Alle blogginnlegg
En bussjåfør kan ikke sove på jobb. Det kan ikke du heller.
Marianne Magelssen: Marianne er utdannet offentlig godkjent sykepleier, coach og mindfulness- instruktør. Hun arbeider i dag som forfatter og foredragsholder.
Samfunnet ved myndighetene har et samfunnsansvar for psykisk syke borgere, likeså har vi alle et samfunnsansvar som medlemmer i samfunnet, et kollektivt ansvar.
I disse dager advares foreldre i Norge mot selvmordsfare blant ungdom på grunn av den amerikanske Netflix-serien "13 Reasons Why", som tar for seg årsakene til den 17 år gamle Hannah Bakers selvmord.
Galgenhumoristisk tekst av Ola Bog. Inspirert av virkelige hendelser.
Folk flest går rundt og tror at medisiner er den beste hjelpen mot psykiske lidelser. Det tror ikke jeg.
Her er min historie om hvordan jeg nå takler mine kommanderende stemmer.
Du vet når du svinger beina ut av senga om morgenen og bare kjenner at dette blir en dritt dag?
Dikt av Mette Lislerud: Psykiatrisk sykepleier med lang erfaring. Samtidig pårørende for en med alvorlig psykisk sykdom.
La oss si det som det er. Noen ganger går livet til helvete. Noen dør, et forhold tar slutt, man opplever et traume, man mister jobben, økonomien går ad dundas, helsen hangler, man blir syk, man sliter med depresjon eller angst.
Jeg tror vi må tenke annerledes. Jeg tror at det intime er viktig for å skape hjemfølelsen, og jeg mener at sykehjem ikke skal være for store. Dette er for så vidt ikke nye tanker hos oss.
Jeg skjemmes over å innrømme at det som hemmer meg mest, er frykten for hva andre tenker om meg.
Dette er ikke eventyret om Askeladden og de gode hjelperne. Men den virkelige historien om psykiatripasientene og de gode hjelperne.
Det opp til oss selv å være åpen for endringene og ta tak i de positive tankene.
Finnes det noen oppskrift på god eldreomsorg, og hva er i så fall ingrediensene?
Ada Bjervik: 91 åring og blogger. Hun håper andre mennesker vil ha glede av lese hennes blogg. Samtidig håper hun og at andre kan lære av de erfaringene hun har tilegnet seg gjennom et langt liv. Hun ønsker også å videreformidle noe om hvordan livet var før, og om hvordan en eldre har det i dag. Men mest av alt – Ada blogger fordi hun har lyst.
Jeg fikk kun piller. 23 forskjellig typer fikk jeg. 29 ganger bytta jeg. I 13 år styrte de følelsen mine.
Eline Skår: Jeg er en helt normal jente med en helt normal diagnose. Jeg ønsker å dele noen av mine erfaringer i fra psykiatrien og livet mitt forøvrig, og på den måten redde verden. Litt.
Til deg som er suicidal, din eneste jobb er – prat med noen.
Ulovlig bruk av belter er et stort problem i norsk psykiatri. Det har avisen VG avslørt i november 2016. Skandalen har utløst krav om endringer fra mange hold. Men hva kan gjøres for å få ned bruken av mekaniske tvangsmidler i helsevesenet? Bør vi lære av Island og forby bruk av reimer i Norge?
Forrige uke så jeg ferdig serien som alle snakker om, og jeg er så utrolig glad for at folk gjør nettopp det, snakker om den! Dette er nemlig en av de beste ungdomsseriene jeg har sett, spesielt i forhold til psykisk helse, utenforskap og andre vonde følelser ungdom faktisk lever med.
Jeg ønsker bare å bli sett som et menneske. Ikke bare som et knippe med diagnosekoder på et papir.
Spiseforstyrrelser påvirker den som er rammet og deres pårørende på mange områder. De rundt vil stå rundt, maktesløse og med utallige spørsmål om hvorfor.
Depresjonen er faktisk noe som gjør livet vanskeligere å leve. Noe holder deg tilbake, og det er ikke din skyld.
Nok en uke av 2017 nærmer seg slutten. Jeg har innsett en ting gitt: når man jobber, da fyker tida fort.
Hvordan psykiatrien virker ut fra en pasients blikk?
Kaptein Blodfot satt på den mørkeste siden av tiden. Han var så langt inne i tankene at ingen kunne trenge igjennom. Kanskje ikke engang ham selv...?
Av og til når jeg leser artikler om psykisk helse skrevet av fagpersoner, kan jeg bli kvalm.
Jeg har sett Dødsårsak: Ukjent. La meg bare starte med å si at dette blir en litt annerledes filmanmeldelse, for dette er en litt annerledes film.
Hadde jeg visst all den infoen jeg sitter inne med i dag, hadde jeg aldri verden turt å tatt en eneste pille.
