I dagene etter oppstod uttrykk for solidaritet vi heller ikke hadde opplevd. Spontant gav folk uttrykk for å bry seg, ønske om å være inkluderende og akseptere et bredt mangfold av grupper i demokratiet vårt. Fellesskapet skulle preges av større åpenhet. Da Språkrådet skulle kåre årets nye ord i 2011 var det ikke tilfeldig at man falt ned på begrepet ”Blomstertog”. Et bredt spekter av samfunnsinstitusjoner gikk sammen for at de berørte skulle få hjelp, støtte og tilrettelegging for å bearbeide påkjenningene og for å kunne komme seg videre i livet. Aldri har fleksibiliteten vært større hos NAV, Lånekassa, skoler, arbeidsplasser og ulike deler av helsetjenesten for at overlevende og pårørende skulle få nytt grep om hverdagen. For mange har dette så langt vært til stor hjelp.

La det være sagt med en gang: Man har ikke lykkes i forhold til alle. Og mange vil fortsatt ha svære utfordringer i lang lang tid fremover. Men den fleksible tilnærmingen hvor systemet innretter seg etter den enkelte og ikke omvendt har vært avgjørende for mange. Dette var en tilnærming som mange flere ville hatt nytte av.  Det gjenstår å se om vi klarer å ta det på alvor. Jeg er overbevist om at vi kan redusere antall sykedager, unge uføre og graden av utenforskap i dette landet dersom samarbeid mellom etater og tilpasning av ordninger kunne være regelen og ikke unntaket når folk sliter.

Det neste halvåret vil samfunnsdebatten i stor grad være preget av rettsoppgjøret. Vi skal forsvare viktige prinsipper i rettsstaten vår. Et av spørsmålene vi allerede har sett vil være i fokus er om dette var et resultat av sykdom eller ondskap. Spissfindigheter rundt diagnoser og tilregnelighet vil svirre i luften under hele prosessen. Nå nærmer den tiden seg hvor vi skal måtte ta inn over oss alle de forferdelige detaljene i handlingene som ble utført for et halvt år siden. Vi skal få det politiske virkelighetsbildet til gjerningsmannen brettet ut i all sin gru. Oppgjøret blir en enorm psykisk belastning for langt flere enn de som ble direkte berørt. Ettersom mulige psykiatriske diagnoser sannsynligvis kommer til å florere i rettsprosessen blir det for eksempel mange med en diagnosemerkelapp i sekken som vil kjenne uro for ytterligere stigmatisering.

Mitt lønnlige håp er likevel at det blir handlingene og ideologien i all sin galskap som blir fokus og ikke diagnoser. Når dommen faller til sommeren håper jeg vi som samfunn står nærmere en felles oppfatning av at forkvaklede politiske holdninger må møtes med åpen konfrontasjon og at det ikke er sammenheng mellom diagnose i seg selv og farlighet.

Bjørn Lydersen