Stortingskomite hørte Mental Helse

I et åpent høringsmøte om forslaget til endringer i psykisk helsevernloven fikk Mental Helse støtte fra Norsk Psykologforening til kravet om at behandlingskriteriet skal fjernes fra loven som grunnlag for tvangsinnleggelse. Regjeringen har foreslått endringer i loven, som i noen grad styrker rettssikkerheten for pasientene. Men fortsatt skal den faglig ansvarlige kunne bestemme at en pasient skal behandles, enten han vil eller ikke.

Presidenten i Norsk Psykologforening, An-Magritt Aanonsen, sa til Stortingets helse- og omsorgskomite at det er grunn til å se nærmere på dette kriteriet for tvangsbehandling, og at foreningen støtter Mental Helse. Psykologforeningen kan tenke seg en egen lov som samler tvangsbestemmelsene i psykisk helsevernloven og sosialtjenestelovens paragraf 4 A. Da hadde landsleder Erling Jahn i Mental Helse holdt et sterkt innlegg der han sa at den eneste akseptable grunn til tvang er at brukeren er en direkte fare for seg selv eller sine omgivelser.

Det kom overraskende på komiteen at Norge er på Europatoppen i bruk av tvang, og at bare 5 – 10 % av tvangsinnleggelsene skjer fordi pasienten er en fare for seg selv eller andre. Dette er et grunnleggende problem for reell utvikling av psykiatrien i Norge, og undergraver prinsippet om brukermedvirkning og deltakelse, sa Jahn. Dette prinsippet har Stortinget selv lagt til grunn for Opptrappingsplanen for psykisk helse.

Det har vært hevdet, fra behandlernes side, at behandlingskriteriet er kjekt å ha i en knapphetstid. Kapasiteten innenfor psykisk helsevern er for liten. Det kan alle være enige om. Men for meg virker det som juks, når behandlingskriteriet brukes for å snike i køen. Argumentet blir altså at: ”Her må vi kunne si at utsiktene til at pasienten skal bli bedre, er at han kommer under behandling fort. Men det er lange ventelister. Vi må tvangsinnlegge.”

Både lokallag, fylkeslag og organisasjonen Mental Helse Norge sentralt gjennom Hjelpetelefonen, får ofte meldinger om at pasient og pårørende er bedt om samtykke til tvangsinnleggelse, med den begrunnelse at det er eneste mulighet for å få behandling på sykehus.

Mange opplever også at politiet kommer på døra for å hente en person, uten at det finnes dokumentasjon på at personen er regnet som farlig. En ting er at dette rammes av artikkel 8 i den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Naboene til den som blir hentet, må jo nødvendigvis tro at personen er kriminell, når politiet kommer. Problemet er altså at man er syk, men ikke syk nok til å få øyeblikkelig hjelp.

Mental Helse Norge mener faktisk at det kan bety en fornyelse for det psykiske helsevernet, både metodisk og faglig, om man fjernet behandlingskriteriet som juridisk grunnlag for tvangsinnleggelse. Farekriteriet, altså at pasienten utgjør en fare for seg selv eller andre, er atskillig mindre problematisk for Mental Helse, og mer i tråd med den alminnelige rettsoppfatning her i landet. Men da skal heller ikke farekriteriet brukes for mer enn det er verdt. I dag blir det brukt til mellom 5 og 10 % av alle tvangsinnleggelser. Bortfaller behandlingskriteriet, er det alltid en fare for at farekriteriet kan bli misbrukt.

Hvis lovgiveren ikke deler vårt syn, og opprettholder behandlingskriteriet til tross for de triste erfaringene vi har med det, er det viktig at loven får tilstrekkelige innebygde garantier for rettssikkerheten til pasientene. Vi ser at lovens §1-7 blir foreslått styrket og utvidet til å omfatte barn mellom 12 og 16 år, som altså får rett til advokat etter lov om fri rettshjelp. Det er bra, men endringen går ikke langt nok.

Litt forenklet sagt, kan en person oppleve at den ansvarlige ved en institusjon først ser bort fra personens samtykke til behandling, dernest fastslår at personen trenger behandling, at bare den ansvarlige vet hva slags behandling, og at behandlingen skal utføres under ledelse av ham selv. Mental Helse Norge ber derfor komiteen om å vurdere om ikke §1-7 også skal omfatte alle definerte behandlingstiltak. Vi ønsker at pasienten skal få rettshjelp til å klage – ikke bare på selve tvangsvedtaket, men også på de behandlingstiltak som institusjonen vil gjennomføre i tråd med kapittel 4 i loven.

Det er ikke store endringer som skal til i lovteksten. Setningen er lang fra før, men vi får tåle det. Mental Helse Norge foreslår at § 1-7, tredje ledd, skal lyde:

Ved saker om tvungen observasjon, etablering, opprettholdelse eller opphør av tvungent psykisk helsevern og behandlingstiltak etter § 4 i loven her, og saker om overføringer, som nevnt i §§ 2-1 annet ledd og 2-2 fjerde ledd, har pasienten rett til advokat etter lov av 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp.

§ 4 omhandler først og fremst institusjonenes plikt til å utarbeide individuelle planer for pasienter med langvarige og koordinerte tilbud. Og det er bra. Men kapitlet omhandler også behandlingstiltak som ikke er like enkle å forholde seg til. § 4-3 omhandler skjerming, også kjent som isolat. § 4-4 handler om tvangsmedisinering, blant annet. § 4-5 regulerer pasientens kontakt med omverdenen, § 4-6 ransaking og kroppsvisitasjon, § 4-7 beslag i pasientens eiendeler, § 4-8 bruk av tvangsmidler som innelåsing eller fastspenning, og endelig § 4-10 som omhandler overføring til et annet tiltak.

Ved alle disse bestemmelsene er det gitt klageadgang for pasienten eller pårørende. Vår erfaring er, at klageretten ikke brukes fullt ut, så lenge pasienten ikke har adgang til fri rettshjelp. Om rettshjelpen gis med eller uten vurdering av pasientens økonomi, spiller liten rolle. De fleste som dette er aktuelt for, er uansett trygdede, bemerket Jahn i komitehøringen.

Etter høringsmøtet ba Inga-Marte Thorkildsen, SV, om et møte med Mental Helse. Tidspunkt er ikke fastsatt, men det blir et møte. Også Psykologforeningen er interessert i nærmere kontakt.

Opprettet: 12.05.2006 | Sist endret: 12.05.2006

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.