Alle blogginnlegg
Det finnes "huller" i psykiatrien som ikke kan tettes med pengesekken.
Jeg håper dette kan være tanker vi velger å møte hverandre med i våre relasjoner.
For ikke lenge siden holdt programleder Jannecke Weeden et foredrag om panikkangst hos Arbeids- og sosialdepartementet (Norge). Her er min replikk.
Det er som med sykdommer og skjulte smerter - du aner ikke hvem som har en gjeldsbyrde i sekken.
Mariann Marthinussen er utdannet psykoterapeut i psykosyntese og har i over 10 år jobbet med enkeltpersoner og grupper, gjennom terapi, coaching og undervisning med fundament i Psykosyntese og Energipsykologi.
Uføre skal også bo, spise, leve og delta i samfunnet på lik linje med andre. Men mye av dette koster penger.
Æ har en plass korr tanka og refeksjona kan være fri. Det skulle alle hadd.
Vi var helt perfekte. To vakre jenter med det gode liv foran seg.
Diagnosespesifikke pakkeforløp forenelig med traumeinformerte tjenester?
Hvorfor kan man ikke på magisk vis bare påvirke alle i familien til å ville nedlegge stridsøksen og bli venner?
Jeg får ordrer. Jeg følger dem til punkt og prikke. Han befaler meg. Han straffer meg.
Bildet mangler stadig færre brikker. Jeg ser hva det skal være. Hva det viser. Rister på hodet. Og tenker at dette er jo alvor.
Da er ferien over og alle brukne ankler må begynne å verke igjen; alle kroniske sår må begynne å stelles igjen; og alle vonde rygger må vende tilbake fra påskefjellet.
Psykobloggen – ett av Mental Helses viktigste folkeopplysningsinstrument.
Grete Olsen: Bakgrunn som barnevernspedagog og har tidligere jobbet mye med mennesker. Utdannet Gestaltterapeut og har studert filosofi. Grete lever med uhelbredelig brystkreft, men ønsker heller å fokusere på det som gjør livet godt å leve og det som gir mening her og nå.
Kjære legevakt, det dere driver med er ikke å møte et menneske i krise, men å dressere et atferdsproblem som man gjør med dyr.
Det er vanskelig å vite hva man skal gjøre når mennesker du er knyttet til havner i en livskrise
Må bare dele, for jeg tror flere kan kjenne seg igjen i situasjoner som dette.
Dette innlegget handler om mine erfaringer med legemidler (antidepressiva) – som t.o.m. holdt på å ta livet av meg.
Og mens folk går rundt julegranen i sentrum hånd i hånd mens de synger julesanger til korpsmusikk og rådmannen atter en gang uttaler at det skjer så mye bra i kommunen, så sitter vi her da, alene, forrådte og isolerte, mange som skjelvende vrak, etter det som skjedde så lang tid tilbake.
Vi er mange med alvorlige spiseforstyrrelser. Behandlingsplassene er for få.
I lang tid har jeg slitt med en dårlig samvittighet over hvordan min sykdom har påvirket dem rundt meg.
Personlig så har det vært vanskelig å sette grenser og og si «nei» før. Men etter at jeg begynte å gjøre det så har jeg merket en stor forskjell i livet mitt. Jeg lærer også stadig noe nytt om det å sette grenser. Det jeg har lært er at magefølelsen har stort sett alltid rett.
Min eneste mulighet for å kunne leve et noenlunde godt liv er å knaske så mange piller som skal til for å holde meg utenfor institusjonen. Dette er ikke den løsningen jeg selv ville valgt. Det er et kompromiss.
Skal dere ha et nyttårsforsett, så håper jeg det er; å være flink til å prioritere seg selv.
Å finne barnet i seg er virkelig noe å glede seg over, men det kan også by på utfordringer.
Det er noe jeg må fortelle deg før vi starter - denne historien er sann.
Ruben Markussen: Popartist som har strevd med sosial angst. Låtene hans handler mye om temaet.
I dagens samfunn tror jeg det er alt for store forventninger til «total friskhet» og bare «lykke» i livet. Dette gjør oss ikke friskere. Det gjorde ikke meg friskere.
Hvordan hadde jeg ønsket at min datter eller sønn ble behandlet?
