Et brev til deg som voldtok meg

I juli i år ble jeg voldtatt. Tiden etterpå kan beskrives med to ord: helt jævlig.

Av Natalie Harehjeld

Jeg har lenge tenkt på å skrive noe om det. Før jeg kunne det måtte jeg tenke på hensikten med det (for meg), på hvilken måte det skulle skrives og hva jeg ønsket å formidle. Jeg har valgt å formulere det som et brev til vedkommende. Målet med dette «brevet» er terapeutisk på den måten at det er en del av min helning. I tillegg ønsker jeg å formidle til andre hvor store konsekvenser slikt kan ha. Og kanskje er det noen der ute, som har vært utsatt for det samme som føler seg mindre alene. 

Hensikten er ikke å utlevere personen, derfor gjengir jeg ikke identifiserbar informasjon. Dette er også av hensyn til pågående etterforskning. Jeg vil også understreke at jeg får god hjelp på DPS, fastlege og av personer i privat nettverk, som jeg har valgt å snakke med. Jeg kjemper en kamp, men den skal jeg vinne. Jeg vil ikke bli sett på som et offer. Jeg har alltid vært en «survivor», det skal jeg være nå også. Voldtekten er noe som skjedde med meg, men det er ikke hele meg. 

I 2011 uttalte daværende justisminister Knut Storberget til VG at han anser voldtekt som et nesten-drap. Det er, for meg, en god beskrivelsene. Da du voldtok meg tok du noe fra meg. Du drepte noe i meg. Jeg regner med at også du har dine tanker, bekymringer og belastninger som følge av denne saken. Ventetiden i påvente av en konklusjon i etterforskingen? Kan ditt liv og din karriere bli ødelagt? Men vet du hva? Det får du ta på din egen kappe. Den fulle og hele skyld og ansvar for voldtekten tilfaller deg, og kun deg! Jeg håper at min anmeldelse vil være en av de få som til slutt ender opp i en rettssal med påfølgende dom, slik at du får den straffen du fortjener. Om den ikke gjør det, har jeg likevel gjort det som skal til for å vise deg, vise samfunnet, de jeg kjenner at slik oppførsel er fullstendig uakseptabel. 

«Vet du hva du har gjort? Du har voldtatt meg», sa jeg til deg den kvelden. «Ikke vær så dramatisk», «Jeg trodde ikke du var så drama», «Du må jo tenke på barnet mitt, ikke ødelegg fremtiden min», «Legg ned telefonen, ikke ring til noen», «Vi kan jo bare snakke om dette. Jeg respekterer jo deg og du respekterer jo meg». Det var det du svarte til meg. Som jeg sa til deg den kvelden, og som jeg fortsatt vil si: «Du får tenke på ditt eget liv. Du har ingenting med å ha hender, munn og penis på steder de ikke skal være eller får lov til å være. Du får tenke på ditt eget barn. Forresten, hvis noen hadde gjort dette mot ditt barn, hadde du sagt alt det du nå har sagt til meg, til barnet ditt? Jeg tviler». 

Det er åpenbart at du ikke hørte etter da jeg sa til deg: «Bare sånn at du vet det så vil jeg ikke ha sex». Du hørte heller ikke etter da jeg sa: «Nå begynner det å bli for mye», da du la deg oppå meg. Jeg snudde hodet mitt fra side til side, mens du lå oppå meg og forsøkte å kysse meg samtidig som du presset deg inn og penetrerte meg. «Nei», «Stopp», «Jeg vil ikke». Hva er det av det du ikke forsto? Jeg gråt. Du hørte ikke. Du så ikke. Ville du ikke se? Ville du ikke høre? Hvorfor?

