Tilbake i jobb? Helse og vilje avgjør

En undersøkelse blant Mental Helses medlemmer viser at det er mulig å komme tilbake til jobben, eller beholde den jobben du har, selv om du har psykiske plager. Det avgjørende er hvordan du selv opplever at helsetilstanden er, og viljen til å holde på jobben.

Undersøkelsen er foretatt av Rambøll Management Consulting på oppdrag for Mental Helse og satsingen på arbeid og psykisk helse i NAV. For å få nok svar til å trekke gyldige slutninger, ble hele 3.000 medlemmer over hele landet kontaktet. Det kom etter hvert svar fra 504 medlemmer.  70 % av dem var kvinner. Hvorfor så mange som 2.500 medlemmer ikke ville være med på undersøkelsen, kan ha mange årsaker, og Rambøll antar at det kan skyldes bl.a. manglende tilgang til Internett, eller at de syntes det var for vanskelig eller belastende å svare. Mange av medlemmene er også pensjonister, eller har vært ute av arbeidslivet så lenge at de ikke syntes undersøkelsen hadde noe med dem å gjøre.

Av de 504 som svarte, bekreftet 389 at de har eller har hatt psykiske helseproblemer. De andre 115 har ikke hatt det, og er medlemmer fordi de er pårørende eller interessert i psykisk helsearbeid. De er holdt utenfor i analysen av svarene.

Av de 389 medlemmene som selv har erfaring med psykiske helseproblemer, var 134 i jobb. De andre ble delt i to grupper: de 151 som gjerne ville tilbake i jobb, og de 105 som ikke var arbeidssøkere lenger. De aller fleste nevner angst og depresjon som de viktigste problemene. Det vil si at de fleste som er med i undersøkelsen, er kvinner med forholdsvis lette psykiske problemer. De er også godt voksne: bare en prosent er under 30 år, 14 % er mellom 30 og 39, 27 % er mellom 40 og 49 år, 36 % er mellom 50 og 59 år, og hele 23 % er over 60. Da er det ikke noe rart om man ikke lenger er aktiv arbeidssøker.

De som har jobb, er innenfor helse-, omsorgs- og sosialsektoren (36 %), varehandel/butikk (11 %) og offentlig administrasjon (10 %) – noe som også gjenspeiler at de fleste svarerne er kvinner. To av tre som er i jobb, er kvinner.

Det var 256 personer som ikke hadde jobb. Så godt som alle (96 %) hadde vært i jobb tidligere. Det vil si at undersøkelsen ikke har fanget opp unge mennesker uten arbeidserfaring, rett og slett fordi ingen av dem er medlemmer i Mental Helse. Men det er et kjent problem at stadig flere unge mennesker ikke slipper til, eller greier seg, på arbeidsmarkedet. Årsaken er ofte psykiske problemer, sammen med manglende skolegang. Undersøkelsen viser, ikke overraskende, at de som ikke har jobb, har større helseproblemer (alvorligere diagnoser) enn de som er i jobb. Også i denne gruppen er to av tre kvinner.

Rambøll advarer mot å trekke bastante konklusjoner av undersøkelsen, fordi svarprosenten er lav. Men likevel gir undersøkelsen mange nyttige og tankevekkende opplysninger om folk som har psykiske helseproblemer og deres forhold til arbeidslivet.

 I jobb, tross alt

Hvordan har de det, de som er i jobb selv om de har eller har hatt psykiske helseplager? Vet de andre på jobben at de har det? Ja, de fleste på jobben vet det, svarer 36 % av dem. Lederen og de nærmeste kollegene vet det, svarer 24 %. Altså er det ingen hemmelighet for i hvert fall 60 % av svarerne. De legger vekt på åpenhet. Likevel er det en av fem som svarer at ingen andre på jobben vet om hva de sliter med.

De som er i jobb – har de behov for tilrettelegging av arbeidet? Nei, svarer et stort flertall. Vel en tredel oppgir at de har et visst behov for tilrettelegging, men i varierende grad. På spørsmål om de likevel får tilrettelegging, svarer halvparten ja, og de er også fornøyd med det de får. Får dere noen oppfølging av arbeidsgiver? Nei, svarer halvparten, mens 40 % svarer ja, de får samtaler med sjefen. Noen får ikke oppfølging, men kunne ønske seg en telefon fra sjefen når de er borte, litt oppmerksomhet.

De arbeider også ganske mye, de som står i jobb: halvparten er i full stilling, hver tredje jobber deltid i mer enn halv stilling, og hver femte har en mindre stilling enn 50 %.

Litt overraskende er det at 84 % ikke har hatt noen form for samarbeid med tillitsvalgte eller fagforeningen på bedriften. Det ser ut som fagforeningen er det siste man tenker på i denne sammenhengen.

Vet folk om NAVs ulike ordninger og tjenester for å få folk tilbake i arbeid? Jo, man vet om noen, og noen få har prøvd dem. De som har prøvd, for eksempel arbeidsrettet rehabilitering, er fornøyd med det. Det kan se ut som NAV er bedre enn sitt rykte, på den måten at de som faktisk har benyttet seg av en tjeneste, også er fornøyd med den. Men kjennskapet, bruken og graden av tilfredshet varierer, og tallgrunnlaget er lite.

