Alle blogginnlegg

Nok en uke av 2017 nærmer seg slutten. Jeg har innsett en ting gitt: når man jobber, da fyker tida fort.

Vi trenger et paradigmeskifte av medisinbruken i psykiatrien.

Hvordan psykiatrien virker ut fra en pasients blikk?

Om valg, sykkeltyveri og gestaltterapi. 

Kaptein Blodfot satt på den mørkeste siden av tiden. Han var så langt inne i tankene at ingen kunne trenge igjennom. Kanskje ikke engang ham selv...?

Av og til når jeg leser artikler om psykisk helse skrevet av fagpersoner, kan jeg bli kvalm.

En aldri så liten hyllest til de pårørende.

Jeg har sett Dødsårsak: Ukjent. La meg bare starte med å si at dette blir en litt annerledes filmanmeldelse, for dette er en litt annerledes film.

Hadde jeg visst all den infoen jeg sitter inne med i dag, hadde jeg aldri verden turt å tatt en eneste pille.

Færre floskler og flere konkrete hjelpetiltak.

Dette glasset som kan renne over…

Jeg tror på at åpenhet er viktig. Derfor skriver jeg under fullt navn- fordi å skrive som anonym ikke har samme kraft. Jeg står for alt jeg har skrevet. Men det har kostet, det skal ikke stikkes under en stol.

Jeg kan fortelle deg min historie, men du kan aldri føle det jeg føler.

Etter utskrivelsen fra Post 1 hadde Kaptein Blodfot mer innsikt i det åpenbare enn noensinne. Alle de feilslåtte strategiene som ikke lenger var hensiktsmessige måtte erstattes.

Hva skal egentlig til for at det renner over? Hvor mye tåler man?

Jeg har vært selvskader i 18 år. Det er noe jeg ikke er så veldig stolt av for å si det sånn.

Stillest vann har dypest grunn. Små krusninger på overflaten betyr ikke at det ikke foregår mye i dypet. Akkurat som et rolig vesen utad, tilsynelatende, ikke behøver å bety ro på innsiden.

To år med videreformidling av livskunnskap og erfaringskompentanse.

Dette blir en subjektiv fortelling, men jeg skal forsøke å løfte det til noen generelle betraktninger om systemet, og min bekymring som gjør at jeg har valgt en slik tittel.

13 år i psykiatriens mørke hull. Feilmedisinering, følelsen av å være en forsøkskanin.

På papiret, bør du være redd meg: Eg er schizofren/paranoid og x rusmisbruker

Dette har til dags dato vært et fantastisk år. 

Jeg fikk høre at jeg var feit, stor som en flodhest, at jeg bare kunne dø og at jeg.

31.oktober 1996 ble min tvillingsøster Elin drept. Akkurat den hendelsen har jeg snakket mye om. Det jeg derimot knapt har snakket om er det som skjedde 8 måneder etterpå, da kjæresten min brakk ryggen og svevde mellom liv og død.

Noen ganger kan det å endre noe konkret i dagliglivet gi et betydelig løft i forhold til hvordan det føles å leve.

Nøkkelen til problemene mine et annet sted enn i maten.

Det er full krig i hodet. Meg mot jeg, og nå er anoreksien forbanna.

Hei! Jeg heter Lars. Jeg satt alene på en benk i parken da du gikk forbi. Jeg gråt. Så du meg?

Kim Solvang er deltidspønker, ordsjonglør og musikkfantast. Han er opptatt av bekjempelse av stigmatisering av psykiske lidelser.

Dikt.

Jeg så det i øynene hans. Det er noe der. Det er et speilbildet. Der er jeg.

«Mange veier leder til Rom» er det noe som heter. Det er også overførbart til det å skulle bli forelder og på hvilken måte man velger å være forelder på.

Normalt forstyrrer ikke mine plager jobben min noe særlig - det jeg er redd, bekymret og urolig for, er på andre områder.

Har dere noen ganger gått på en glatt is, livredd for å falle og slå dere?

Året er straks omme, og jeg sitter og lurer på om jeg egentlig har blitt bedre, eller om jeg bare lurer meg selv.

