Depresjonstrollet

Depresjonen er faktisk noe som gjør livet vanskeligere å leve. Noe holder deg tilbake, og det er ikke din skyld.

Av Silje Talgø Klakegg

Smak på ordet depresjon… Hva får ordet deg til å tenke på? Jeg synes ordet er tungt og mørkt, og det smaker av usikkerhet (fra de gangene jeg har vært pårørende til mennesker med depresjon), isolasjon (fra mine egne erfaringer med diagnosen) og faktisk smaker det litt av seier. Du får kanskje andre assosiasjoner. Panikk, kanskje? Eller frykt og håpløshet. Ensomhet. Hvilken smak synes du at ordet har?

RDet som er vanskelig med depresjon, er at lidelsen ikke er særlig statisk, og det er ikke lett å måle en depresjon. Joda, du kan svare på en rekke spørreskjema som gir deg en indikasjon på om du kan ha utfordringer som svarer til diagnosen, og de kan si hvilken grad av depresjon du har i øyeblikket. Men den kliniske virkeligheten ligger et stykke unna den opplevde virkeligheten. Det går an å jobbe bort en depresjon. Mye kan gjøres gjennom forebyggende arbeid, og like mye kan gjøres for å stanse en allerede pågående depresjon. Det er bare ikke alltid så lett å gjøre det selv. Når man er deprimert, er det ikke sikkert at man vet det. Depresjon kan nemlig likne på ganske mange andre ting.

Kanskje føles det fysisk. Omtrent slik: Jeg orker ikke, gidder ikke, vil ikke, kan ikke...

Kanskje føles det ikke i det hele tatt. Noen depresjoner ramler ned i hodet på en, mens andre sniker seg så stille og forsiktig innpå deg at du ikke forstår det. En dag blir børen på skuldrene dine så tung at du knekker sammen under vekta. Hvordan skal du klare å forstå at du er i ferd med å bli syk når forskjellen fra dag til dag er så liten som en millimeter, nærmest ingenting. Etter hundre dager er hundre millimeter blitt ti centimeter og ganske synlig, og du vet at du har hatt gode dager uten depresjon, men du husker ikke hvordan det var. Dette er mat for depresjonen. Den er sleip sånn. De negative tankene blir dobbelt negative og de positive knipser du bort som usannheter, og for en gangs skyld (eller kanskje fremdeles?) er du overbevist om at du har helt rett. Du er dum. Du kan ingenting.

Kanskje du ikke helt forstår at det er en sykdom, for du kjenner bare at du ikke liker deg selv. Du vil bare, vil være alene, og du vil ikke plage verden ved å være til, og du vil i alle fall ikke leve sammen med andre mennesker, for det er slitsomt for dem og slitsomt for deg og når du til slutt lever alene er det en lettelse. Men du blir ikke friskere av å isolere deg. For å bekjempe en depresjon er nærmest umulig på egenhånd.

Kanskje må du bli frisk igjen for å lære nettopp hvor mye en depresjon kan forandre deg. Plutselig er ikke det å lage middag et uoppnåelig mål lenger. Og først da forstår du at depresjonen er et troll som drar deg i beina når du prøver å løpe. Det at du snubler gang på gang er ikke din skyld. Det trenger ikke å være noens skyld, men trollet er her, og alt blir mye tyngre enn det kunne vært. Uten dette trollet som drar deg i beina, kunne du hoppet over høye hindre, tatt en runde i grøfta uten at løpet var over, eller du kunne tatt beina på nakken og virkelig løpt fort. I stedet kravler du sakte avgårde mens du prøver å få med deg armer og bein, og du snubler, havner med hodet i søla og skrubber deg opp på knær og hender. Sånn er det å leve med depresjonstrollet hengende på. Og dette trollet er utholdende.   

 

Å være pårørende eller venn av et menneske med depresjon er en tålmodighetsprøve. Her må du velge. Blir du stående og se på at en pårørende eller en venn dras i beina av dette trollet? Skal du gi trollet rom og avstand til å nappe det deprimerte mennesket en ekstra gang i skolissene? Eller velger du å hjelpe? Du som står på utsiden kan se hvor det tok kontroll over beina hans. Det er du som lettest dytter det bort. Dytt bort trollet, dra det i armene, spytt på det. Vennen din kommer til å si at hjelpen din ikke nytter, men jo mer du plager trollet, jo raskere sliter du det ut. Har du sparket beina under trollet noen hundre ganger, er det større sjanse for at vennen din kommer seg unna. Han er så fokusert på trollet at han tror du forstyrrer ham. Han tror at du gjør det vanskeligere for ham å ta kontrollen over seg selv igjen, men han ser ikke at det er trollet du kjemper mot og ikke ham.

Depresjonen er faktisk noe som gjør livet vanskeligere å leve. Noe holder deg tilbake, og det er ikke din skyld. Og du må få hjelp til å stoppe det.

Ordet depresjon smaker av seier, og det er ikke lenger et negativt ladet ord for meg. Jeg har vært heldig. Noen slåss mot trollene sine alene, og noen seirer aldri. Jeg håper at dere som har lest denne teksten nå, har sett hvordan små, små grep kan utgjøre en stor forskjell i noens liv. Så gå ut og jag troll (smil, mas, vis at du ser dem, ikke trekk deg unna, bry deg osv.) Det er slitsomt, men en annen gang kan det være du som trenger hjelp til å sloss, og kanskje du da har styrket noen nok til at de klarer å stille opp for deg.

Siste blogginnlegg

10. januar 2019

10. januar 2019

04. januar 2019

03. januar 2019

03. januar 2019

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.