Forsøkskanin

13 år i psykiatriens mørke hull. Feilmedisinering, følelsen av å være en forsøkskanin.

Av Charlotte B. Lein

I den gamle bloggen min, skreiv jeg mye om de diagnosene jeg hadde. Eller lettere sagt, trudde jeg hadde. For i 2016 så begynte folk å få meg til å innse at jeg kanskje aldri hadde vært psykisk syk, men det ble det nemlig sagt at jeg ikke hadde vært allerede i 2007. Jeg syns da at han psykologen måtte jo være helt tåpelig, siden han sa det. Så verken familien eller jeg trudde så veldig på det. Til og med de på DPS syns det hørtes veldig rart ut. Så hvorfor skulle vi tru på han psykologen, når andre hadde fortalt meg at jeg hadde blant anna alvorlige personlighetsforstyrrelser. Men mange av de diagnosene har jeg fått bekrefta på at jeg ikke har lengre og aldri har hatt. Og det gjør at jeg faktisk har en sjanse til å få tilbake livet mitt igjen.

Det jeg har hatt, har vært normale reaksjoner på de vonde traumene jeg har opplevd i livet. Så nå fremover så skal jeg skrive en del innlegg om veien som har vært hit jeg er i dag og hvordan jeg har blitt behandla i og utenfor psykiatrien.

I dette innlegget skal det handle om medisineringa jeg fikk blant anna.

Det hele starta egentlig i 2003. Jeg hadde en gutt jeg var veldig glad i på den tida der, men en helg han ikke var hos meg, så viste det seg at han hadde vært utro. Og da knakk hele verden min sammen. I hvert fall litt. Jeg fikk et anfall, som jeg ikke visste hva var. Jeg ble henta av ambulansen og endte på legevakta. Mamma måtte komme å hente meg, og siden jeg da bodde i en annen by, så tok jo det litt tid. Planen var jo at jeg skulle reise den romjula, for å feire nyttår med han jeg da var sammen med, men i stede så blei jeg hjemme og feira nyttår med gode venner. Men i stede for da å vente på en taxi i 4 timer da jeg skulle hjem, ble jeg med en ukjent gutt hjem. Han virka veldig hyggelig, og alt jeg ville var bare å sove på sofaen hans den natta. Men i stede så endra fyren seg totalt da vi kom innafor døra hans, og det endte med at jeg blei voldtatt.

I 7 mnd. holdt jeg den inne for meg selv. Jeg fortalte det til min lærlingsveileder, og hun tok det veldig alvorlig. Jeg ble sendt til fastlegen min og han lova at jeg skulle få noen å snakke med. Men den hjelpa tok jo evigheter, og før jeg fikk den hjelpa jeg skulle ha, ble jeg innlagt på Reinsvoll. Jeg ville bare dø den dagen, jeg satt på jobben å funderte på hvordan jeg skulle dø.

Jeg var livredd da jeg blei innlagt på Reinsvoll. Jeg visste jo ikke hva en psykiatrisk avd. gjorde med meg. Jeg hadde jo sett på tv og film og hvordan man behandla psykisk syke. jeg hadde jo også lest hvordan Norge behandla psykisk syke i gamle dager. Det var ganske skummelt for ei på 19,5 år.

Men som sagt hvis de på Reinsvoll i 2004 hadde snakka med meg om hvorfor jeg ble innlagt i istedenfor å starte med en gang med alle dissa skjemaene for å finne ut hva slags diagnoser vi i samfunnet skal ha, så kunne de brukt mer tid på å lytte. For det har de som jobber i psykiatrien vært svært dårlig til i forhold til hvordan de skulle behandle meg. Har følt meg rett og slett som en forsøkskanin.

Etter å ha svart på alle dissa spørsmålene om hva slags personlighetsforstyrrelser jeg skulle ha, kom det frem veldig mye skremmende. For det første så var det ingen som fortalte meg hva de forskjellig typene var, jeg måtte selv finne ut hva de forskjellig betydde og hva slags betydning de hadde for meg fremover i livet. Jeg ble innlagt fordi jeg var i en livskrise etter en voldtekt. Vil det da si at man må være psykisk syk, for det? Vil ikke veldig mange ha en reaksjon etter å ha opplevd voldtekt? Må det bety at jeg har en personlighetsforstyrrelse for det? Måtte jeg starte på medisiner for mennesker som er schizofrene, folk som har alvorlig depresjoner, psykotiske, paranoide osv... ?

