 19 årene i mitt liv er preget av svik, smerte og en grenseløs redsel. Du blir opprørt over at jeg er fastlåst i tankemønstre. Jeg er voksen nå, jeg burde vite bedre. Du vet bedre, for du er psykolog og jeg pasient.

Jente 23

Siste blogginnlegg

10. januar 2019

10. januar 2019

04. januar 2019

03. januar 2019

03. januar 2019

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.