For ca. 2 år siden gikk jeg fra å være ansatt i helsevesenet til å bli pasient. I psykiatrien. Dette innlegget inneholder 5 råd om hvordan man best kan overleve som pasient i psykisk helsevern.
Jeg har ofte tenkt på hva det egentlig vil si at man ikke nyttegjøre seg behandling. Er det å bare bli gitt opp?
På tirsdag var det Verdensdagen for psykisk helse. Jeg synes årets tema var utrolig fint; «Noe å glede seg over».
Eg fekk ein telefon i vår. Eit spørsmål. Kan du halda foredrag på verdsdagen for psykisk helse? Nei, tenkte eg. Det kan eg ikkje. Og svara ja.
Idag er verdensdagen for psykisk helse. Verdensdagen for psykisk helse er en årlig markering som holdes over hele verden den 10. oktober. Årets Tema er: Noe å glede seg over.
En periode etter at jeg ble alene hadde jeg en tørst periode, som varte alt for lenge.
Når man blir tatt på alvor føler man seg respektert – det er viktig, selv om man er en psykiatrisk pasient.
En bussjåfør kan ikke sove på jobb. Det kan ikke du heller.
Marianne Magelssen: Marianne er utdannet offentlig godkjent sykepleier, coach og mindfulness- instruktør. Hun arbeider i dag som forfatter og foredragsholder.
Samfunnet ved myndighetene har et samfunnsansvar for psykisk syke borgere, likeså har vi alle et samfunnsansvar som medlemmer i samfunnet, et kollektivt ansvar.
I disse dager advares foreldre i Norge mot selvmordsfare blant ungdom på grunn av den amerikanske Netflix-serien "13 Reasons Why", som tar for seg årsakene til den 17 år gamle Hannah Bakers selvmord.
Galgenhumoristisk tekst av Ola Bog. Inspirert av virkelige hendelser.
Folk flest går rundt og tror at medisiner er den beste hjelpen mot psykiske lidelser. Det tror ikke jeg.
Her er min historie om hvordan jeg nå takler mine kommanderende stemmer.
Du vet når du svinger beina ut av senga om morgenen og bare kjenner at dette blir en dritt dag?
Dikt av Mette Lislerud: Psykiatrisk sykepleier med lang erfaring. Samtidig pårørende for en med alvorlig psykisk sykdom.
La oss si det som det er. Noen ganger går livet til helvete. Noen dør, et forhold tar slutt, man opplever et traume, man mister jobben, økonomien går ad dundas, helsen hangler, man blir syk, man sliter med depresjon eller angst.
Jeg tror vi må tenke annerledes. Jeg tror at det intime er viktig for å skape hjemfølelsen, og jeg mener at sykehjem ikke skal være for store. Dette er for så vidt ikke nye tanker hos oss.
Jeg skjemmes over å innrømme at det som hemmer meg mest, er frykten for hva andre tenker om meg.
Dette er ikke eventyret om Askeladden og de gode hjelperne. Men den virkelige historien om psykiatripasientene og de gode hjelperne.
Det opp til oss selv å være åpen for endringene og ta tak i de positive tankene.
Finnes det noen oppskrift på god eldreomsorg, og hva er i så fall ingrediensene?
Ada Bjervik: 91 åring og blogger. Hun håper andre mennesker vil ha glede av lese hennes blogg. Samtidig håper hun og at andre kan lære av de erfaringene hun har tilegnet seg gjennom et langt liv. Hun ønsker også å videreformidle noe om hvordan livet var før, og om hvordan en eldre har det i dag. Men mest av alt – Ada blogger fordi hun har lyst.
Eline Skår: Jeg er en helt normal jente med en helt normal diagnose. Jeg ønsker å dele noen av mine erfaringer i fra psykiatrien og livet mitt forøvrig, og på den måten redde verden. Litt.
Til deg som er suicidal, din eneste jobb er – prat med noen.
Ulovlig bruk av belter er et stort problem i norsk psykiatri. Det har avisen VG avslørt i november 2016. Skandalen har utløst krav om endringer fra mange hold. Men hva kan gjøres for å få ned bruken av mekaniske tvangsmidler i helsevesenet? Bør vi lære av Island og forby bruk av reimer i Norge?