Jeg tror på at åpenhet er viktig. Derfor skriver jeg under fullt navn- fordi å skrive som anonym ikke har samme kraft. Jeg står for alt jeg har skrevet. Men det har kostet, det skal ikke stikkes under en stol.
Etter utskrivelsen fra Post 1 hadde Kaptein Blodfot mer innsikt i det åpenbare enn noensinne. Alle de feilslåtte strategiene som ikke lenger var hensiktsmessige måtte erstattes.
Hva skal egentlig til for at det renner over? Hvor mye tåler man?
Jeg har vært selvskader i 18 år. Det er noe jeg ikke er så veldig stolt av for å si det sånn.
Stillest vann har dypest grunn. Små krusninger på overflaten betyr ikke at det ikke foregår mye i dypet. Akkurat som et rolig vesen utad, tilsynelatende, ikke behøver å bety ro på innsiden.
To år med videreformidling av livskunnskap og erfaringskompentanse.
Dette blir en subjektiv fortelling, men jeg skal forsøke å løfte det til noen generelle betraktninger om systemet, og min bekymring som gjør at jeg har valgt en slik tittel.
13 år i psykiatriens mørke hull. Feilmedisinering, følelsen av å være en forsøkskanin.
På papiret, bør du være redd meg: Eg er schizofren/paranoid og x rusmisbruker
31.oktober 1996 ble min tvillingsøster Elin drept. Akkurat den hendelsen har jeg snakket mye om. Det jeg derimot knapt har snakket om er det som skjedde 8 måneder etterpå, da kjæresten min brakk ryggen og svevde mellom liv og død.
Noen ganger kan det å endre noe konkret i dagliglivet gi et betydelig løft i forhold til hvordan det føles å leve.
Det er full krig i hodet. Meg mot jeg, og nå er anoreksien forbanna.
Hei! Jeg heter Lars. Jeg satt alene på en benk i parken da du gikk forbi. Jeg gråt. Så du meg?
Kim Solvang er deltidspønker, ordsjonglør og musikkfantast. Han er opptatt av bekjempelse av stigmatisering av psykiske lidelser.
Jeg så det i øynene hans. Det er noe der. Det er et speilbildet. Der er jeg.
Normalt forstyrrer ikke mine plager jobben min noe særlig - det jeg er redd, bekymret og urolig for, er på andre områder.
Har dere noen ganger gått på en glatt is, livredd for å falle og slå dere?
Året er straks omme, og jeg sitter og lurer på om jeg egentlig har blitt bedre, eller om jeg bare lurer meg selv.
Den konstante hyggen som ligger i julen, romjulen og på nyttårsaften kan være vanskelig for en som sliter med angst og depresjon.
Jeg har lyst til å rette fokuset på relasjonen mellom pasient og behandler. Nettopp fordi denne relasjonen har vært, og er, så viktig for meg. Og fordi jeg vet den er viktig for veldig mange andre i systemet.
Har du noen gang hatt et mareritt som var så virkelig at du var usikker på om det faktisk hadde skjedd da du våknet?
Har bestemt meg for å være helt ærlig om dette tema. Det gjør vondt, det svir i hjertet og ikke minst vanskelig å innrømme. Jeg feirer ikke jul som alle andre. Med meg under smilet og julestemningen, har jeg...
Jula kan være utfordrende for mange. Også for oss som sliter psykisk. For min del handler det meste om maten…
Kom – så skal jeg fortelle deg om alt du er.
Om det å få høre at man oppfattes å ha blitt bedre. Om det er «negativt» eller «positivt».
En hverdag som består i all hovedsak av spiseforstyrrelse.
La meg være den jeg er. La meg være vanlig. Et alminnelig gjennomsnitts menneske. La meg få falle til ro på at det er godt nok.
Mine egne erfaringer med tvang, og hvordan tvangen har påvirket meg.
«Hufsa» er i virkeligheten forferdelig lei seg, og vet ikke hva hun skal gjøre med det.
De siste dagene har jeg fulgt med i debatten om tvangsbruk i psykiatrien, og jeg er glad at dette kommer på dagsorden med jevne mellomrom. Ikke bare fordi enkelte former for tvangsbruk fremstår som direkte skadelige, men også fordi tvangsbruken i seg selv er et bilde på hva som er galt i psykiatrien i Norge.
Det finnes mange måter å utføre tvang på. Tvang behøver ikke være beltelegging og tvangsmedisinering. Tvang kan, og bør, være omsorg.
Jeg har hatt et par episoder i min psykiatriske karriere hvor politiet har blitt kontaktet for å bistå i saken min. Under vil jeg fortelle litt om mitt møte med politiet på Gardermoen en av de gangene jeg så desperat forsøkte å komme meg til utlandet.