Hvorfor var det ingen som kunne lytte til meg, høre på det jeg hadde å si? Hvorfor blir man ikke behandla som et menneske, når man først kommer innafor de murene i psykiatrien? For når du først har kommet deg innafor, så er det ganske vanskelig å komme seg ut igjen. Man føler at man blir stempla for resten av livet. Og med denne bloggen og med den boka jeg holder på meg, så håper jeg at man kan gi seg selv noen minutter å tenke på hvorfor er det sånn enda når vi er i 2017?

Mitt første møte med SSRI medisiner, de såkalte «lykkepillene» som skal hjelpe oss til å få det bedre oppe i hodene våres, var starten på et helvete egentlig. Jeg gikk til fastlegen min og fortalte hvorfor jeg hadde måtte flytte hjem igjen, og fortalte at jeg hadde det vondt etter det som hadde skjedd og følte meg litt deppa. Og siden jeg følte meg litt deppa, så syntes fastlegen min det var en lur ide og starte på antidepressiva medisiner. Uten å bli fortalt hvordan de ville funke, hvordan bivirkninger som ville følge meg eller noe oppfølging sa jeg stille og rolig ja til å begynne på dissa. Tenkte jo det at fastlegen min måtte jo ha peiling på at dette burde funke for humøret og hvordan jeg hadde det oppe i topplokket. Men burde jeg ha stolt på legen min? Hadde jeg visst det jeg veit i dag om hva medisiner gjør med deg, hadde jeg aldri verden turt å starte. Jeg har bytta medisiner 29 ganger, prøvd 23 forskjellig typer fra jeg var 19,5 til jeg var 32 år. Og jeg har fått mange bivirkninger med meg på denna veien og noen av dissa bivirkningene valgte å følge meg videre i livet også. Siden jeg hadde spiseforstyrrelser, skulle jeg aldri hatt medisiner som ga vektøkning i første omgang.

Dette er de medisinene jeg har gått på: Hva medisinene egentlig er for: Om jeg hadde noe av de. J/N.

Remeron: Behandling av depressive episoder hos voksne. J

Cipralex: Behandling av depressive episoder, panikklidelse med eller uten agorafobi, sosial fobi, generalisert angstlidelse og tvangslidelse. J. depressive episoder og angstlidelser.

Zeldox: Schizofreni hos voksne. Behandling av maniske eller blandede episoder av moderat alvorighetsgrad i forbindelse med bipolar lidelse hos voksne og hos barn i aldern 10-17 år. N

Imovane/Zopliclone: Forbigående og kortvarige søvnvansker hos voksne. J

Efexor x2: Depressive episoder. Profylaktisk mot tilbakefall av depressive episode. Generalisert angst, sosial angstlidelse, panikklidelse med eller uten agorafobi. J

Stilnoct: Forbigående og kortvarige søvnvansker hos voksne. J

Risperdal x2: Schizofreni. Bipolar lidelse. N

Pranolol: Angina pectoris. Hypertensjon. N

Zyprexa: Schizofreni. Bipolar, forebygging av nye episoder og mani. N

Cipramil: Depresjon. Profylaktisk mot tilbakefall av depresjon. Panikksyndrom med eller uten agorafobi. Tvangslidelse. J. depressive perioder og angstlidelser.

Seroquel x2: Schizofreni. Bipolar lidelse. N

Truxal: Psykisk lidelser preget av langvarig/vedvarende angstsfølelse. Akutte og kroniske psykoser. Søvnforstyrrelser ved psykiske lidelser. N

Tolvon: Endogene depresjoner av uni- og bipolar type. N, men fikk den pga søvnmangel.

Zoloft x3: Depressive episoder. Forebygging av tilbakefall av nye depressive episoder. Panikklidelse med eller uten agorafobi. Tvangslidelse. PTSD. J ved depressive tilbakefall og PTSD.

