Tusenvis av kutt

Aina Stenersen: Det er så mye man går glipp av når man bare kommuniserer med seg selv ved hjelp av kutt.

Av Aina Stenersen

Jeg har aldri hatt et språk for følelser. Kuttene mine ble mitt språk. Når man aldri har klart å sette ord på følelser, var det en merkelig opplevelse når psykiateren min første gangen spurte det klassiske spørsmålet; «Hva føler du nå ..?»

Først latet jeg innbitt som jeg ikke hørte spørsmålet. Da det ikke gikk lenger, begynte jeg å skrive ned hva jeg trodde jeg følte på papir. Deretter forlot jeg rommet, også leste vedkommende det. Deretter kom jeg inn igjen. Jeg så ikke på ansiktet til terapeuten, fordi jeg hadde mer en nok med å fordøye tonefallet i responsen. Etter hvert ble jeg trygg nok på å fortelle mer og mer.

Det var en ganske underlig prosess å skulle begynne å fiske opp følelser. Hvordan føltes det egentlig å være glad, hvordan snakker man om at man er trist, såret eller hvordan ber man om hjelp? Men etter hvert syns jeg det ble hyggeligere og hyggeligere å klare å sette ord på hva jeg tenkte, og ha en dialog. Man blir ikke så fryktelig misforstått da.

Mange pårørende føler seg skremte i forbindelse med selvskading, men å bli kjeftet på er ingen hyggelig prosess, selv om kjeften er velment. Særlig når man i tillegg ikke kan svare tilbake, fordi man ikke har de rette verktøyene. Og man skammer seg definitivt nok fra før.  

Som flere andre selvskadere brukte jeg den fysiske smerten som avledning fra den følelsesmessige smerten, ved siden av å kontrollere maten. En person med spiseforstyrrelse har også større risiko for å begynne med selvskading. En undersøkelse foretatt ved Stanford University School of Medicine i USA, viser at rundt 41 prosent av unge pasienter med spiseforstyrrelse, også drev med selvskading. Det er også store mørketall.

Noe av den store gevinsten ved at jeg sluttet med selvskading, og som kom i kjølevannet av behandlingen gjennom fem år på DPS, var at jeg har fått veldig gode bånd til menneskene rundt meg. Jeg klarer nå å si fra, si hva jeg tenker, eller at nå er det litt vanskelig – at jeg trenger litt tid på meg. Det er så mye man går glipp av når man bare kommuniserer med seg selv ved hjelp av kutt. Det er mye man misforstår.

Det er lett å glemme at verden ikke trenger å bli mer skremmende uten selvskadingen. Når det er den eneste metoden man har lært seg, og lett tyr til. Men verden er faktisk mye bedre – veldig mye bedre, når man lærer seg å snakke om følelser, og blir forstått.

Aina Stenersen er varamedlem på Stortinget for FrP og møtende bystyremedlem i Helse- og sosialkomiteen i Oslo. Tidligere formann i Oslo FpU, politisk rådgiver og deltager i flere TV-programmer. 

Siste blogginnlegg

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.