Forrige uke så jeg ferdig serien som alle snakker om, og jeg er så utrolig glad for at folk gjør nettopp det, snakker om den! Dette er nemlig en av de beste ungdomsseriene jeg har sett, spesielt i forhold til psykisk helse, utenforskap og andre vonde følelser ungdom faktisk lever med.
Jeg ønsker bare å bli sett som et menneske. Ikke bare som et knippe med diagnosekoder på et papir.
Depresjonen er faktisk noe som gjør livet vanskeligere å leve. Noe holder deg tilbake, og det er ikke din skyld.
Nok en uke av 2017 nærmer seg slutten. Jeg har innsett en ting gitt: når man jobber, da fyker tida fort.
Hvordan psykiatrien virker ut fra en pasients blikk?
Kaptein Blodfot satt på den mørkeste siden av tiden. Han var så langt inne i tankene at ingen kunne trenge igjennom. Kanskje ikke engang ham selv...?
Av og til når jeg leser artikler om psykisk helse skrevet av fagpersoner, kan jeg bli kvalm.
Jeg har sett Dødsårsak: Ukjent. La meg bare starte med å si at dette blir en litt annerledes filmanmeldelse, for dette er en litt annerledes film.
Hadde jeg visst all den infoen jeg sitter inne med i dag, hadde jeg aldri verden turt å tatt en eneste pille.
Jeg tror på at åpenhet er viktig. Derfor skriver jeg under fullt navn- fordi å skrive som anonym ikke har samme kraft. Jeg står for alt jeg har skrevet. Men det har kostet, det skal ikke stikkes under en stol.
Etter utskrivelsen fra Post 1 hadde Kaptein Blodfot mer innsikt i det åpenbare enn noensinne. Alle de feilslåtte strategiene som ikke lenger var hensiktsmessige måtte erstattes.
Hva skal egentlig til for at det renner over? Hvor mye tåler man?
Stillest vann har dypest grunn. Små krusninger på overflaten betyr ikke at det ikke foregår mye i dypet. Akkurat som et rolig vesen utad, tilsynelatende, ikke behøver å bety ro på innsiden.
To år med videreformidling av livskunnskap og erfaringskompentanse.
Dette blir en subjektiv fortelling, men jeg skal forsøke å løfte det til noen generelle betraktninger om systemet, og min bekymring som gjør at jeg har valgt en slik tittel.
På papiret, bør du være redd meg: Eg er schizofren/paranoid og x rusmisbruker
31.oktober 1996 ble min tvillingsøster Elin drept. Akkurat den hendelsen har jeg snakket mye om. Det jeg derimot knapt har snakket om er det som skjedde 8 måneder etterpå, da kjæresten min brakk ryggen og svevde mellom liv og død.
Noen ganger kan det å endre noe konkret i dagliglivet gi et betydelig løft i forhold til hvordan det føles å leve.
Det er full krig i hodet. Meg mot jeg, og nå er anoreksien forbanna.
Hei! Jeg heter Lars. Jeg satt alene på en benk i parken da du gikk forbi. Jeg gråt. Så du meg?
Kim Solvang er deltidspønker, ordsjonglør og musikkfantast. Han er opptatt av bekjempelse av stigmatisering av psykiske lidelser.
Jeg så det i øynene hans. Det er noe der. Det er et speilbildet. Der er jeg.
Normalt forstyrrer ikke mine plager jobben min noe særlig - det jeg er redd, bekymret og urolig for, er på andre områder.
Har dere noen ganger gått på en glatt is, livredd for å falle og slå dere?
Året er straks omme, og jeg sitter og lurer på om jeg egentlig har blitt bedre, eller om jeg bare lurer meg selv.
Den konstante hyggen som ligger i julen, romjulen og på nyttårsaften kan være vanskelig for en som sliter med angst og depresjon.
Jeg har lyst til å rette fokuset på relasjonen mellom pasient og behandler. Nettopp fordi denne relasjonen har vært, og er, så viktig for meg. Og fordi jeg vet den er viktig for veldig mange andre i systemet.
Har du noen gang hatt et mareritt som var så virkelig at du var usikker på om det faktisk hadde skjedd da du våknet?
Har bestemt meg for å være helt ærlig om dette tema. Det gjør vondt, det svir i hjertet og ikke minst vanskelig å innrømme. Jeg feirer ikke jul som alle andre. Med meg under smilet og julestemningen, har jeg...
