En hednings bekjennelse

Og mens folk går rundt julegranen i sentrum hånd i hånd mens de synger julesanger til korpsmusikk og rådmannen atter en gang uttaler at det skjer så mye bra i kommunen, så sitter vi her da, alene, forrådte og isolerte, mange som skjelvende vrak, etter det som skjedde så lang tid tilbake.

Av Anonym

Øverst på værkartet, der janteloven rår på lik linje med naturen, er læstadianismen og forsamlingshuset innhyllet i hemmeligheter, kun forbeholdt de innvidde og sterkt troende. Dette lille samfunn eksisterer side om side med den Kardemommeby som plassen gjennom historien så sirlig har blitt formet til. Som andre små, pietistiske samfunn har også dette hemmeligheter. Hemmeligheter som holdes i hevd av de mennesker som bor her. Og mens folk går rundt julegranen i sentrum hånd i hånd mens de synger julesanger til korpsmusikk og rådmannen atter en gang uttaler at det skjer så mye bra i kommunen, så sitter vi her da, alene, forrådte og isolerte, mange som skjelvende vrak, etter det som skjedde så lang tid tilbake.

Det finnes unnskyldninger. En felles, allmenn forståelse av en overgriper som det er synd i, som ikke vet hva han gjør og som dermed ikke kan stilles til ansvar for sine handlinger. Slike unnskyldninger skaper enda mer tabu, fornekter vår felles historie og i siste instans vår egen identitet. Her lever vi da, side om side, i et ensomt felleskap som bare andre overgreps utsatte kan forstå.

Her går en overgriper løs i vårt samfunn. Han lever side om side med oss. Han smiler gjenkjennende når han ser oss og klapper oss spøkefullt på skuldra i det han går forbi. Han er, som resten av befolkningen, flink til å late som ingenting. Men hva er det med alle disse hemmeligheter? Hvilken misjon har de og hva blir ytterste konsekvens av at vår historie ikke blir hørt?

Vår historie skal ikke snakkes om – nei Gud forby! Ikke her, ikke i denne lille bygda. La det nå ligge, sier folk, det er jo lenge siden. Det skorter ikke på unnskyldninger: «han er jo tilbakestående», «han er ikke som oss andre», «det er jo ham det er synd i», «han er jo bare en stakkar» og­ – kanskje den beste: «han soner jo tross alt sin straff». Ja, han gjør jo for så vidt det: her – midt i bland oss ­– sine ofre.

Han har tilsyn. Denne mannen som har såret oss så dypt. Han som misbrukte vår barnslige tillitt og stilnet vår klingende barnelatter. Han som satte sitt avtrykk på oss og merket oss for livet. Han soner sin straff og han blir tross alt passet på. Av de troende. Av sin egen menighet og til og med av sine aller, aller nærmeste. Jeg spør meg selv: er det han som skal beskyttes fra oss, eller vi som skal beskyttes fra ham?

Saken er svært betent og tabubelagt, ikke på grunn av den betente floken som kan oppstå når etnisitet blandes med gudstro ­– som i andre lignende saker som nettopp er rullet opp i media. Nei, denne saken dreier seg, etter mitt skjønn, om overgriperens intelligensnivå mer enn noe annet. Lensmannen i kommunen viser bastant til at overgriperen er mentalt tilbakestående og befinner seg på stadiet til en syv åring. Det er et paradoks at den samme lensmannen sitter som bønneleder i den læstadianske menighet, samtidig som at det i mange tilfeller, nettopp er han som har utført politiavhør av ofrene. Det ligger da i sakens natur at han også har vært med å velge ut hvem som skulle avhøres og hvem som ikke skulle det da saken ble rullet opp for rundt ti år siden. Han stiller seg uforstående til habilitetsspørsmålet da han selv ikke sitter som øverste leder i forsamlingen. Herunder mener han seg ikke inhabil i etterforskningen. At overgriper og hans familie er medlem av samme forsamling, eller at han selv er i slekt med vedkommende, har etter hans skjønn altså ingenting å si.

Kjøllefjordsaken, som til nå har blitt framstilt til å kun dreie seg om overgrep mot gutter, blir kanskje enda mer betent når jeg nå kan tilkjennegi at jeg selv også ble utsatt for overgrep av denne mannen. Man kan tenke seg at dette vil rokke ved en gammel, vedtatt sannhet: det dreier seg likevel ikke kun om hang til et spesifikt kjønn sammen med en allmenn forståelse av lavt intelligensnivå. Det dreier seg istedenfor om en mann av beregnende natur, som både kan planlegge og hemmeligholde sine ulovlige handlinger over svært lang tid.

Mine opplevelser skriver seg tredve år tilbake i tid, og minnene lever fortsatt i beste velgående. Jeg ble lurt inn i en kjeller, etter at han, som jeg anså å være en voksen person, utga seg for å være fotograf som gjerne ville ta et bilde av meg. Jeg var rundt 9 år den gangen og naiv nok til å følge etter. For sent skjønte jeg at jeg var fanget, at det han gjorde med meg var galt. Jeg har holdt godt på hemmeligheten min overfor voksne, det ligger i den barnslige natur. Men: jenter prater, og jeg var ikke den eneste. I ungdomsalder gikk vi derfor en dag samlet med målrettede skritt mot lensmannskontoret. Vi tenkte vi hadde rett å anmelde, at ting skulle bli bedre, at vi kunne beskytte andre mot å oppleve det samme som oss. Vel framme ble vi imidlertid møtt med avvisning, sakene var foreldet og det var for sent å anmelde. De ville ikke engang høre våre historier og disse ble følgelig heller ikke skrevet ned. Hva gjør man da? Man forsøker å glemme, man fortrenger og man hemmeligholder slikt samfunnet har lært oss. Det ligger til sakens historie, at denne ble rullet opp senere og at det denne gangen dreide seg om overgrep av et stort antall gutter.