Den konstante hyggen som ligger i julen, romjulen og på nyttårsaften kan være vanskelig for en som sliter med angst og depresjon.

Jeg har lyst til å rette fokuset på relasjonen mellom pasient og behandler. Nettopp fordi denne relasjonen har vært, og er, så viktig for meg. Og fordi jeg vet den er viktig for veldig mange andre i systemet.

Har du noen gang hatt et mareritt som var så virkelig at du var usikker på om det faktisk hadde skjedd da du våknet?

Har bestemt meg for å være helt ærlig om dette tema. Det gjør vondt, det svir i hjertet og ikke minst vanskelig å innrømme. Jeg feirer ikke jul som alle andre. Med meg under smilet og julestemningen, har jeg...

Jula kan være utfordrende for mange. Også for oss som sliter psykisk. For min del handler det meste om maten…

Kom – så skal jeg fortelle deg om alt du er.

Om det å få høre at man oppfattes å ha blitt bedre. Om det er «negativt» eller «positivt».

En hverdag som består i all hovedsak av spiseforstyrrelse.

La meg være den jeg er. La meg være vanlig. Et alminnelig gjennomsnitts menneske. La meg få falle til ro på at det er godt nok.

Mine egne erfaringer med tvang, og hvordan tvangen har påvirket meg.

«Hufsa» er i virkeligheten forferdelig lei seg, og vet ikke hva hun skal gjøre med det.

De siste dagene har jeg fulgt med i debatten om tvangsbruk i psykiatrien, og jeg er glad at dette kommer på dagsorden med jevne mellomrom. Ikke bare fordi enkelte former for tvangsbruk fremstår som direkte skadelige, men også fordi tvangsbruken i seg selv er et bilde på hva som er galt i psykiatrien i Norge.

Det finnes mange måter å utføre tvang på. Tvang behøver ikke være beltelegging og tvangsmedisinering. Tvang kan, og bør, være omsorg.

Jeg har hatt et par episoder i min psykiatriske karriere hvor politiet har blitt kontaktet for å bistå i saken min. Under vil jeg fortelle litt om mitt møte med politiet på Gardermoen en av de gangene jeg så desperat forsøkte å komme meg til utlandet.

Det er ikke alltid en bruker med erfaring fra psykiatrien er helt på topp, det sier seg jo selv, men å be andre om å representere på vegene av den pasientgruppen kan fort bli helt meningsløst.

Min diagnose tilhører kun meg, ingen andre får bruke den MOT meg. Den er mitt verktøy for å få et bedre liv, ikke ditt våpen imot meg.

De fleste er nok kjent med begreper som spiseforstyrrelse, anoreksi, sykelig overspising og bulimi. Men allikevel kan det se ut som det er en del usikkerhet og uklarheter rundt disse begrepene. Jeg ønsker å bidra til at flere får en forståelse av hva som er hva, og hva det innebærer. Og håper dette innlegget kan bidra til det. 

Overlevelsesinstinktet er den sterkeste iboende drivkraften i oss mennesker. Hvordan er det da mulig at mange av oss er selvdestruktive?

Kroppen blir en trygg havn.

Dikt av Nora Graff Kleven.

Som liten var mitt eneste forhold til halloween at dette var noe som av og til ble nevnt i tegneseriene Donald og Pusur. Som hos de fleste andre skolebarn på 80-tallet ble Donald Duck kjøpt hver tirsdag, og jeg hadde naturligvis Pusur-skoledagbok.

Gå tur – verdens beste medisin for bedre psykisk helse, helt uten bivirkninger. Det gjør bare godt.

Under er litt av mine tanker rundt tiden etter tvangsmedisineringen. Det gjorde vondt for meg å lese det igjen. Vondt fordi jeg husker hvor maktesløs jeg følte meg. Vondt fordi jeg følte ingen hørte meg.

Dette skjedde nå i september, i 2016. Et panisk barn på flukt, livredd for å dø. De som tilfeldigvis så det som skjedde, de så ikke et barn. De så en dame på 35 år. De så meg.

Hva skjer inni oss når vi opplever en krise? Å hvorfor føler man seg så alene selv om man har masse folk rundt seg? Hvorfor er det blitt slik at ubehageligefølelser blir sett på som en svakhet? Psykisk sykdom innebærer følelser, men følelser er jo noe alle har, så hvorfor er det så vanskelig å snakke om? 