Da august måned kom, følte jeg meg så død innvendig at jeg gikk drastisk til verks for å kjenne om jeg fortsatt var i live. Du hadde drept noe i meg. Jeg følte meg ikke levende. Jeg har nå 32 arr, fordelt på to lår, som kan bekrefte at jeg var og er live. I dag, 20. oktober, litt over tre måneder siden du voldtok meg, er den første gangen jeg har turt å trene i shorts. Jeg har ikke turt før for jeg har skammet meg, men ikke mer. 

Jeg tenkte jeg kanskje skulle fortelle deg litt mer om prisen jeg har måttet betale for at du ville «bli litt bedre kjent». Prisen jeg betaler for at du tok deg til rette. Tre måneder har gått. Angst, uvirkelighetsfølelse, sinne, irritasjon, søvnvansker, nummenhet, tapsfølelse, konsentrasjonsvansker, økt skepsis til mennesker og depresjon. Også er det selvmordstankene tankene. Det har ikke handlet om å ville dø, men et ønske om å slippe og leve. Et ønske om å slippe de smertene du har påført meg. Et ønske om å slippe å gjenoppleve situasjonen i drømmene mine eller helt plutselig når jeg gjør helt vanlige ting. Når jeg har vært til oppføling på legevakt for vaksiner, blodprøver, urinprøver og samtaler har det minnet meg om den kvelden. Jeg har blitt testet for det som testes kan. Ja, til og med HIV. Jeg hadde 4 uker med hiv-forebyggende PrEP medisin. Det var en hard kur for kroppen min. Hver dag, i 4 uker, måtte jeg svelge 3 tabletter, på grunn av deg. Medisinen gjør HIV positive smittefrie og HIV negative (de som ikke har HIV) som tar medisinen kan ikke smittes. Heldigvis har jeg ikke HIV. Jeg har fått Vallergan for å sove, men det ødela meg dagen etterpå. Så jeg sluttet med det. Nå har jeg fått melatonin isteden. Forstår du egentlig hva du har gjort? Gjør du det? 

«Aldri så galt at det ikke er godt for noe» sies det. Joda, bare at prisen jeg nå betaler for dette «godt» er ekstremt høy og noe jeg vil være foruten. Men vet du hva, du som voldtok meg? Jeg er faen så sterk. JEG er en kriger. Denne situasjonen, som så mange andre ting i livet, viser meg det. Denne situasjonen har vist meg hvem jeg virkelig kan stole på i mitt eget liv, hvem som stiller opp og hvem som er mine venner. Når alt jeg vil er å slippe og leve, slippe å våkne og morgningen, så prøver jeg likevel. For jeg skal vinne, jeg er sterk. Jeg klamrer meg fast til fjellklippen, til livet, for å ikke falle ned i den sikre død. Jeg skal klamre meg fast, selv om fingrene mine blør, huden flerrer av og jeg skriker av smerte. Jeg har vært ute en vinternatt før, nå er jeg der igjen, og også denne gangen skal jeg komme meg ut. Du får ikke vinne. Jeg skyr ikke steder jeg liker å være fordi det er en viss sannsynlighet for at du kan være der, selv om jeg kan få angst av det. Du får ikke vinne og jeg er en kriger. 

Om det ikke havner i retten. Om du ikke blir dømt. Så skal du likevel ikke få vinne. Du skal ikke få vinne over livet mitt. Du ødela meg, men du skal ikke få knekke meg. «Bent but NOTbroken». Du skal ikke vinne – det er jeg som skal vinne, og jeg er på vei. I am powerful! «Du har utrolig mye pågangsmot og viljestyrke, det skal du ha», sa psykologen min til meg forrige time. «Ja. Jeg gjør så godt jeg kan, for det skal ikke stå på det. Også håper jeg det går bra. Og det er viktig for meg å prøve så godt jeg kan, fordi han skal ikke vinne.».

