Baksiden ved velferdsstaten

Vi trenger et paradigmeskifte av medisinbruken i psykiatrien.

Av Guri Bergersen. 

Jeg har kjent på den kanskje bitreste siden av velferdsstaten. Å havne i psykiatrien. Der er det mange sengeplasser, som hvert år fylles av fortvilte, deprimerte og livsslitne mennesker som søker en trygg havn å komme i for en periode. Mange trenger bare å bli sett og anerkjent for den de er. Likevel kommer det som et sjokk på mange det jeg skal fortelle nå:

I 2016 ble 3768 mennesker lagt i belter. Tallene Bent Høie, helseminister, fikk var langt lavere. Hvorfor skal dette holdes skjult? Hva er det som er så mystisk og skremmende bak de fire veggene på Ullevål sykehus og andre institusjoner rundt om i landet som skal holdes hemmelig for selv politikerne?

Selv har jeg opplevd å bli "truet" med kjemiske medikamenter dersom jeg ikke følger behandling, som jeg aldri ba om i utgangspunktet. Gjør ikke det noe med selvfølelsen, så vet ikke jeg...

Det begynner å bli nok så anerkjent ( https://pamelaspirowagner.com/2013/09/19/antipsychotics-block-pleasure-in-life-its-all-about-dopamine/) hvordan dopaminblokkeringen i antipsykostiske og antideprissive medisiner stopper oss fra å oppleve glede, motivasjon, svekker hukommelse, motorikk og andre egenskaper. Er ikke dette dustete? Dopamin er jo selve rushet som får oss til å leve, som får oss gjennom dagene for å si det på en annen måte... Så hva er oddsen for at deprimerte og slitne mennesker som allerede sliter med å motiveres til å komme i jobb og skolegang får medikamenter som demper dette enda mer?

Her er skillet mellom hva som er medisinpåvirket og ikke, det viktigste!

Mange tror at mennesker som havner i psykiatrien faller i funksjon på grunn av "sykdommen", og ikke medikamentene! Er dette noen gang bevist? I mitt tilfelle vet jeg at mitt funksjonsnivå ble svekket drastisk da jeg startet på medisiner. Jeg er tilstede i det jeg gjør nå til tross for medisineringen, ikke på grunn av. Heldigvis skjer det mye på denne fronten i år, og jeg føler at psykiatriboblen er i ferd med å nå bristepunktet. Helsenorge redder liv, men hvor mange er tatt som følge av dem? Silje-Benedikte-saken var stor for noen år tilbake, og mange mennesker har gjort mye for å rette opp i skadene...! Men ingen liv som er tapt kan noen gang fås tilbake. Så enkelt er det.

Jeg skriver denne artikkelen fordi jeg vil at sannheten skal frem, og jeg tror tiden er inne. Jeg tror tiden er overmoden for at noe står opp og sier sin faktiske mening om hvordan dette helsenorge henger sammen. Ja, det er fint med instagrambilder av mennesker som har gjennomført operasjoner og er høye på morfin, ja det er fint med vel gjennomførte barnefødsler, men hva med alle solskinnshistoriene, som forsvinner i dagens lys.

Dersom vi ser på kroppen vår, er den ment til å være i balanse helt naturlig, det er først når vi tukler det til med kjemikaler og andre produkter at vi kommer i ubalanse.

Det er spådd et paradigmeskifte av medisinbruken i psykiatrien, og jeg er både takknemlig og helt enig. Dette er jammen på tide. Med media i dag og så mange som går ut og deler sin historie blir det plutselig "skjulte kameraet" på innsiden av psykiatrien :) Dette er på sin plass. Verden trenger å vite hva som er på innsiden av disse veggene. Jeg tror vi trenger en massiv krise i helsevesenet for å rett og slett bygge det opp igjen på en annen måte. På skoler i England har medisinstudentene timevis med ernæringsopplæring, og studenter over hele verden trenger gjennom med kunnskap om at kropp og psyke henger sammen. Dette har jo alltid vært fastsatt, men de sprekkene som dukker opp i helsevesenet er i ferd med å krasje hele grei. 

Spørsmålet er vel hvordan skal det bygges opp igjen når det er fastsatt at det ikke virker?

Siste blogginnlegg

20. april 2017

18. april 2017

06. april 2017

30. mars 2017

29. mars 2017

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.