Som med guttene dreide det seg i vårt tilfelle også om ulike former for overgrep, fra de mildere til de av svært grov og voldelig karakter. På hvilket tidspunkt ble syvåringer så vonde? Så uttalt styrt av kjønnsdrift og så beregnende at de kunne planlegge og gjennomføre og hemmeligholde slike grove, ulovlige handlinger?

Lekehuset i barnehagen er en gjenganger i historiene fra både guttene og jentene. Men det begrenset seg altså ikke bare til dette området. Han hadde formet seg flere reir rundt omkring hvor han, som regel ved hjelp av søtsaker, lurte inn og forgrep seg på barna.  Jeg vil gå så langt som å kalle det «nesting» i mangel på et mer passende norsk ord. For det var sånn jeg opplevde det: I denne jordkjelleren jeg fortsatt den dag i dag av og til befinner meg i, er det både en stol, et slags bord og noe jeg tror er en madrass. I lekehuset var det dør og benker, i kjelleren var det ei luke som førte ut og som fysisk måtte løftes vekk. Den eneste formen for lys var gjennom en ventil på veggen. Jeg kan fortsatt kjenne lukter, smaker og få overveldende følelser ved synet av murvegger og hjemmespikrede hyller. Jeg kan føle vemmelsen og panikken og jeg kan huske at jeg selv fikk sparket opp luken.

Jeg har gått i psykiatrien i over ti år nå og prøvd ulike tilnærmingsmåter til å finne fram til minnene jeg bare ikke kan hente fram, de jeg ikke husker, de som er så fortrengte og gjemt så langt vekk i hukommelsen at de kun kommer til uttrykk gjennom nattlige mareritt og flashbacks. Jeg har, som en direkte følge av disse overgrep, utviklet kompleks PTSD, alvorlig depresjon og panikkangst. I tillegg til intensiv traumebehandling av forskjellig karakter, har jeg også, gjentatte ganger, blitt utredet for min sedvanlige dissosiasjon og mine fortrengninger.

Jeg må, på lik linje med de andre ofrene som enda ikke har rømt plassen, møte min overgriper i det daglige og i det samfunnet hvor jeg skal kunne føle meg trygg. Jeg stiller spørsmål med den hemmeligholdelse som skjer i Guds ord – og som hele samfunnet ser ut til å ta del i. Det å ikke agere kan, etter mitt skjønn, tolkes dithen at de – samfunnet – støtter disse handlinger. At de holder med overgriper og ikke de mange ofre som nå føler at de sitter på en øde øy, alene med sine problemer. Er det vi som er hedninger?

Hvorfor godtar man «soning» i nærmiljøet når så mange er berørte? For det er mange som enda ikke har blitt hørt, som har båret på disse hemmeligheter hele sitt liv, som ikke har fått avgitt forklaring, som ikke har turt å ta kontakt med psykiatrien og som fortsatt lever i frykt for å møte sin overgriper hver eneste dag. Det være seg når de skal på posten, på Coop´n, eller – endra bedre – når de må på arbeids utprøving på den lokale vekstbedriften. Dette er ofte et krav når NAV skal vurdere arbeidsevne opp mot for eksempel uføretrygd. Således bidrar de- på lik linje med kommunen, til å holde oss i en offerrolle.

Dagens situasjon er uholdbar og representerer en gammel, sliten løsning. Den funket kanskje tidligere, men man kan jo spørre seg om det ikke er på tide å skille seg av med de gamle tankemønster som så sirlig har formet bygda til den «Kardemommebyen» vi kjenner i dag? Å leve i fred og fordragelighet er et gode som vi alle tross alt ønsker å kunne oppleve. Jeg spurte innledningsvis om hva som er konsekvensen av hemmeligholdelse og benektelse:

Jo, da opprettholdes jo denne hjørnesteinsbedriften i kommunen. Mange årsverk utgjør i dag grunnlaget for at denne forbryteren får fortsette å sone her, og mange av disse årsverkene består av hans egen familie. Når medlemmer av menigheten i tillegg da sitter i ledende posisjoner hvor en må samhandle på tvers av fag, etikk og kommuneøkonomi, blir ikke hemmeligholdelse da en naturlig konsekvens av denne samfunnsorden?

Det blir systemet i seg selv som opprettholder den avmaktsfølelsen vi mange føler daglig. Om ting er som de alltid har vært, vil man heller aldri få en endring.

Flere står i disse dager fram med sin historie i håp om at ting skal endre seg. Det skal mye guts til for å gjøre nettopp det. Samtidig ligger det et inderlig ønske om støtte for de mange som har opplevd så mye motstand og fortielse.

Om likegyldighet og fortielse sier Øverland: «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv»

At ofrene rundt juletider ble oppfordret til å avlegge sin forklaring til et utenforstående politikontor, gav håp til mange. At samme etat nå går ut i media og vil legge saken død på grunn av dårlig oppmøte er etter mitt skjønn like uforståelig som at ofrene nå sammen skal ha skrevet et eget brev til kommunen som oppfordrer til tilgivelse av overgriper fordi vi jo alle trives med å være ofre her.

Fatt det den som kan.

 

 

 

Siste blogginnlegg

10. januar 2019

10. januar 2019

04. januar 2019

03. januar 2019

03. januar 2019

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.