«It's not my time, I'm not going (…)
This could be the end of me
And everything I know
But, it's not my time
I'm not going!
I won't go!
No I won't go down! »

(3 doors down – It´s not my time)

DEL 2

Til deg som har blitt utsatt for seksuelle overgrep: jeg er så utrolig lei meg for at du har vært utsatt for det. Jeg heier på deg. For noen er prosessen etter overgrep lang og hard. Noen har ikke så store ettervirkninger. Vi skal alle ha en ting klinkende klart for oss: En slik hendelse er alltid like alvorlig uansett hvordan du føler etterpå og det er aldri den som blir utsatt sin feil. Aldri.

Alle reaksjoner er normalt. Dixi er et ressurssenter for personer utsatt for overgrep. Deres tilbud er gratis. På deres sider: Dixi, står det mye informasjon. Dersom du trenger noen å snakke med, så er det en oversikt over hjelpetelefoner og nettsteder hvis du klikker på denne linken: Psykiskhelse.no. Dersom du har noen andre du stoler på i nettverket ditt, som venner og familie, snakk gjerne med en eller fler av de om hvordan du har det. Det viktigste er at det er noen du stoler på. Anbefaler også å lese denne artikkelen fra Dixi: Langsiktig helningsprosess i etterkant av voldtekt.

En personlig oppfordring til alle (også til de som ikke er utsatt) er å lese boken «Bak lukkede dører, en bok om voldtekt» av Anja Emilie Kruse og Anne Bitsch.

«Gjennom intervjuer med mannlige og kvinnelige voldtektsofre får leseren innblikk i en type seksuelle overgrep som ofte forties i den offentlige debatten i Norge: De som skjer bak lukkede dører, mellom ofre og overgripere som kjenner hverandre. Disse historiene utfordrer ideen om at "ekte" voldtekter bare begås av utilregnelige voldtektsmenn som kaster seg over forsvarsløse, uskyldige kvinner i en park om natta. Omfanget av de vanligste voldtektene er et stort samfunnsproblem, og forfatterne spør: Hvem er det som voldtar? Kanskje han, eller hun, ikke er så forskjellig fra oss andre som man skulle tro. Leseren tas også med på tilskuerbenken bak rettens lukkede dører, og blir presentert for et dystert bilde av en rettsstat som skiller mellom såkalte verdige og uverdige ofre. Forfatterne knuser myten om likestillingslandet der kvinner og menn har full seksuell frihet, og tar til orde for en ny voldtekts politikk som er basert på gjensidig nytelse og sex uten skam» (Kilde: Bookis )

«Hvorfor gjorde du ikke motstand?» er et spørsmål som blir stilt til utsatte for overgrep der fysisk motstand ikke fant sted. Og har du blitt utsatt for overgrep har du kanskje tenkt det samme selv, «Hvorfor gjorde jeg ikke motstand?», og kanskje har du skammet deg. Ikke skam deg, for vet du hva, det er helt normalt og du har ikke gjort noe feil. Det er ikke alltid slik at kroppen sitt automatiske instinkt er å sloss tilbake. Man kan kjenne på at man vil eller at man burde, men at man ikke klarer. Dette kalles «rape induced paralysis» eller «tonic imobility». Det er en autonom respons, noe som vil si at den ikke er viljestyrt. Kroppen fryser i situasjoner som fremkaller frykt. Muskulær paralysering. Uten sammenligning forøvrig, så er det er som i dyrenes verden, når de leker død for at rovdyr skal la dem være. De stivner rett og slett helt. Det er også hormoner som utløses i kroppen som kan forhindre optimal fungering i prefrontal cortex, under eksempelvis et overgrep.

Dersom du ikke har anmeldt, oppfordrer jeg til det, men ingen kan tvinge deg. Prosessen kan være lang og veldig tung, men anmeldelse er likevel viktig. Det sender et signal om at du ikke godtar slik oppførsel og at det er ulovlig. En anmeldelse kan også ha stor betydning, dersom andre anmelder vedkommende senere.
Jeg heier på deg!

Siste blogginnlegg

08. november 2018

06. november 2018

25. oktober 2018

23. oktober 2018

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.