Organisasjonsbyggeren

Det var den overdådige fruen fra Øvre Singsaker, Flettfrid Andrésen, som fant på det: Mental Helses eget tuntre, sa hun, og introduserte Einfrid Halvorsen som taler på siste landsmøte. Da hun begynte som daglig leder 1. juli 1991, var det én ansatt i organisasjonen. Da hun sluttet i 2005, var det 60 ansatte med stort og smått, og Mental Helse var synlig i det helsepolitiske landskapet. Hvordan kunne det skje?

Einfrid Halvorsen hadde litt av en CV da hun søkte jobb i Mental Helse. Statsråd i det som den gang het Forbruker- og administrasjonsdepartementet, statssekretær i Kommunaldepartementet under Leif Haraldseth og William Engeseth, to perioder som ordfører i Skien. Hun var favoritt til å bli leder i Kommunenes Sentralforbund, KS, da hun gikk inn i regjeringen. Den politiske karrieren bråstoppet på grunn av forhold hun ikke hadde skyld i, men tok ansvaret for. Vi lar den historien ligge nå.

Da hun forlot politikken, tok hun videreutdanning på Kommunal- og sosialhøgskolen, og fikk som studentoppgave å se på det psykiske helsearbeidet i kommunene. Hun brukte en bydel i Skien og Drangedal kommune som eksempler, og fant – så godt som ingenting. Til tross for et rundskriv fra fire departementer i 1981 om at psykiatrisk behandling var nytteløst, hvis det ikke fantes oppfølging i kommunene, var det ikke bygd opp noe tilbud. Senere fikk en tidligere rådmann i Skien, Maar Stangeland, i oppdrag å skrive en håndbok for KS med tittelen ”Snu på flisa!”, som ledd i Mental Helses kommuneprosjekt. Det var dårlig stell i kommunene, svært få hadde en handlingsplan.

Det tente Einfrid. Hun møtte pasienter, blant dem en ung gutt som skjønte at han var et problem for foreldrene sine, han snudde døgnet og var vanskelig. – Vi snakket sammen, og jeg ba ham sitte ned, husker hun. ”Nei takk, jeg trenger ikke å sitte”, sa han, ”men jeg står her og kjenner på følelsen av at et menneske endelig har tid til å høre på meg.” En blir ydmyk av sånt, sier hun forsiktig.

Mental Helse var i pjuskete forfatning da Einfrid begynte. Lokalene i Oslo var for dyre, og kontoret var flyttet til det billigere Skien, i Duestien. Gjelda var stor, noe som bl.a. skyldes et videoprosjekt som ikke lyktes. Men det var behov for Mental Helse.

- Utfordringen var å få organisasjonen på fote, og få markedsført den, sier Einfrid i dag. – Vedtektene var mangelfulle, og det var ikke noe handlingsprogram. Men det kom på plass til landsmøtet i mai 1992. Da begynte ting å skje, og det gikk fort.

- Rådet for psykisk helse fikk TV-aksjonen. Vi hadde hatt planer om å starte en tjeneste for folk som måtte ha noen å snakke med – Hjelpetelefonen. Den måtte være på plass før innsamlinga. Vi hadde to på vakt, døgnet rundt, i Duestien. Rådet lovte oss halvannen million, og vi fikk halvparten i første omgang, resten kom senere. Husk at Rådet besto mest av fagfolk den gangen, brukerne satt nederst ved bordet. Men vi greide å synliggjøre for Storting og regjering at det var et stort behov for Hjelpetelefonen, og for en aktiv brukerorganisasjon, sier Einfrid, og får det til å høres så enkelt ut.

Synliggjør, ikke sykeliggjør

- Rollen min i den tida var å bruke de kontaktene jeg hadde, men også å være diplomat. Det hendte jeg fikk så øra flagra, humrer Einfrid, og innrømmer at hun hadde fordommer da hun begynte: - Ja visst hadde jeg fordommer. Jeg skammer meg nesten i dag. Men jeg oppdaget ganske fort at jeg jobbet sammen med noen fantastiske folk! Det var noen som spurte ”hva kan hu gjørra for vårs, da, hu har jo ikke vært innlagt?” Men for en jobb de gjorde – og gjør – i organisasjonen, i lokallag og fylkeslag. Husk at det var enda mer tabubelagt den gangen enn det er i dag. De første ildsjelene var modige, erklærer Einfrid.

- Psykiatrien var lukket og lite utadvendt. De var redde for å lære noe nytt, ta inn over seg det nye som skjedde. Det var smått med seriøs forskning, og vanens makt var stor. Det er blitt bedre i dag, men det henger igjen mye vanetenkning og holdninger som ikke burde ha vært der. Det er Mental Helses oppgave å synliggjøre både psykiske plager og hva som gjøres og kan gjøres med det – men vi må passe oss for å sykeliggjøre samfunnet, sier Einfrid og er fortsatt på Mental Helses side av ”vi og de”.

