Krisen var ikke akutt. Den første stunden var de fleste av oss ikke engang klar over det inntrufne. Det gikk kanskje en times tid før vi én etter én stakk hodene ut av kontoret for å høre om problemet kun gjaldt en selv, eller hadde rammet flere. Bekreftende så vi vår IKT-ansvarlig hastende gjennom gangen her på Frogner. - Dette ville nok ta litt tid, fikk vi vite, og slo oss til ro med at dagens siste e-poster pent fikk vente til morgenen etter.

Tirsdag. Krisen var inne i sin tredje arbeidsdag. For en som er født på 1980-tallet og aldri har opplevd en arbeidshverdag uten internett og e-post, har jeg ofte undret meg over hvordan man i det hele tatt fikk gjort jobben sin tidligere. Jeg husker jo besøkene på mammas kontor da jeg var liten. Jeg har opplevd lyden av knitrende skrivemaskinstaster, tikkende telex-maskiner og flimrende EDB-skjermer som lyste grønt eller oransje i mot meg. Men jeg har aldri jobbet i den verdenen.

Favorittplassen på mitt barndoms arbeidssted var sentralbordet. Plassert som hjertet i bygget kom samtaler inn til sentralbordet og ble satt videre. Ved siden av sentralbordet var postavdelingen. De to herrene som jobbet der hadde alltid den taggete, oransje gummiknotten til å bla papir med på tommelen, og tid til en nysgjerrig femårings mange spørsmål. Helt til de skulle gå rundene med posten. Disse to mennene utgjorde i sin tid en mellomstor bedrifts e-postsystem. Et par ganger om dagen gikk brev og papirer mellom avdelinger på huset, og reiste inn og ut i den store verden. Det gikk kanskje ikke så raskt som i dag, men det ga både arbeidsplasser og bidro til kontakt mellom avdelinger og etasjer. Hadde man ikke tid til å vente på internposten ringte man hverandre, eller løp opp og ned etasjene og slo av en prat med kollegaen samtidig.

De siste dagene har vi på Frogner også kommunisert ansikt til ansikt. Korte beskjeder har blitt levert direkte og møter har blitt avtalt over en kopp kaffe på morgenkvisten. For min egen del har arbeidshverdagen uten e-post gitt meg mulighet til å jobbe uavbrutt og konsentrert med de mange andre arbeidsoppgaver som ikke foregår via e-postsystemet. Jeg har aldri jobbet i en verden uten e-post, men krisen har vist at det er mulig, tidvis hyggelig, og ikke så rent lite effektivt!

Fjerde arbeidsdag siden serverkollapsen, og det meste av krisen er over for denne gang. Nå gjelder det bare å komme a jour med flere dagers uleste e-poster, og skape system av post-it lapper med møteavtaler og huskenotater. Men først skal jeg bare si hei til arbeidskollegaene mine!