Ny samhandling for unge pasienter

En dialogkonferanse løftet samarbeidet mellom brukere, pårørende og de ulike hjelperne i bydelene Ullern, Frogner og Vestre Aker i Oslo, gjennom prosjektet "Ut å hjelpe unge". Foto: Enhet for rus og psykiatri, Vinderen, Diakonhjemmet sykehus.

I 2007 oppdaget en ruspoliklinikk i Oslo at de ikke nådde frem til sine unge pasienter med det vanlige behandlingstilbudet i voksenpsykiatrien. I stedet for å gi opp pasientgruppen, endret de sin egen måte å arbeide på.

Kan pasienten få time et annet sted enn på behandlerens kontor? Ha med seg en venn til behandlingstimen? Kalles inn på SMS i stedet for i et upersonlig brev? Og kan de ulike profesjonene samarbeide bedre, og unngå å fordele skyld rundt om i systemet?

Svaret ser ut til å være ”Ja!”. Det har Enhet for rus og psykiatri ved Voksenpsykiatrisk avdeling Vinderen i Oslo, nå erfart.  I 2008 startet de prosjektet ”Ut å hjelpe unge”, som ble støttet av ExtraStiftelsen Helse og Rehabilitering med 50.000 kroner. Mental Helse var søkerorganisasjon.

I 2007 viste en gjennomgang av enhetens behandlingstilbud at pasienter under 30 år ble tilbudt flere antall konsultasjoner enn dem over 30 år. Samtidig uteble de nesten dobbelt så ofte fra sine avtaler som de eldre pasientene. En stor andel møtte aldri til sin første time, og kom dermed aldri i gang med behandlingen, forteller psykolog Kim Edgar Karlsen, som ledet prosjektet.

Dette bekymret de ansatte ved enheten.

Endret egne holdninger internt

-  De fleste unge som henvises til spesialistbehandling har allerede alvorlige rusproblemer og ofte store psykiske og sosiale utfordringer. Uten virksom behandling er faren svært høy for forverring og utvikling av et mer kronisk forløp, noe som kan medføre varig lidelse og store kostnader både for den unge selv, familien og samfunnet, påpeker Karlsen.

Han og kollegene forsto at behandlingstilbudet ved poliklinikken ikke var godt nok tilrettelagt for denne gruppa, og at de måtte komme i posisjon til å bli mer relevante for dem. De bestemte seg for å arbeide mer fleksibelt mot disse ungdommene:

- Vi satte i gang flere tiltak, med blant annet nytt innkallingsbrev der pasienten ble invitert til samtale og fikk konkret informasjon om tilbudet, og vi kjøpte mobiltelefon så vi kunne varsle og minne om behandlingstime på SMS.

Fra tilbudsjungel til felles tjenestelinje

Med slike tiltak så det i 2009 ut til at flere av de unge hadde begynt å møte opp til time. Men siden problemene deres ofte er sammensatte, hadde behandlerne også andre utfordringer, blant annet knyttet til samarbeid med andre hjelpeinstanser og pårørende.

- Vi oppfattet at det var mange engasjerte mennesker og tjenester rundt de unge, som jobbet godt på deres vegne. Men tilbudene ble ofte for fragmenterte. Derfor ønsket vi å jobbe for å samle disse kreftene til et mer enhetlig tilbud, sier Karlsen.

Dermed ble det i 2011 invitert til Dialogkonferanse for samarbeidspartnere i kommune og spesialisthelsetjeneste, samt for brukere og pårørende.  Forskjellige tema ble drøftet. Unge brukere fikk mulighet til å forklare hele nettverket samtidig om hva som funket for dem, og hva som ikke gjorde det. Det ble klarere at det er et felles prosjekt å hjelpe denne ungdommen. I ettertid er konferansen blitt en felles referanse for alle involverte, som minner hverandre på hva man lærte og ble enige om.

- Konferansen dannet grunnlag for videre samarbeid og bidro nok til økt respekt og forståelse mellom brukere, pårørende og de ulike hjelpernes behov, kompetanse og begrensninger. Jeg tror terskelen for å ta kontakt med hverandre og snakke sammen er blitt lavere etter å ha møtt hverandre slik ansikt til ansikt, sier Kim Edgar Karlsen.

Satser på mer samarbeid

Prosjektperioden er nå over. Men enhetsleder og psykologspesialist Ragne Gjengedal forteller at det fortsatt jobbes målbevisst med samarbeidet med de andre hjelpeinstansene.

- Som et resultat av dialogkonferansen oppretter vi nå samarbeid med skolehelsetjenesten på noen videregående skoler i vår sektor. I tillegg utvikler vi et tettere samarbeid med BUP og søker sammen med dem, skolehelsetjeneste og barnevern om prosjektmidler til å utvikle gode samhandlingsmodeller. For oss gjelder dette spesielt i forhold til oppsøkende tilbud i videregående opplæring, sier hun.

Det er vanskelig å måle resultatene av prosjektet, men man ser at noe har forbedret seg:

- Vi ser nå at alderen på førstegangshenviste har gått noe ned.  I 2007 var cirka 28 % henviste pasienter under 30 år, i 2011 var cirka 37 % under 30 år. Vi vet ikke om dette skyldes prosjektet, men det er en ønsket utvikling. Det illustrerer viktigheten av at vi tilpasser behandlingen til stadig yngre pasientgrupper, sier Ragne Gjengedal.

Vil du vite mer? Her kan du lese sluttrapporten til prosjektet:

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.