- Både den gang og nå handler det om rettssikkerhet og solidaritet, sier Einfrid. Dette er ikke fremmedord for en gammel sosialdemokrat, ordene er en del av ryggraden, noe som får folk til å rette seg opp og se seg rundt. Hun gikk direkte på partifeller: Torbjørn Jagland, Grethe Knudsen og Gudmund Hernes, som snakket samme språk. Men hun er raus med rosen også utover Arbeiderpartiet: - Jon Alvheim i FrP var en god støttespiller for oss, og Høyres Ansgar Gabrielsen ga oss en halv million for å starte Mental Helse Kompetanse, da han var helseminister. Laila Dåvøy i KrF er lydhør, og Venstre har tatt opp tvangsproblematikken.

Der er vi innom en visjon som forsvant: Frognersenteret, ikke bare det som er hovedkvarteret i dag, men med boliger rundt, der brukerkompetanse og fagkompetanse kunne gå sammen om behandling og læring. Einfrid viser til Feiringklinikken som Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke har skapt i Hurdal, og det finnes flere eksempler på bruker- eller pasientorganisasjoner som har startet egne behandlings- og kompetansesentra. Men det var ikke enighet innad i organisasjonen, og forslaget falt. Einfrid var med i utvalget som foreslo det. Hun har respekt for avgjørelsen, men tenk om… Hjertekirurgien i Norge hadde ikke kommet så langt uten pasientenes innsats, mener hun.

- Det er altfor lite forskning om psykisk sykdom, slår Einfrid fast. – Øistein Winje, den første landslederen, sa at ”nervetrøbbel angår oss alle”. Det gjør det fortsatt. Men vi er så kunnskapsløse, vi møter så mye uvitenhet. Kanskje psykiske plager kan tas mer på alvor, hvis vi ser nærmere på sammenhengen mellom for eksempel depresjon og hjertesykdom?

Da hun var ordfører, fikk hun en gang besøk av en gruppe pasienter som ba om et sted å være for folk med psykisk sykdom. De fikk det, og stedet lever ennå. – Men de hadde ikke fått noe sted å være, hvis de ikke hadde kommet og spurt etter det, og synliggjort behovet for meg som politiker, forteller hun. Som generalsekretær tauet hun statsråder og stortingsmenn til Duestien og til Frogner, og fikk dem til å forstå mer og mer.

- Synliggjøring betyr også dokumentasjon, sier Einfrid og forklarer: - Det var viktig at det de tillitsvalgte og medlemmene visste, og fortalte om, også kom på trykk. Alt vi gjorde, med Hjelpetelefonen og alt det andre, ble dokumentert med årsmeldinger som departement og direktorat kunne lese og slå opp i. Vi la fram tall for selvmord, tall for tvangsinnleggelser. Vi ble nyttige for departement og direktorat, som skjønte at rundskrivet fra 1981 fortsatt lå og samlet støv.

- Vi fikk mediene interessert i feltet, slik vi gjerne vil ha det framstilt. De gode fortellingene kom på trykk og på lufta, mestringshistoriene, ikke bare de sørgelige. Og etter hvert fikk vi gehør for at det måtte skje noe drastisk.

- Kommunene begynte å få øremerka midler til psykisk helsearbeid i 1995, og i 1997 kom Stortingsmelding nr 25 fra Gudmund Hernes, som beskrev ”svikt i alle ledd” og førte til Opptrappingsplanen. Det er Mental Helses fortjeneste at det kom en Opptrappingsplan, sier Einfrid ubeskjedent. Nå, når planperioden er over og pengene går inn i den store potten, er hun bekymret. Hun er en av dem som kan mest om kommunenes økonomi og inntektssystem, og vet hvordan de er presset: alle forventningene fra folk, satt opp mot lovpålagte krav og bindinger, og nå med en nedtur i verdensøkonomien.

- Jeg håper at Mental Helse fortsatt vil være toneangivende på feltet, og fortsatt synliggjøre hva som må gjøres. Hjelpetelefonen og Arbeidslivstelefonen er temperaturmålere for samfunnet, sier hun, og er overbevist om at Hjelpetelefonens suksess skyldes at den har stabile, seriøse, godt opplærte, ansatte folk. Den har reddet mange liv, og har hjulpet utrolig mange mennesker til en bedre hverdag, sier hun. Og så er hun så fornøyd med at Mental Helse Ungdom kom i gang, og er imponert over hva de får til.

Hun har selv fått telefoner midt på natta fra folk som ikke kommer fram på Hjelpetelefonen, men er ikke sur av den grunn. Hun husker en julaften, da skulle rydde av bordet før de sprettet presanger: - Men jentene mine ville heller dra opp på Frogner og servere julemat til telefonvaktene, så da kjørte vi opp mens sønnen min tok oppvasken hjemme, ler Einfrid. Det ble innledningen til en familietradisjon, det har blitt flere julaftener på Frogner.

 Litt mor, litt tuntre. – Jeg snakket med Flettfrid, Jacob Margido Esp altså, her forleden. Han er en av dem som har gjort en kjempeinnsats for oss, sier hun og tilgir ham tuntreet på flekken. Tilgir? – Jeg er stolt av det, erklærer Einfrid.

Opprettet: 08.12.2008 | Sist endret: 08.12.2008

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.