Catapresnan: Migrene og hetetokter. N

Quetiapin: Behandling av schizofreni, bipolar lidelser, moderate episoder av mani. N, men fikk denne pga mangel på søvn.

Vallergan: Forbigående og kortvarige søvnvansker. J

Sobril: Nevroser og psykosomatiske lidelser preget av angst, uro og spenning. J

Vival: Nevroser og psykosomatiske lidelser preget av angst, uro og spenning. J

Seroxat: Depresjon, tvangslidelser, Panikklidelse med eller uten agorafobi, GAN, sosial fobi. PTSD. J. Fikk den kun pga den skulle være så bra for meg med PTSD. Den ødela blodsukkeret blant anna.

Atarax: Allergimedisin. Psykosomatiske eller somatiske tilstander preget av uro og angst hvor alternativene medikamenter ikke er indisert. J. Pga indre uro.

Wellbutrin: Depressive episoder. J

Brintellix: Depressive episoder hos voksne. J.

Mange av dissa medisinene burde jeg aldri fått. Mange av dem er for mennesker som er schizofrene og/ eller bipolare. Skremmende hvor enkelt det var og er å bare gi ut medisiner på denna måten jeg har opplevd.

Bivirkninger som ble borte etterhvert:

Remeron: Ble svært trøtt første gang. Fikk mye angst. Vektøkning, gikk opp 50 kg på kort tid.

Cipralex: Lå 14 dager med magekramper, og gikk ned masse i vekt. Jeg sto på kanten av stupet i 1 år, 24 timer i døgnet. Starta rett på 20 mg. Mer angst og selvskading.

Zeldox: Denne fikk jeg bare resepten i posten. Skremmende når medisinen er kun for de som er schizofrene. Følte meg som en zolmbie 24 timer i døgnet. Sov dypt uten at noen fikk kontakt med meg på dagtid.

Efexor: Likegyldig til livet. Mer deprimert. Blei aggressiv i 2012, men dette trur jeg ikke hadde noe med bivirkningene av medisinene. Litt mer pga. tilstanden som var hjemme.

Seroquel: Psykologen min mente jeg var ustabil og deprimert, og mente at jeg burde gå på en startpakke av den medisinen, men jeg følte ta jeg ble helt lamma i kroppen og slutta tvert på den. Selv med laveste dose.

Truxal: Fikk en kraftig allergisk reaksjon, med at jeg hovna opp i tunga og halsen. Det ble fort tett og endte på legevakta.

Zoloft: Mista halve håret, gikk ned i vekt, følte meg neddopa, Begynte rett på 200 mg, og fikk tydligvis alt for mye. Ble brå-seponering på dem. Noe som ga en veldig uheldig effekt på kroppen. I 2016 økte de kraftig blodsukkeret mitt og jeg måtte slutte tvert på de.

Seroxat: Ødela hele blodsukkeret mitt. Hadde stabilt mellom 4-6 mmol, når jeg begynte på seroxaten, hadde jeg plutselig 25 mmol i fastende. Mista kontrollen, ble voldelig, minnene om voldtektene ble kraftigere. Måtte slutte på de og da endte det med seponeringssyndrom.

Brintellix: Sterk hodepine, smerteanfall i kroppen, mista alle følelsene mine, følelsesløs.

Medisiner med vektøkning, noe jeg aldri burde fått pga bulimi:

Remeron

Seroquel

Risperdal

Zyprexa

Cipramil

Efexor

Zeldox

Quetiapin

Seroxat

Da jeg ble innlagt igjen september 2004 på Ahus. Ble Remeronen økt til høyeste dose. Jeg var inne i 3 mnd. Det vondeste da, var at psykologen der inne ikke ønska å høre på meg når det gjaldt hva jeg hadde opplevd. Og istedenfor å si at hun ønska å lytte til hva jeg hadde å si ang. den første voldtekten, valgte hu å si at hu ikke trudde det hadde skjedd noen voldtekt ut i fra at jeg kun hadde sagt at jeg hadde opplevd voldtekt. Hun hadde ikke hørt noen av detaljene i det hele tatt. Hun brøyt til og med taushetsplikta ovenfor meg, så det var starten på da jeg ikke turte noe mer å stole på helsevesenet. Men etterhvert så ville hu at jeg skulle skrive ned hva som skjedde under voldtekten. SÅ skulle jeg lese det høyt for henne og gå å brenne det etterpå. Høres helt tåpelig ut, men det hjalp faktisk en god del å gjøre det på den måten.

