Å grue seg til sommerferien

Hvem skal passe på meg når behandleren min har ferie?

Av Nina Knagenhjelm

Det er mange ting man ikke gleder seg til når man er i behandling. Det er klart. Mange ting. Og det kan variere fra person til person. Og gjennom tiden. Men det jeg tror mange gruer seg til, i alle fall er mindre glad i, det er sommerferien... Om man er inneliggende pasient, eller poliklinisk pasient, eller har tjenester fra andre instanser offentlig og privat. Sommerferien kommer hvert eneste år. Uansett hva man gjør. Og for de fleste pasienter i psykiatrien betyr det ofte et opphold i behandlingen. 3-4 uker helt uten tilbud. På egenhånd. Selv om man kanskje har tilbud fra 3-4 ulike hold på en uke til vanlig. Hvis man er ekstra uheldig da.

Helsepersonell skal jo også ha ferie. Og i mange av disse arbeidsgiverinstansene er det også krav til at 3 eller 4 uker av ferien må tas ut om sommeren. Resultatet er at din behandler eller kontakt blir borte i 3-4 uker i strekk. Og har du flaks, og har flere behandlingskontakter, så risikerer du jo at alle har ferie på likt. Uansett vil du bli stående uten et eller flere tilbud over en 3-4 ukers periode. Noe som kan være veldig lenge for en som er syk. Kanskje alvorlig syk. Dette gjelder jo også ved institusjoner, om det er boliger eller sykehus. Man blir ikke stående uten behandling. Men det som heter ferievikarer dukker opp og "invaderer". På godt og vondt. For ikke å snakke om at en del avdelinger også feriestenger for å forenkle ferieavviklingen. Ofte 2 uker i strekk. Midt i juli eller no. Da stenges avdelinger og pasienter skrives midlertidig ut og får et ufrivillig opphold i et behandlingsopplegg på en avdeling, ofte spesialavdeling.

Det kan kanskje synes som en bagatell for mange friske. Og kommentaren om at "Det må jo være deilig å få litt ferie fra behandlingen også!" kommer med jevne mellomrom. Og det kan jeg på sett og vis forstå. Men hva hvis du var avhengig av ukentlige avtaler for en somatisk sykdom, som bidro til å holde tilstanden din holdt seg stabil, eller kanskje også ble stadig bedre? Hvor brudd på kontinuitet i behandlingen kunne få konsekvenser? Da ville kanskje heller ikke du vært likeglad. Og det skjer nok i noen somatiske sammenhenger også.

Faktum er at man kommer seg da gjennom det på et vis. Mange av oss i alle fall. Man henger på livet på et vis. Men det koster. Ofte mye. Så ferien blir alt annet enn ferie. Det som synes for andre som en ferie også for en pasient med regelmessige avtaler, ved å slippe og møte til avtaler og møter og timer, det blir det stikk motsatte. Når behandlingsferien er over, da trenger man egentlig ferie. Paradoksalt nok.

Nå er det fint lite vi får gjort med dette. Helsepersonell må også ha ferie. Sånn er det bare. For noen kan det selvfølgelig være en løsning å få hjelp av vikar eller annen ansatt, selvfølgelig! Men for andre er ikke det aktuelt, hensiktsmessig eller praktisk mulig. Så da er det bare å tilbringe våren med en klump i magen til ferieplanene er klare og ting er avklart. Hvor lenge er man helt uten noen? Hvor lenge er man uten hver enkelt? Skjule skuffelsen og frykten de gangene det viser seg at man har hatt maks uflaks. Holde maska. For jeg unner dem jo så inderlig den ferien. De trenger den minst like mye som alle andre. Samtidig som jeg skammer meg over at dette oppleves som et slags problem for meg selv hvert eneste år. At jeg er avhengig av dem på den måten. Det liker jeg overhodet ikke. Tanker om at det er noe galt med meg, rett og slett.... Samtidig...er bare så innmari redd for å falle, bli dårligere, for å gå rett på snørra i ferien...Ikke fordi jeg gjør det med vilje. Men fordi jeg enda ikke er trygg nok i meg selv til å stole på eller håndtere mine egne følelser og tanker på en god måte for meg selv...

Den mest utfordrende sommeren tror jeg var i 2009. Behandleren min hadde ferie fire uker sammenhengende. De samme fire ukene som var de siste fire ukene før turnusstart. Jeg hadde da ingen andre behandlingskontakter heller. Så det var fire uker uten oppfølging, i en periode hvor mye var vanskelig på mange måter, både i livet, men også behandlingsmessig. Rett før oppstart av o store målsetning. Som skremte vettet av meg. Men jeg overlevde det også. Uten at jeg helt husker hvordan. Annet enn at jeg sørget for å få hospitere på sykehuset de to siste ukene før turnusstart. Noe som faktisk hjalp enormt i forhold til irrasjonell frykt med tanke på det nye livet som ventet meg.

I år har jeg faktisk hatt flaks. Superflaks! Jeg kommer ikke til å være helt uten behandling en eneste uke. Fysiodama kommer tilbake når kommunedama går ut i ferie. Psykologen skal ha ferie. Når aner jeg ikke. Ikke turt å spørre. Fastlegen skal ha ferie, men det er liksom mindre viktig i denne sammenheng der jeg er nå. NAV-dama skal ha ferie, noe som nå kan bety forsinkelser i jobben for å finne nytt hospiteringssted som har plass og kapasitet til å ta imot meg. Men får jo ikke gjort noe med det. Og blir i alle fall ikke dårligere av det. Bare utålmodig. Og det får jeg ta som en øvelsessak, rett og slett. Så jeg klager overhodet ikke over ferieavviklingen i behandlingsapparatet i år. Tvert imot vet jeg at jeg har vært veldig heldig i dette herrens år 2016. Og det er jeg glad for der jeg er i prosessen akkurat nå.

Like fullt sender jeg gode tanker til alle dem der ute som ikke er like heldige som meg i år. Vit i alle fall at du ikke er alene om å ha disse tankene i forkant av sommerferien. Det er ganske normalt å få dem tror jeg. Det er ikke galt eller egoistisk. Med mindre du krever at behandleren din ikke skal ta ferie da! Eller du kontakter vedkommende privat i ferien ;) Jeg krysser fingrene for at det går bra for akkurat deg, akkurat denne sommeren. Så får dere friske som forstår det forstå, og dere som ikke gjør det la det være....Det er nok litt om og gjøre å tenke litt som Ole Brumm. Finne de gode tingene i hver dag for å komme seg gjennom dag etter dag på egenhånd....

P.S. juni 2017: jeg har vært heldig i år også jeg. To uker uten noen. Men det er jo også fordi jeg har flere. Har man kun én behandler, da kan man rett og slett ikke være så heldig. Da må man bare holde ut. Men at det kan være utrolig vanskelig og tøft, det er et faktum også i dag, som det var det for 1 år siden. Ønsker alle sammen en så god ferie som mulig, den tar slutt til slutt i år også, selv om det ikke alltid føles sånn på ferieveien. Gode tanker til alle som i år gruer seg til sommerferien av nettopp denne grunnen.

 

Siste blogginnlegg

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.