Dikt av Jarle Lexau

Dette er et stort spørsmål, som egner seg bedre for en bok enn for et blogginnlegg. Men en kort tekst som dette er lettere å lese enn en hel bok, og kan gi de som vil ha nytte av det motivasjon til å sette seg dypere inn i temaet.

På dette tidspunktet hadde jeg vært tvangsinnlagt i et par måneder. Man vet at mange opplever tvangsmedisinering og tvang generelt i psykiatrien. Dette er kanskje et skrekkeksempel, men det er viktig å få frem sannheten.

Burde jeg ikke klare å ta tak i meg selv og ta noen grep. Finne ut helt av meg selv hva jeg trenger for å bli frisk? – NEI.

Dagen er grå. Himmelen er mørk, og det regner lett. I det jeg trekker opp rullegardinet på soverommet, kan jeg se en klar sølvstripe av oktobersol legge seg over fjellene i sørvest. Solstrålene henger et kort øyeblikk, før de trekker seg sakte tilbake og forsvinner.

Dikt av Jarle Lexau

Livet – på godt og vondt.

Har du tenkt over hva som skjer med deg når du er alene?

Et 2 år gammelt utdrag fra dagboken min. Men, jeg husker det som om det var i går. Utdraget er fra min første maniske episode – og jeg som trodde jeg hadde det så bra.

Et ønske om å få være «den» personen.

Jeg var et mobbeoffer hele grunnskolen, og senere ble jeg som 15 åring utsatt for en gruppevoldtekt. 

Dikt av Karin Yrvin

Når man føler seg mer som en feilprodusert vare enn et menneske.

Dikt av Charlotte B. Lein.

Den hjelpen jeg har fått i psykiatrien vil jeg sammenligne med: Som om man i somatikken skulle ta å rense og desinfisere et betent sår – uten å fjerne det i vevet som forårsaker infeksjonen.

Når legen bestemmer pasienten sin tilstand utelukkende basert på hvordan pasientet framstår.

Hva er beste måten å unngå økt bruk av tvang som belter og tvangsmedisinering? Forebygging.

Hmmm – hvorfor er det slik at når vi har det vanskelig inni oss selv, så mister vi «grepet» på det større bilde? Hvorfor må liksom ALT falle sammen fordi vi der og da har det vanskelig og forvirrende inni oss?

Så er du der igjen. På vei inn i tankekarusellen. Når karusellen først er i godt driv, er det ikke enkelt å hoppe av. Det krever anstrengelse og mot. Du roper så høyt du kan; stans karusellen. Ingen respons.

Dikt av Kristin Sande.

Akkurat nå mens jeg skriver dette har jeg det bra med meg selv, men...

Jeg har funnet ut at veien til indre lykke.

Hvem kan jeg stole på, når helsepersonell bryter taushetsplikta?

Skal jeg la andre få ta kontrollen og slippe til, eller må jeg fortsette å bestemme alt selv i frykt for å miste full kontroll.

Reglene er egentlig at ansatte og pasienter ikke skal ha kontakt etter utskrivelse, men vet du hva? Nå bryter jeg regelen.

I dag skal jeg innrømme noe som så absolutt ikke er lett for meg: Jeg har vært misunnelig på andres suksess.

Tenk at jeg klarte det?! Å dra meg selv opp fra grøften og bort fra kjelleren. Jeg som aldri trodde jeg skulle se «lyset i tunnelen» igjen. Jeg har klart det igjen – helt alene.

Ser du ikke ut som alle andre, er du enkelt og greit mer utsatt for mobbing enn andre. Derfor heier jeg på skoleuniformen.

Denne uka her fant jeg igjen en bok fra barndommen. Den het «Mine klassekamerater» og jeg fikk den til 8-årsdagen.

Jeg er Kristin og straks 39 år. Jeg har hele livet følt meg annerledes. Har nok prøvd å passe inn å være som «alle andre.»

Da jeg var 17 år slutta jeg å spise. Jeg hadde fortalt min største hemmelighet til de rundt meg. Det gikk ikke veldig bra.

