Burde du være redd for meg?

På papiret, bør du være redd meg: Eg er schizofren/paranoid og x rusmisbruker

Av Anonym

Ja det burde du. I vært fall på papiret. På papiret er eg schizofren/paranoid og x rusmisbruker. Men er det meg? Er det kva eg er? I vært fall for mange. Mange er redd når man sier ord som psykose. Da er man utilregnelig. En person man skal Være redd for. Men psykose er jo bare at hjernen står fast på ein tanke den ikkje kan forstå og derfor skaper den vrangforestillinger og stemmer for å løse opp I floka. Det er viktig å skjønne. Så igjen. Er du da redd for meg? For mitt bilde av verden? Av mine tanker? Som schizofren var tankene ekte for meg. Virkeligheten var vrengt. Hodet mitt drukna

I tanker om alt fra drapstanker til fantastiske overnaturlige forestillinger, men kven tanke skulle eg høyre på. Kven er eg nå? Kven tanke er meg nå? Dette hjelper medisin heldigvis med. Eg tek antipsykotika. Og den hjelpar meg, men medisin til riktig diagnose er alpha omega. Den kan få orden på stemmer og vrangforestillinger. I psykose blir ein kanskje litt sint på samfunnet. Da må behandling komme. Man kan ikkje være aleine om sånne tanker, og venner kan bli litt for subjektive. De vil at du skal være frisk, ikkje hva du tenker, bare kven du blir oppfattet som.

Og du står igjen med å vere ein anna person enn den man er når man er frisk. Nokon eg har snakka med snakker om «det indre filitere». Dette er i basis at man har stemmer uten kritisk røst. Eg følte meg ofte dum når eg bare babla og eg hadde ofte tanker som: Hvorfor har ingen stoppa det her. Hvorfor har nokon latt meg bli sjuk. Og hvorfor har ikkje psykiatrien knipsa med fingrene. Er det min eller din jobb å bli frisk? Er det noe eg kan gjere med situasjonen? Å være schizofren er vanlig. Spesielt blant rusmisbrukere. Det fantastiske rusmidlet hasj. Helt teknisk så er dette et psykoaktivt stoff. Og uten høyt CBD nivå vil folk bli psykotiske, eller i min – schizofren.

Medisiner hjelper. Dette er ikkje så stikke under en stol.Men mange har nok endel motsetninger til medisin, men det for å reparere det du ikke klarer selv. Den knytter nervekanaler sammen som ofte blir ødelagt av lengre rusmisbruk eller psykisk/fysisk motgang.Så da kan du spørre deg selv, ville eg klart å slå inn denne spikeren uten hammer? Svaret er nok nei. Det ville vært vanskelig, men det finnes alternativer for. F.eks. en stein. Dette kan også brukes ommedisiner. Du får utfallet men prosessen av hver medisin er forskjellig. Du har kanskje hørt om a b og c preparater. Dette er også med schizofreni. Vi har forskjellige grader av sykdommen. Personlighets forstyrrelser, tanke forstyrrelser og virkelighetsforstyrrelser. Derfor som tidligere nevnt er riktig medisin til riktig diagnose utrolig viktig. Uten medisin mister man bakkekontakten, det indre filteret. Man blir da svevende og snakker med stemmene sine.

Uten kontroll. Du kan vel si det litt som at sabotøren på skuldra er psykotisk. Nervene får ikke samspille. De knytter bånd der de ikke skalog da mister de funksjonen sin. Det er også noe som kalles dette å gå på veggen, men dette er vel emosjonelt isteden for med tanker. Dette kan også skje med schizofrene, men akkurat med bare schizofreni veit eg ikkje, men da går eg på ein nedtur og blir veldig paranoid. Hjernen registrer ikkje hva som skjer rundt seg og forstyrrer virkeligheten med stemmer.

Som x rusmisbruker i sykdommen følte eg meg, på gode dager at det er meg, meg som er alt, meg som er grunnen for det som skjer. Var gud. Følte eg. På andre dager var livet greit. Eg bruker ordet greit fordi det var greit. Ikke bra, ikke dårlig, men greit.

Men ingen opptur uten nedturer, og da var det mye forfølgelse og forstyrrelser i at eg trudde alle hatar meg. Derfor søkte eg til rusen. Som var min medisin oppå den andre medisinen som eg tar daglig. I dag har eg bytta ut rusen med alt en skal trenge. Før kunne eg innpå kjøkkenet hvis eg skulle på do. I dag kan eg t.o.m gå inn på badet og bytte ut dorullen. Dette er bare for å beskrive et bilde av en psykotisk person.

Det ironiske er at tanker har hjulpet meg vekk fra tankene. De har hjulpet meg masse I min prosess. Som rusmisbruker hadde eg ingen faste tanker. ingenting å henge meg opp I. Hobbyen min var å røyke gress. Og tommere blei eg jo. Trur I løpet av mine rus år så mistet eg mesteparten av det personlige, eg blei anonym. Mistet særegenheten. Den eg er nå I dag er er eg glad I. Men går det an å elske en narkoman? Og som til og med en som er psykisk sjuk?

Eg mener ja. Selvfølgelig. Personer er personer. Er vi ikkje? Er vi ikkje alle like med samme forutsetninger. Er vi glade for at vi er forskjellige? I så fall burde du ikkje være redd meg? Vær glad i meg. Eg er som deg.

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.