Det er ikke alltid en bruker med erfaring fra psykiatrien er helt på topp, det sier seg jo selv, men å be andre om å representere på vegene av den pasientgruppen kan fort bli helt meningsløst.
Min diagnose tilhører kun meg, ingen andre får bruke den MOT meg. Den er mitt verktøy for å få et bedre liv, ikke ditt våpen imot meg.
De fleste er nok kjent med begreper som spiseforstyrrelse, anoreksi, sykelig overspising og bulimi. Men allikevel kan det se ut som det er en del usikkerhet og uklarheter rundt disse begrepene. Jeg ønsker å bidra til at flere får en forståelse av hva som er hva, og hva det innebærer. Og håper dette innlegget kan bidra til det.
Overlevelsesinstinktet er den sterkeste iboende drivkraften i oss mennesker. Hvordan er det da mulig at mange av oss er selvdestruktive?
Som liten var mitt eneste forhold til halloween at dette var noe som av og til ble nevnt i tegneseriene Donald og Pusur. Som hos de fleste andre skolebarn på 80-tallet ble Donald Duck kjøpt hver tirsdag, og jeg hadde naturligvis Pusur-skoledagbok.
Under er litt av mine tanker rundt tiden etter tvangsmedisineringen. Det gjorde vondt for meg å lese det igjen. Vondt fordi jeg husker hvor maktesløs jeg følte meg. Vondt fordi jeg følte ingen hørte meg.
Dette skjedde nå i september, i 2016. Et panisk barn på flukt, livredd for å dø. De som tilfeldigvis så det som skjedde, de så ikke et barn. De så en dame på 35 år. De så meg.
Hva skjer inni oss når vi opplever en krise? Å hvorfor føler man seg så alene selv om man har masse folk rundt seg? Hvorfor er det blitt slik at ubehageligefølelser blir sett på som en svakhet? Psykisk sykdom innebærer følelser, men følelser er jo noe alle har, så hvorfor er det så vanskelig å snakke om?
Dette er et stort spørsmål, som egner seg bedre for en bok enn for et blogginnlegg. Men en kort tekst som dette er lettere å lese enn en hel bok, og kan gi de som vil ha nytte av det motivasjon til å sette seg dypere inn i temaet.
På dette tidspunktet hadde jeg vært tvangsinnlagt i et par måneder. Man vet at mange opplever tvangsmedisinering og tvang generelt i psykiatrien. Dette er kanskje et skrekkeksempel, men det er viktig å få frem sannheten.
Dagen er grå. Himmelen er mørk, og det regner lett. I det jeg trekker opp rullegardinet på soverommet, kan jeg se en klar sølvstripe av oktobersol legge seg over fjellene i sørvest. Solstrålene henger et kort øyeblikk, før de trekker seg sakte tilbake og forsvinner.
Et 2 år gammelt utdrag fra dagboken min. Men, jeg husker det som om det var i går. Utdraget er fra min første maniske episode – og jeg som trodde jeg hadde det så bra.
Jeg var et mobbeoffer hele grunnskolen, og senere ble jeg som 15 åring utsatt for en gruppevoldtekt.
Den hjelpen jeg har fått i psykiatrien vil jeg sammenligne med: Som om man i somatikken skulle ta å rense og desinfisere et betent sår – uten å fjerne det i vevet som forårsaker infeksjonen.
Når legen bestemmer pasienten sin tilstand utelukkende basert på hvordan pasientet framstår.
Hva er beste måten å unngå økt bruk av tvang som belter og tvangsmedisinering? Forebygging.
Hmmm – hvorfor er det slik at når vi har det vanskelig inni oss selv, så mister vi «grepet» på det større bilde? Hvorfor må liksom ALT falle sammen fordi vi der og da har det vanskelig og forvirrende inni oss?
Så er du der igjen. På vei inn i tankekarusellen. Når karusellen først er i godt driv, er det ikke enkelt å hoppe av. Det krever anstrengelse og mot. Du roper så høyt du kan; stans karusellen. Ingen respons.
Borderline tar veldig mye av mitt liv.
Akkurat nå mens jeg skriver dette har jeg det bra med meg selv, men...
Skal jeg la andre få ta kontrollen og slippe til, eller må jeg fortsette å bestemme alt selv i frykt for å miste full kontroll.
I dag skal jeg innrømme noe som så absolutt ikke er lett for meg: Jeg har vært misunnelig på andres suksess.
Tenk at jeg klarte det?! Å dra meg selv opp fra grøften og bort fra kjelleren. Jeg som aldri trodde jeg skulle se «lyset i tunnelen» igjen. Jeg har klart det igjen – helt alene.
Ser du ikke ut som alle andre, er du enkelt og greit mer utsatt for mobbing enn andre. Derfor heier jeg på skoleuniformen.
Denne uka her fant jeg igjen en bok fra barndommen. Den het «Mine klassekamerater» og jeg fikk den til 8-årsdagen.