Jeg hater egentlig å skrive, men nå har jeg fått en lekse som må gjøres til imorgen – tirsdag.

Jeg er selverklært hypokonder.

Steg for steg! Her er slike JEG gjør det......

Fra en som skal bli sykepleier og ønsker å bidra til en normalisering av psykiske lidelser.

Man kan dø så lett av fysisk smerte og fysiske skader – det er så lett å blø i hjel. Kan man blø i hjel psykisk? Det har jeg lurt mye på.

En til trist mobbehistorie.

Jeg vil bli frisk. Jeg vil bli normal igjen. Men hva innebærer det egentlig?

Her om dagen fikk jeg en sms av en jente som rørte meg langt inni sjela.

Dikt av Jarle Lexau.

 

Etter en TØFF kamp på tre år, klarte jeg endelig å få psykiaterne til å innrømme at de hadde gjort feil, og jeg trodde jeg skulle få hjelp.

Seponering av medisiner i samspill med økt fysisk aktivitet har gitt meg et bedre liv.

Jeg turte ikke si til noen hvordan jeg hadde det – for jeg trodde jeg var alene i verden om dette.

Vi trenger et medisinfritt behandlingsløp for psykisk syke.

Hvor syk må man være for å få den hjelpen man behøver?

Jeg er jo egentlig en glad, pratsom, omsorgsfull og hyggelig person. Nå tørr jeg ikke være henne, jeg vet ikke hvem hun er.

Ønsket ikke dø, ville bare ha et annet liv.

Samfunnet må nå begynne og hjelpe de som er falt helt utenfor skole, arbeidsliv og det sosiale liv.

En gruppe høyst forskjellige mennesker er denne kalde vinterkvelden samlet i et akkurat passe stort rom. I en lun atmosfære summer glade stemmer lavt.

Første innleggelse var en tvangsinnleggelse. Det var mitt aller første møte med psykiatrien.

Jeg mener at veien til tidlig innsats må gå gjennom kommunens hjelpeapparat, men kontaktinformasjon og opplysning om hjelpetilbudene som finnes virker ofte lite tilgjengelig.

Det finnes ikke noe dokumentert behandling av ME, men jeg vet at samtaler, strategier for å mestre sykdommen kan hjelpe.

Jeg bare skjønner ikke hvordan en person som var fylt med så mye liv kan føle seg så tom, hvor blir det av?

Jeg ønsker å utfolde meg og elske meg selv, men jeg tør ikke.

Jeg står i noen sitt hjem. Nærmere bestemt i en stue. Fluene svirrer rundt hodet mitt, stanken er nesten ikke til å holde ut. Søppelet flyter rundt meg. I sofaen ligger en mann henslengt. Ordene mine når ham ikke, han er dypt begravet i rus.

En drøm om trygghet i den vonde trangen: Skrevet i ettertid, om tiden jeg var innlagt på tvang og ble tvangssondet.

Jeg har noen ord jeg vil si til alle dere som har en kjæreste, kone, mann eller venn som sliter med angst. Til alle dere som står støtt ved de dere er glade i, selv om det til tider kan være vanskelig.

Jeg lever med en som lever med angsten. Det har jeg, Frida, gjort i overkant av tre år. Min samboer Sivert og jeg, har det veldig fint. Det å bo sammen med en som er psykisk syk er ikke som å leve på et mentalsykehus. Det er et helt vanlig samboerskap, men med noen dager, situasjoner og samtaler som kan bli annerledes.

Flyten gir ro. Tid til å tenke deg om. Utsikten, inspirasjon til å sette ord på det du har vært i gjennom. - Hva kommer rundt neste sving?

Holdningsarbeid mot mobbing starter hos foreldrene. 

Vi er ikke en homogen gruppe mennesker, vi er like forskjellige vi, som alle andre.

Er ensomhet et reelt valg?

Novelle.

Det er veldig lite igjen jeg skammer meg over. Men det er en ting jeg snakker veldig lite om.

I dag har jeg det bra. Når jeg tenker etter kan jeg ikke huske sist jeg hadde en søvnløs natt. 

Mobbing skader mennesker. Vi må stå sammen mot mobbing.