Jula kan være utfordrende for mange. Også for oss som sliter psykisk. For min del handler det meste om maten…
Kom – så skal jeg fortelle deg om alt du er.
Om det å få høre at man oppfattes å ha blitt bedre. Om det er «negativt» eller «positivt».
La meg være den jeg er. La meg være vanlig. Et alminnelig gjennomsnitts menneske. La meg få falle til ro på at det er godt nok.
Mine egne erfaringer med tvang, og hvordan tvangen har påvirket meg.
«Hufsa» er i virkeligheten forferdelig lei seg, og vet ikke hva hun skal gjøre med det.
De siste dagene har jeg fulgt med i debatten om tvangsbruk i psykiatrien, og jeg er glad at dette kommer på dagsorden med jevne mellomrom. Ikke bare fordi enkelte former for tvangsbruk fremstår som direkte skadelige, men også fordi tvangsbruken i seg selv er et bilde på hva som er galt i psykiatrien i Norge.
Det finnes mange måter å utføre tvang på. Tvang behøver ikke være beltelegging og tvangsmedisinering. Tvang kan, og bør, være omsorg.
Jeg har hatt et par episoder i min psykiatriske karriere hvor politiet har blitt kontaktet for å bistå i saken min. Under vil jeg fortelle litt om mitt møte med politiet på Gardermoen en av de gangene jeg så desperat forsøkte å komme meg til utlandet.
Det er ikke alltid en bruker med erfaring fra psykiatrien er helt på topp, det sier seg jo selv, men å be andre om å representere på vegene av den pasientgruppen kan fort bli helt meningsløst.
Min diagnose tilhører kun meg, ingen andre får bruke den MOT meg. Den er mitt verktøy for å få et bedre liv, ikke ditt våpen imot meg.
De fleste er nok kjent med begreper som spiseforstyrrelse, anoreksi, sykelig overspising og bulimi. Men allikevel kan det se ut som det er en del usikkerhet og uklarheter rundt disse begrepene. Jeg ønsker å bidra til at flere får en forståelse av hva som er hva, og hva det innebærer. Og håper dette innlegget kan bidra til det.
Som liten var mitt eneste forhold til halloween at dette var noe som av og til ble nevnt i tegneseriene Donald og Pusur. Som hos de fleste andre skolebarn på 80-tallet ble Donald Duck kjøpt hver tirsdag, og jeg hadde naturligvis Pusur-skoledagbok.
Under er litt av mine tanker rundt tiden etter tvangsmedisineringen. Det gjorde vondt for meg å lese det igjen. Vondt fordi jeg husker hvor maktesløs jeg følte meg. Vondt fordi jeg følte ingen hørte meg.
Dette skjedde nå i september, i 2016. Et panisk barn på flukt, livredd for å dø. De som tilfeldigvis så det som skjedde, de så ikke et barn. De så en dame på 35 år. De så meg.
Hva skjer inni oss når vi opplever en krise? Å hvorfor føler man seg så alene selv om man har masse folk rundt seg? Hvorfor er det blitt slik at ubehageligefølelser blir sett på som en svakhet? Psykisk sykdom innebærer følelser, men følelser er jo noe alle har, så hvorfor er det så vanskelig å snakke om?
Dette er et stort spørsmål, som egner seg bedre for en bok enn for et blogginnlegg. Men en kort tekst som dette er lettere å lese enn en hel bok, og kan gi de som vil ha nytte av det motivasjon til å sette seg dypere inn i temaet.
På dette tidspunktet hadde jeg vært tvangsinnlagt i et par måneder. Man vet at mange opplever tvangsmedisinering og tvang generelt i psykiatrien. Dette er kanskje et skrekkeksempel, men det er viktig å få frem sannheten.
Dagen er grå. Himmelen er mørk, og det regner lett. I det jeg trekker opp rullegardinet på soverommet, kan jeg se en klar sølvstripe av oktobersol legge seg over fjellene i sørvest. Solstrålene henger et kort øyeblikk, før de trekker seg sakte tilbake og forsvinner.
Siste blogginnlegg
14. august 2018
09. august 2018
07. august 2018
06. august 2018
25. juli 2018
11. juli 2018
04. juli 2018