Jeg er Kristin og straks 39 år. Jeg har hele livet følt meg annerledes. Har nok prøvd å passe inn å være som «alle andre.»
Da jeg var 17 år slutta jeg å spise. Jeg hadde fortalt min største hemmelighet til de rundt meg. Det gikk ikke veldig bra.
Jeg hater egentlig å skrive, men nå har jeg fått en lekse som må gjøres til imorgen – tirsdag.
Fra en som skal bli sykepleier og ønsker å bidra til en normalisering av psykiske lidelser.
Man kan dø så lett av fysisk smerte og fysiske skader – det er så lett å blø i hjel. Kan man blø i hjel psykisk? Det har jeg lurt mye på.
Jeg vil bli frisk. Jeg vil bli normal igjen. Men hva innebærer det egentlig?
Her om dagen fikk jeg en sms av en jente som rørte meg langt inni sjela.
Etter en TØFF kamp på tre år, klarte jeg endelig å få psykiaterne til å innrømme at de hadde gjort feil, og jeg trodde jeg skulle få hjelp.
Jeg turte ikke si til noen hvordan jeg hadde det – for jeg trodde jeg var alene i verden om dette.
Jeg er jo egentlig en glad, pratsom, omsorgsfull og hyggelig person. Nå tørr jeg ikke være henne, jeg vet ikke hvem hun er.
En gruppe høyst forskjellige mennesker er denne kalde vinterkvelden samlet i et akkurat passe stort rom. I en lun atmosfære summer glade stemmer lavt.
Første innleggelse var en tvangsinnleggelse. Det var mitt aller første møte med psykiatrien.
Jeg mener at veien til tidlig innsats må gå gjennom kommunens hjelpeapparat, men kontaktinformasjon og opplysning om hjelpetilbudene som finnes virker ofte lite tilgjengelig.
Jeg bare skjønner ikke hvordan en person som var fylt med så mye liv kan føle seg så tom, hvor blir det av?
En drøm om trygghet i den vonde trangen: Skrevet i ettertid, om tiden jeg var innlagt på tvang og ble tvangssondet.
Jeg har noen ord jeg vil si til alle dere som har en kjæreste, kone, mann eller venn som sliter med angst. Til alle dere som står støtt ved de dere er glade i, selv om det til tider kan være vanskelig.
Jeg lever med en som lever med angsten. Det har jeg, Frida, gjort i overkant av tre år. Min samboer Sivert og jeg, har det veldig fint. Det å bo sammen med en som er psykisk syk er ikke som å leve på et mentalsykehus. Det er et helt vanlig samboerskap, men med noen dager, situasjoner og samtaler som kan bli annerledes.
Flyten gir ro. Tid til å tenke deg om. Utsikten, inspirasjon til å sette ord på det du har vært i gjennom. - Hva kommer rundt neste sving?
Vi er ikke en homogen gruppe mennesker, vi er like forskjellige vi, som alle andre.
Det er veldig lite igjen jeg skammer meg over. Men det er en ting jeg snakker veldig lite om.
I dag har jeg det bra. Når jeg tenker etter kan jeg ikke huske sist jeg hadde en søvnløs natt.
Jeg har PTSD. De fleste av mine symptomer foregår på innsida, og for meg, familie, venner, men også fagfolk, er lidelsen vanskelig å få tak på. Fra jeg tok kontakt med helsevesenet i 1991, tok det 18 år før jeg fikk riktig diagnose og tilpasset behandling.
Mange spør meg hva slags enkle teknikker man kan bruke for å bli gladere og mer energisk. Her er en av de enkleste og mest umiddelbare metodene: Dans!
Stadig tar jeg meg i å tenke at jeg ønsker å finne ut hva det vil si å være her og nå.
Jeg kunne sagt nei. I stedet fant jeg frem barberbladene og straffet den som fortjente det mest: meg selv.
Anlov P. Mathiesen:
Kommunikasjonen knyttet til psykiatrien lider av angst. Språket på feltet er nesten komisk ufolkelig.
Kim Solvang Andersen:
Stigma og manglande forståing kring psykiske lidingar går som ein grasbrann gjennom samfunnet.
Det ble mer og mer tvang, og til slutt var jeg så sliten at jeg forsøkte å gjøre alt slutt.
Mindfulness er en praktisk og effektiv metode for å redusere stress.
Tankene mine svirrer rundt og jeg klarer ikke ta tak i en eneste en.
Det fikk jeg beskjed om for en stund siden. Da jeg snakket med noen om hvordan jeg hadde det akkurat da.
Jeg er ikke depresjonen, jeg er fortsatt meg. Jeg er bare syk akkurat nå.
Siste blogginnlegg
22. september 2017
21. september 2017
19. september 2017
18. september 2017
14. september 2017
13. september 2017
12. september 2017