Det vakreste diktet på jorden er diktet om deg.

Livet mitt før og etter voldtektene. Hverdagen som ble endret.

Jeg har PTSD. De fleste av mine symptomer foregår på innsida, og for meg, familie, venner, men også fagfolk, er lidelsen vanskelig å få tak på. Fra jeg tok kontakt med helsevesenet i 1991, tok det 18 år før jeg fikk riktig diagnose og tilpasset behandling.

Når jeg vil at du egentlig skal være borte, kommer du.

Når livet er litt lysere, så kommer frykten for den mørke kjelleren.

"Kampen om livet." Et dikt om livet av Charlotte B. Lein.

Mange spør meg hva slags enkle teknikker man kan bruke for å bli gladere og mer energisk. Her er en av de enkleste og mest umiddelbare metodene: Dans!

Er det mulig å lykkes som kreativ uten å være psykisk syk?

Stadig tar jeg meg i å tenke at jeg ønsker å finne ut hva det vil si å være her og nå.

Jeg kunne sagt nei. I stedet fant jeg frem barberbladene og straffet den som fortjente det mest: meg selv. 

I over ti år eksisterte jeg inni et spiseforstyrret fengsel.

Anlov P. Mathiesen:
Kommunikasjonen knyttet til psykiatrien lider av angst. Språket på feltet er nesten komisk ufolkelig.

Kim Solvang Andersen:
Stigma og manglande forståing kring psykiske lidingar går som ein grasbrann gjennom samfunnet. 

Dikt om skam av Charlotte B. Lein.

Ikke glem at vi som sliter jobber døgnet rundt, hele året. 

Jeg går i krig mot helsevesenet. Dere tok så mye av tiden min. Er dere klar over hvor skadelig dette har vært? hvor redd jeg var? 

Det ble mer og mer tvang, og til slutt var jeg så sliten at jeg forsøkte å gjøre alt slutt.

 

Mindfulness er en praktisk og effektiv metode for å redusere stress.

Tankene mine svirrer rundt og jeg klarer ikke ta tak i en eneste en.

 

 

Det fikk jeg beskjed om for en stund siden. Da jeg snakket med noen om hvordan jeg hadde det akkurat da.

Jeg har store drømmer om hva jeg skal bli når jeg blir «stor».  

Jeg er ikke depresjonen, jeg er fortsatt meg. Jeg er bare syk akkurat nå.

Det er uendelig viktig å ha en linje mellom den psykisk syke og hvem de egentlig er. Alle fortjener å være seg selv. 

 

Selvskading har vært en del av livet fra jeg var tenåring. Ikke fordi jeg ønsket spenning, men fordi jeg syns det var greit om jeg kunne forlate denne verden i en 'ulykke'.

Målfrid J. Frahm JensenDet finnes en haug med interessante menn jeg kunne sitte fast i heisen med. Men jeg ville valgt Bent Høie. Jeg ville snakket om pakkeforløp, eldreomsorg, varsling og psykisk helse hos barn. Og vi ville blitt der lenge.

Marionica Solberg: Det som fungerer for meg, er å tenne stearinlys, sette på beroligende musikk og bruke lang, lang tid på å gjennomføre morgenrutinene mine.

Dikt av Jarle Lexau.

Gro Mari Hanem Høiby: Jeg er fascinert over hvor fjerne og uvirkelige de dype dalene mine er når jeg ikke er i dem.

Kjersti H. Sandsmark: Se her, sa de. Her er en båt du kan seile på livets hav.

Kristian Hall: Til ungdommen fra en som snart er 40: Gi mer blaffen – og gå din egen vei!

Hilde Halvorsen: Hva vil det faktisk si å lykkes?  

Christina Dahl: Om overgrepstraumer og skyld.

Natalie Isabella Harehjeld: Fysisk disiplinering av barn kan aldri forsvares.

Marloes Suzanne Bijl: Jeg falt ikke, det var planlagt.

Jeg er takknemlig for menneskene som jobber med komplekse mennesker som meg. Bare husk: Jeg er ikke et puslespill du skal løse, men en kollasj du kan ta del i.

Kim Solvang Andersen: Angsten er eit vakent mareritt; ein følelse av skam over å vere i live.