Denne gruppen, de ”vellykkede” i jobbsammenheng, har også hatt kontakt med helsevesenet og det øvrige tjenesteapparatet. De fleste, 56 %, har hatt kontakt med psykolog, Nesten like mange, 55 %, har hatt kontakt med NAV. 44 % har vært innom kommunehelsetjenesten, og 27 % har hatt kontakt med et distriktspsykiatrisk senter, DPS.

Hva har vært det viktigste på veien fra sykdom til jobb? Hele 82 % krysser av for ”egen motivasjon”, altså ens egen vilje til å prøve. Litt over halvparten har også nevnt ”forbedring i helsetilstand” – altså at man selv synes man er frisk nok til å arbeide. Støtte fra familie og venner var også en god hjelp. Det som skal til for å holde på jobben, er også egen helsetilstand (79 %) og egen vilje (71 %). Her har altså vurderingen av egen helse overtatt som den viktigste faktoren.

Skulle gjerne, hvis…

I undersøkelsen deltok 256 personer som ikke var i jobb i dag. 60 % av dem skulle gjerne ha vært i jobb, mens 40 % ikke ønsket seg jobb mer. Hele 42 % av de 105 som ikke ønsker seg i jobb er over 60 år, mens 33 % er mellom 50 og 59 år. Det er naturlig å vente at motivasjonen for å vende tilbake til arbeidslivet vil være lavere for respondenter i disse aldersgruppene, heter det i undersøkelsen.

 Nesten alle hadde vært i arbeid tidligere. De som gjerne skulle ha vært tilbake i arbeid, ble spurt hva som skal til, og svaret fra 80 % av dem er, ikke uventet, at helsa måtte bli bedre. Det er helsetilstanden som blokkerer veien ut i arbeidslivet i dag, mener de. 17-18 % nevner også egen motivasjon som grunn til at man ikke er i arbeid, og at de må bli mer motivert selv for å komme i arbeid igjen.

De som ikke er i arbeid i dag, legger også større vekt på tilrettelegging. Egne initiativ er fortsatt det viktigste, men mellom 40 og 50 % mener at hjelp fra tjenesteapparatet (NAV osv) og tilrettelegging fra arbeidsgiver er svært viktig. To av tre nevner fleksibel arbeidstid som en viktig ting arbeidsgiveren kan bidra med, og 44 % vil ha fri for å kunne oppsøke hjelpeapparatet i arbeidstida. Her er det en klar forskjell fra den gruppa som er i arbeid; de syntes ikke hjelp og tilrettelegging var så viktig.

Denne gruppa er også betydelig mer i kontakt med hjelpeapparatet enn den gruppa som står i arbeid. 48 % har vært i kontakt med et DPS, over halvparten har hatt kontakt med psykolog og kommunehelsetjeneste, og 74 % med NAV. Bare to prosent har ikke hatt kontakt med tjenesteapparatet. Undersøkelsen ramser opp en lang rekke arbeidslivsrettede tjenester, og spør om medlemmene kjenner til dem. Ingen av tjenestene er kjent av flere enn halvparten av svarerne. 70 % av dem som kjente til en tjeneste, hadde også benyttet seg av en av dem. Arbeidsrettet rehabilitering var også i denne gruppen den tjenesten som flest hadde brukt (37 personer). Jevnt over var tilfredsheten med disse tjenestene lavere i denne gruppa enn blant dem som er i arbeid. Ikke så rart – de hadde jo ikke fått varig arbeid, og da har ikke tjenesten svart til forventningene.

Ikke uventet er de aller fleste opptatt av åpenhet: Over 70 % av svarerne i denne gruppa ønsker at leder og de nærmeste kollegene, eller de fleste på jobben, skulle vite om de psykiske problemene. Bare 25 % ser helst at ingen, eller bare lederen, skal vite det. Ønsket om åpenhet er ikke uventet blant medlemmene i en organisasjon som har åpenhet om psykisk helse som en fanesak.

Alle som har deltatt i undersøkelsen – også de som ikke selv har psykiske problemer – er spurt om hva de mener er viktig for å styrke tilknytningen til arbeidslivet for folk med psykiske helseproblemer. Slik spørsmålet er stilt, kommenterer svarerne forhold på arbeidsplassen, og de fleste nevner tilrettelagt arbeidstid og arbeidsoppgaver som det viktigste. Dernest kommer åpenhet om psykiske problemer, økt kunnskap og forståelse om det, og at folk føler at arbeidsgiveren følger opp, og at de kan føle trygghet på arbeidsplassen. Bare fire personer nevner at støtte fra NAV er viktigst.

Det svarerne ser som viktig, er viktig for alle som er i arbeid – at en har en viss kontroll på sin egen tid, at en gjør det en mestrer best, at sjefen ser deg og dine behov, at du føler trygghet og tilhørighet. Det spesielle ved problemstillingen om psykiske plager, er ønsket om åpenhet og kunnskap. Mange nevner også at de trenger litt mer tid på en arbeidsoppgave enn yngre folk – de er redde for stress. Folk ønsker mer aksept for at det går an å ha psykiske helseplager og likevel være en god medarbeider. Et godt arbeidsmiljø, preget av tillit og respekt, og passe store krav, er drømmen.

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.