Det er ikke noe å gråte for

Hvordan vi møter, tolker, reagerer og står i andres følelser blir påvirket av en rekke ting. 

Av Natalie Harehjeld

Alt fra dagsformen, konteksten til sitasjonen vi befinner oss, nåværende livssituasjon og hvordan vi selv ble møtt i egen oppvekst. Å anerkjenne et annets menneskes følelser er ikke noe vi klarer hele tiden. Imidlertid er det noe vi absolutt bør få til oftere enn det vi gjør. Det å anerkjenne, trenger ikke å være ensbetydende med at må være enig i den andres reaksjon. Det innebærer å se den andre, fra den personens ståsted, noe som er viktig. I dette innlegget skal jeg ta utgangspunkt i å anerkjenne følelser og reaksjoner hos barn. 

Alt vi vet har vi på et tidspunkt lært eller erfart. God emosjonsregulering er basert på flere ting, blant annet hvordan vi blir møtt. Det virker som det er lettere for mange voksne å «feie bort» følelsene til et barn, fordi de er barn, enn med et annet voksent menneske.
Jeg henter barnet mitt hos barnevakten. Da vi skulle gå, løper ungen bort til stuebordet og sier: «Mamma, jeg har tegnet en tegning til deg». Skrekkslagent legges det merke til at tegningen ikke er der lenger. «Hvor er tegningen min?», sier ungen fortvilet. «Den er borte den nå», sier barnevakten. Jeg tolker det som at den er kastet. Leppen til ungen bevrer før det bryter ut i full gråt og ungen løper til meg. «Det er ikke noe å gråte for, du kan jo bare tegne en ny hjemme.», sier barnevakten. Gråten tiltar.



Det er nok ikke av uvilje fra den voksne, men barnets følelser blir ikke anerkjent. Selv om man ikke mener å si det, er den underliggende beskjeden: «Nå syntes jeg at din reaksjon var for sterk til denne situasjonen, derfor må du ta deg sammen». Det kan være reaksjoner hos barn (og voksne) som også kan få meg til å tenke: Ja vel ja ... så teit eller nå overdriver du. 
Vi har vel alle sagt noe lignende en eller annen gang til et annet menneske, når vi ikke har forstått hvorfor de reagerer som de gjør. Den andre føler seg sannsynligvis ikke sett. Tenk på en gang noen har sagt noe slikt til deg. Det føles jo ikke bra og det kan føles litt som det den andre sier er: «du føler feil». 

Tilbake til den bortkomne tegningen. Jeg satt meg ned i mitt barns øyehøyde og sa: «Oi, nå ser jeg at du ble veldig lei deg. Er det fordi at du hadde tenkt å gi meg den tegningen også ble den kastet uten at du visste det?». Jeg fikk et gråtkvalt ja tilbake. «Ja, det var skikkelig dumt og jeg skjønner at du ble lei deg for det når du gjerne ville gi den til meg. Selv om det ikke er den samme, kanskje du vil tegne en ny når vi kommer hjem?» Her anerkjennes følelsene. Joda, jeg tenkte også: «Ai caramba. Var det så mye å ta på vei for?» Men så tenkte jeg: hvis noen hadde fjernet noe jeg ikke ville skulle blitt fjernet, så kunne jeg også blitt irritert/lei meg (selv om jeg ikke hadde brutt ut i gråt). Så den mulige følelsen bak den umiddelbare reaksjonen kan jeg forstå. Det er heller ikke opp til meg å bestemme hva en annen skal føle eller ikke, uansett hva jeg selv måtte mene om situasjonen (eller reaksjonen). Jeg bør ikke avfeie noen andres følelser fordi jeg syntes det er merkelig/upassende/overdrevent eller rart. Å anerkjenne følelser, hos både voksne og barn, handler altså også om å se litt bakenfor selve reaksjonen. 

Ingen klarer å være anerkjennende til en hver tid, men det er noe vi bør etterstrebe å være for det meste av tiden. Jeg har sterk tro på at det er slik man lærer å få en god emosjonsregulering og bli vist at alle følelser er tillat (men ikke nødvendigvis all atferd). Å prøve og gå ut av sitt eget hodet og inn i den andres kan være vanskelig, men veldig verdt det. Et tredje eksempel er hvis noen faller. La oss si at du ser et voksent menneske falle ute. Sklir på isen kanskje. Fallet i seg selv, ser ikke så ille ut fra der du står. Forhåpentligvis er det ikke så ille heller. 

Sannsynligvis ville du, hvis du var nærme nok, sagt til vedkommende: «Oi, går det bra med deg?». Da får vedkommende selv en anledning til å si ja eller nei og eventuelt be om hjelp. Jeg legger merke til at hvis det er et barn, og fallet ikke ser så alvorlig ut, er voksne mer tilbøyelige til å si: «Oisann. Det gikk bra vet du», «Opp og stå, det gikk bra» eller lignende. Intensjonen er nok god, men det er faktisk ikke opp til deg å bestemme hvordan det gikk eller hvordan det føles ut i fra det du så. Folk må og skal få eie sin egen opplevelse. Si heller til et barn, som du ville sagt til en voksen: «Gikk det bra?», «Fikk du vondt?» elle noe lignende. 

Det er så mye mer jeg kunne kommet på, men avslutter her. Kan forøvrig anbefalende denne artikkelen: «Møt følelser i barn». Nettsiden har også mange andre gode verktøy og øvelser med tanke på hvordan du står i, takler og forholder deg til egne og andres følelser. 

Les mer av av  Natalie Harehjeld

Siste blogginnlegg

10. januar 2019

10. januar 2019

04. januar 2019

03. januar 2019

03. januar 2019

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.