 Du sa at det var bra for meg.

En båt på livets hav.

I dag velger jeg å bruke min smerte til å vokse som menneske, og bli et bedre menneske for meg selv og alle jeg er glad i. 

Jeg har et mål. Og det er å leve til mitt barnebarn blir født.

Anonym: Jeg var usynlig. Jeg er fortsatt usynlig. For de fleste.

Er det fortsatt sånn at elever som er stille og trekker seg unna ikke får hjelp i skolen? 

Jarle Lexau: Det er lov å reise seg igjen, å kunne gå med hevet hode og si: Jeg har klart det! Respekt!

Kari Kjønaas Kjos: Når man blir 66, da gjør man som man vil, sang Wenche Myhre allerede i 1983. Lite visste en da om at fremtidens eldregenerasjon helt klart skulle ta Wenches oppfordring på alvor.

May-Helen Forsberg: De aller fleste vet lite om det som skjer med rusmisbrukere som trenger hjelp. De er en glemt og nedprioritert gruppe.

Frank Garneng: Det var verken sykkel eller ski under juletreet vårt i år.

Kristian Hall: Godt nytt år! La det bli et år der du bedrer livssituasjonen din flere hakk. Som for eksempel ved å redusere bekymringsnivået.

Walid al-Kubaisi: Jeg kjente en familie fra Syria som kom til Tyskland i begynnelsen av borgerkrigen i Syria. Hele familien lider av psykiske problemer.

Fordømte angst, hvorfor kan du ikke bare forsvinne?

Fin fasade-syndromet kommer godt til syne ved alle former for sorg og psykiske lidelser.

Egil-Arne Skaun Knutsen: Det nærmer seg julehøytid. For mange er dette en ekstra koselig tid, for mange er julehøytid en ekstra vanskelig tid.

La meg først introdusere deg for hverdagen som underernært pinnedyr.

Jeg kjente en liten gutt en gang.

Vi trenger åpenhet omkring sorg, smerte, uro og mørke.

Jeg registrerer at vi mennesker har en tendens til å ha det bedre hvis det går bedre. 

Står man ikke opp om morgenen, og gjør sånn som resten av verden, ja da er man lat.

Er man syk, så er man syk. Mentalt eller ei.

Jeg har vært innlagt på psykiatrisk avdeling på sykehuset.

Vi må forebygge mer enn vi reparerer. Vi trenger opptrapping med flere ansatte i skolehelsetjenesten.

Kristian Hall: Hvis man tenker en tanke mange ganger vil den bli en vane. Som når man lærer å sykle. Slik er det med angst og depresjon også.

May-Helen Forsberg: Der finnes ensomme mennesker på alle nivå av livet. De som ikke har noen.

Gry Jannicke Jarlum: I 2006 opplevde jeg noe som ga meg et stort sjokk og satte meg helt ut av spill. Jeg ble sterkt traumatisert av hendelsen.

Hans-Erik Dyvik Husby: Jeg får så mange henvendelser fra folk. Særlig når det gjelder mitt ståsted angående psykiatri og rusbehandling. Ofte får jeg kjeft.

Anonym: Jeg er meg. Mamma og kone. Voldtekter og slag var min virkelighet fra jeg var et lite barn. Og en verden uten kjærlighet. Jeg er meg, og jeg tror jeg er uelskelig.

Miriam Neegaard: Ungdom som vokser opp i dag utsettes for et voldsomt press. Vi trenger ikke flere psykiatriske diagnoser, men en samtidsdiagnose.

Det er ikke noe spesielt synd på eldre. Det er ikke derfor jeg skriver dette blogginnlegget. 

Kristian Hall: En historie om demoner og indre stemmer.

Einar Stensrud: Helsevesenet og eldreomsorgen står foran store økonomiske utfordringer, hvor færre skattebetalere skal betale for flere eldre og syke.

Pål Grøndahl: Gang på gang har det vært påvist at psykisk ustabile mennesker ikke representerer noen stor risiko for andre. Det er tvert om.

Siste blogginnlegg

20. april 2017

18. april 2017

06. april 2017

30. mars 2017

29. mars 2017

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.