Siden jeg var 15 år har jeg pr. dags dato gått til 17 behandlere.

I 2005 opplevde jeg et voldtektsforsøk/ overgrep av en jeg kjente litt til. Under en rettsak ville det nok blitt sett på som voldtekt ut i fra hva og hvordan det skjedde.

2006 opplevde jeg min andre voldtekt. Overgripern var en jeg hadde kjent i 3 år. Han visste om den første voldtekten, han sa han hata sånne folk som gjorde det mot jenter og skulle banke dritten ut av sånne folk. Så gjør han det selv. Det er noe jeg aldri har skjønt hvorfor han gjorde det. 7 mnd etter valgte jeg å anmelde han selv om planen var og ikke gjøre det. Jeg var redd for og ikke bli trudd. Men jeg hadde tatt kontakt med DIXI i Oslo og fikk veldig god hjelp fra de. Og politiet gjorde en veldig god jobb, selv om saken ble henlagt. Dette var en grov voldtekt.

I 2007 så ble jeg innlagt på lukka. Psykologen der inne sa den gang at jeg aldri hadde vært psykisk syk. Jeg hadde normale reaksjoner. Den gangen trudde verken jeg eller familien min på det som blei sagt da. I dag så sitter jeg igjen med tanker som: Hvorfor hørte jeg ikke bare på han? Hvorfor tvilte vi?

Jeg har også i dag tenkt en del på hvordan dissa «Scid 2» testene funker. For en person som ikke er psykisk syk, så er det enkelt å jukse med svarene. Har man lyst til å være syk eller ikke syk. Så kan man jukse de lett til. Jeg trur ikke at ut i fra så mange spørsmål at man kan finne diagnoser på en så kort tid. Man må utrede mennesker over tid og ikke når man er i sårbare kriser i livet. Det blir helt feil. Sånt må man ta over en viss tid. Og mange diagnoser har mange og like symptomer som på normale reaksjoner på blant anna voldtekt og vonde barndomsminner. Man er ikke psykisk syk for det.

Men derimot de som virkelig er psykisk syke, trur jeg ikke enkelt kan jukse med de testene.

Etter å ha blitt feil diagnostisert, feilbehandla og feilmedisinert i 13 år. Så har jeg nå valgt å fullføre boka mi. For denna feilbehandlinga har ødelagt mye av min hverdag og mitt liv. Fått en del bivirkninger som jeg ikke hadde trengt å få hvis jeg hadde blitt tatt på alvor og blitt riktig behandla.

Så det er en del i min familie og blant venner som har noe å ta tak i. Og jeg skal ta et oppgjør med psykiatrien... om jeg ikke når helt frem, så vil jeg i hvert fall fortelle dere som et lesere og følger bloggen min hvordan dette har vært.

Jeg har alltid vært litt følsom, jeg har opplevd vold i nære relasjoner i barndommen, opplevd mobbing, 2 voldtekter, og i voksen alder opplevd vold i nære relasjoner av min nå værende x. Strengt tatt så ser jeg grunnen til at jeg skulle fortsatt bli stempla som psykisk syk. En anna person ville kanskje reagert på samme måte som meg etter å ha opplevd mye av det samme som meg.

Etter 2007, ble det et lite opphold fra innleggelsene. Men i 2009 var jeg innlagt i 7 mnd., 2012 var jeg inne i 4 dager, i 2013 var jeg innlagt 3 ganger a´ 1 uke, 2014 var jeg inne 5 dager. Innleggelsene fra 2012 var jeg innlagt pga. jeg ikke takla livet, samt vonde minner.

Siste blogginnlegg

07. desember 2017

06. desember 2017

05. desember 2017

29. november 2017

20. november 2017

07. november 2017

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.