Den fantastiske kroppen.

Æ har en plass korr tanka og refeksjona kan være fri. Det skulle alle hadd.

 Av Hanne Line Wærness

Og nåkka av det finaste med å være en plass korr tankan kan springe fritt - e at æ gjer mæ sjøl en mulighet tell å nå mæ sjøl igjen. Og det kan trenges innimellom. 

Som førr eksempel når heile mæ ikkje kjennes heilt heil. Når kroppen snakke i munnen på kverandre. Og når levd liv i lettare utakt med sæ sjøl gjer følelsen av to skrett fram - og ett tellbake.

Da trengs det litt balansering. Og sånne balansekunsta - de kan være fargerikt eventyrlig!

Det va en gang en levd erfart kropp. Denna kroppen va sammenvevd av en haug med dela som tell sammen utgjør en slags heilhet. I dettan fargerike fellesskapet va blant ainna Rød, Gul og Grønn tydelige stemma blant alle delan.

Rød, Gul og Grønn e en godt sammensveisa liten kroppsflokk. Tell tross førr at de e ganske førrskjellig. Eller kanskje nettopp derfor. Rød e klok, litt streng, sette grense og gjør førrnuftige valg. Gul e tellbakeholden, litt skeptisk og snusførrnuftig. Og Grønn e full fart, kan godt finne på å ta nån snarvega - og være ganske uførrnuftig. 

Men de e en god gjeng. Litt sånn symbiotisk avhengig av kværandre i et elsk-hat-forhold. Som det kan være i en flokk - i en levd kropp. Det kjæm godt fram når de ska ut på tur aldri sur.

Grønn har vært pjusk ei stund og i litt rusten turform. Men Grønn e utålmodig etter å sette avgårde - som førr å ta igjen «det tapte». Grønn sikte mot et turmål langt borte, og tenke at det vil gje kred å komme sæ heilt dit. I dårlig form. 

Gul ser med skepsis på Grønn, og prøve å holde litt igjen. «E du nu sekker på at det e så lurt å legge av gårde i det tempoet? Så langt? Ka ska du der, egentlig? Du kan godt vente på oss.». Gul ser på Rød førr å få litt støtte. Men før Rød rekk å tenke sæ om har Grønn lagt avgårde. I et halsbrekkandes tempo. Rød sukke tungt, ser på Gul. «Vi får vel komme oss avgårde, vi også. Gudan veit ka Grønn kan finne på». Så Rød og Gul gjer sæ i vei - i sett tempo.

Grønn fær avgårde i fullfullfart. Nyt øyeblikkets glede, og «glømme» at formen ikkje e heilt som den skal. En eller ainna plass der fremme lokke det nåkka. Grønn e ikkje heilt sekker på ka som e der fremme - men det e sekkert heilt fantastisk! Det e bare å komme sæ dit. Men etter ei stund som ikkje e så veldig lang bli Grønn litt usikker på vegen. Og målet. Øyeblikkets superkrefta ebbe litt ut, og Grønn føle sæ plutselig veldig aleina. «Korr blei det av Gul og Rød, tru? Koffør bruke de så lang tid?» Grønn ser sæ sliten rundt. «Korr e æ, egentlig? Æ kjenne mæ ikkje igjen. Og ikkje kjennes det godt ut å være her, heller», tenke Grønn - og begynne slukøra å rusle sakte tellbake igjen. Kreftan e nesten oppbrukt.

Gul og Rød surre avgårde i sett meir bedagelige tempo da de plutselig ser Grønn komme vaklandes imot sæ. De ile frem og får fanga Grønn - akkurat tidsnok før bakken tar imot. De støtte Grønn mellom sæ og veksle et megetsigende blikk. «Ka va det æ sa», si Gul - «førr fort, førr langt, førr aleina. Ååå, du skal bestandig bestemme sjøl! Æ hate det når du hold på sånn». 

Rød ser på Grønn med et strengt men omsorgsfullt blikk. «Vi får få dæ tellbake», si Rød, «så tar vi det derifra». Gul og Rød tar med sæ Grønn, hold godt i handa og rusle sakte dit de kom fra. Sjøl om de va småsur og lettare irritert på Grønn, så sørga de førr nok kvile og ga masse god omsorg. Som man gjør i en flokk.

Grønn kom sæ ganske kjapt på beinan igjen. Det kribla i turfoten - igjen. «Ut på tur, anyone?». Gul himla med øyan. Rød trakk pusten djupt, så alvorlig på Grønn og spurte «Har du ikkje lært nåkka som helst av den siste utflukten din?». Grønn blei ettertenksom, grubla litt. Og så spørrandes på Rød. Rød sukka; «Du kan ikkje bare legge avgårde på den måten uten mål og meining...». «Æ hadde mål og meining!», parerte Grønn. Rød prøve igjen; «Du kan ikkje legge avgårde på den måten aleina, uten oss andre. Det går bare ikkje. Vi e en flokk. Du kan ikkje være kropp aleina.» 

Grønn ser ned og så opp. «Jo - æ har lært en ting! Neste gang ska æ grave mæ ned i tide. Og vente på dåkker!». Sa Grønn. Med kjærlighet i blikket tell kroppsflokken sin.

Snipp snapp snute - her kunne det vært ute. Men det e det heldigvis ikkje. 

Moralen e...

Lytt tell erfarne kroppsfolk

Hold kroppsflokken samla

Det er ingen skam å snu og vente på resten av sæ

 

Ha en eventyrlig, levd dag!

Siste blogginnlegg

09. august 2018

07. august 2018

06. august 2018

25. juli 2018

11. juli 2018

04. juli 2018

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.